Abonner
Poster
Kommentarer

neverwhereI dag skriver vi om Neverwhere. Både Bentebing, Drengen, Silje og Elin har skrevet om boka i dag, og dette er min omtale:

Neverwhere er en bok jeg har hørt mye om: At det er den beste Gaiman har skrevet. At den er genial. Best. Bedre enn best. Allermestfantastiskebokiverden. Blant annet.

Når jeg åpner boka får jeg først en introduksjon fra forfatteren, og den er interessant. Han skriver at det begynte som et manus til en tv-serie. Og at samarbeidet med produsenten var utfordrende, men at han som forfatter hele tiden trøstet seg med at alt det han ikke fikk med i tv-serien, ville han putte i romanen. Så gjorde han det. Men så har han skrevet ulike versjoner av romanen, og han har laget en grafisk roman (som er den som er oversatt til norsk), men at den boka jeg holder i hånda er den optimale utgaven – den forfatteren mener er den perfekte Neverwhere.

Flott. Det er jo et bra utgangspunkt.

Så bladde jeg om, og vips så forsvant jeg ned i undergrunnden i London. For det er der vi er. Vi følger Richard, en helt vanlig mann og innflytter til London. Han har en vanlig jobb og er forlovet med vakre Jessica. Boka starter med at de to er på vei for å møte Jessica sin sjef, og det er mye som står på spill. Parallelt fortelles en annen historie. Om en jente som er på flukt. Som løper gjennom ganger og veier, skadet og syk. Og vi møter forfølgerene hennes – to herremenn av den suspekte typen; Mr. Croup og Mr. Vandermar. Begge kaldblodige mordere.

Jenta er fra London Below, hun heter Door, og har den egenskapen at hun nettopp kan åpne dører – også gjennom dimensjoner. Og akkurat i det Richard og kjæresten passerer en litt mørk bakgate i London, stepper hun ut i London Above og to verdener møtes. Richard ønsker å ta seg av den skadede jenta. Jessica blir rasende og slår opp der og da. Richard tar med Door hjem, og snart forstår han at det finnes to Londoner; et over og et under. Og han trekkes ned i London Below med den konsekvensen at han for all tid blir usynlig i London Above. Han må leve et liv i tunneler og mørke ganger, sammen med rotter og merkelige skapninger i en slags middelalderverden med t-baner på speed.

Young man,» he said, «understand this: there are two Londons. There’s London Above – that’s where you lived – and then there’s London Below – the Underside – inhabited by the people who fell through the cracks in the world. Now you’re one of them. Good night.«

Boka tøyer alle grenser for fantasi. Den er full av nonsense og minner således om Alice i Eventyrland. Men så er den også full av iskalde grøss og gir vibber til klassisk grøsserlitteratur. Den er burlesk, leken, underfundig, rar, ekkel, morsom og veldig mørk. Karakterene vi møter er underlige, og fortellermåten både drømmeaktig og samtidig brutal. Den balanserer i landskapet mellom virkelighet og fiksjon, og jeg tror at for folk som kjenner London godt, er det et ekstra kick i måten han leker med byen, og da særlig kanskje kjente stasjoner på tuben (undergrunnsbanen).

Min favorittkarakter er kanskje Marquis de Carabas – en utspekulert, lojal og selvsikker fyr, visstnok inspirert av Katten med Støvlene, som henger med omtrent hele veien, og mot slutten til tross for tunge odds mot seg. Men de to skurkene er også tatt helt ut, knaskende på muselik og med en uutslukkelig lyst til å drepe. Av de mer stemningsfulle karakterene vi møter underveis i undergrunnen, har jeg lyst til å nevne Lamia. Hun er en Velvet, en slags vampyr som forfører og siden suger offeret tomt for varme. Hutre hutre. Og forresten – Angel Islington – fantastisk karakter!

Det er noe i måten Gaiman skriver på som gjør at teksten blir visuell, men som også gjør at miljøer og karakterer blir karikert – altså lett overdrevet gjennom å forstørre ulike detaljer – men på en subtil, humoristisk, mørk og elegant måte.

Jeg var innom Outland og sjekket ut den grafiske romanen etter at jeg hadde lest boka, og det var skikkelig et slag i trynet fordi det er virkelig ikke på den måten jeg har forestilt meg universet og SÆRLIG ikke Door. Hun ser helt annerledes ut inni meg. Jeg har aldri vært et tegneserieleser, og ble ikke fristet nå heller. Tv-serien (1996) derimot ser mer forlokkende ut. Jeg fant en scene på You Tube hvor Richard møter Marquis de Carabas for første gang, og her ser han mye mer ut som jeg forestilte meg enn i den grafiske romanen hvor han bare er rar.

Jeg synes boka var knallgod, men for meg slår den ikke den vakre og magiske The Ocean at the End of the Lane. Jeg har for øvrig også lest Anansi Boys, Coraline og American Gods av samme forfatter, bare så det er nevnt. Jeg anbefaler Neverwhere varmt og trygt, selv om handlingen ikke er noen av delene. Altså varm. Eller trygg.

God lesning!

12 svar til “Neverwhere – Neil Gaiman”

  1. Bentebing sier:

    Så flott omtale! Nå ble jeg virkelig inspirert til å lese boka enda jeg er en pingle når det gjelder grøss og gru. Jeg likte også godt markien, selv i tegneserien og du har rett han ligner diverse katter vi kjenner fra litteraturen og de setter gjerne i gang både det ene og det andre – ja, og som katt har man jo de berømmelige ni liv, og det trenger virkelig markien!

  2. […] Hvis du vil se hva Knirk og de andre mener om boka i denne samlesingen, så må du besøke bloggen til Knirk. […]

  3. Mari sier:

    Eg vart hekta på Neverwhere i fjor, fyrst gjennom høyrespelet, så boka og til slutt fjernsynsserien – altså heilt feil rekkefylgje. Eg er einig med deg i di vurdering, sett vekk frå ein ting: trass i at eg er midt i The Ocean no er Neverwhere min Gaiman-favoritt! Men det kan jo endra seg…

  4. Ja, Door i tegneserien ser helt feil ut. Det husker jeg at jeg også tenkte. Må få lest den ut på ett eller annet tidspunkt. Og se tv-serien omigjen også, alt for mange år siden jeg så den, kjenner jeg.

  5. knirk sier:

    Oceans og Neverwhere er jo veldig ulike. De viser hvilken bredde Gaiman har som forfatter. Han har jo skrevet veldig ulike bøker egentlig.

  6. Rufsetufsa sier:

    Jeg har lyst til å lese mer av Gaiman, men vet ikke når. Jeg likte jo Kirkegårdsboken kjempegodt 🙂

  7. @knirk: For ikke å snakke om Fortunately, the milk og Blueberry girl! Han mestrer så mange genre at det er en fryd!

  8. Rigel sier:

    Jeg klarte ikke å bli ferdig til 9. mars, men jeg leste den ut litt etterpå, og må bare si: Wow! Fantastisk! Elsket den! (Jeg leste samme versjon av boken som deg, knirk). Nå er Ocean at the end of the lane på vei til meg fra Amazon… Gaiman-dilla! 😀

  9. Rigel sier:

    Leken med T-bane-stasjonsnavn var fantastisk kult. Earl’s Court, Blackfriars… <3 Navn jeg har hørt og brukt mange ganger uten å reflektere (noe særlig) over hvor spesielle de er. Har fått et nytt syn på «Mind the Gap»-advarslene… og rotter 😉

  10. Rigel sier:

    De har serien på cdon, jeg tror jeg må se den… Klippet fra youtube virker lovende!

  11. knirk sier:

    Rigel – så gøy at du likte! Jeg tenkte også på det at neste gang jeg er i London, vil tuben virke ganske så annerledes å ta. Lykke til med Oceans – si fra hva når du er ferdig da – hva om du likte den. :o)

Post et svar