Abonner
Poster
Kommentarer

9788202395414Gjesp. Dette var trøtte saker.

Jeg er ivrig med på å utforske en type litteratur for tiden: Kvalitetsunderholdningslitteratur. Den nye dameromanen. Happy tears. Feel good. En sjanger som går under mange navn, og de selger som hakka møkk. Det finnes store kvalitetsforskjeller på bøkene, noen er gode andre er dårlige. Når bøkene omtales i media, blir de ofte behandlet med en litt nedlatende tone og anses ikke som ordentlig litteratur.

Vel. Jeg har lest mange bøker innafor sjangeren som jeg synes er gode. Fortellingen i fiolinen er et eksempel.

Denne, Kjærlighet på menyen, plasserer seg på den andre enden av skalaen. Den er rett og slett skikkelig dårlig, synes jeg. Plottmessig helt grei, men språklig er den elendig og karakterene er intetsigende og uinteressante.

Den handler om Aurélie som har kjærlighetssorg. En dag finner hun en bok i en bokhandelen som heter Kjærlighet på menyen. Hun leser den og forundres over at den handler om hennes egen lille restaurant i Paris, og at hovedpersonen er beskrevet så likt henne selv. Hun ønsker sterkt å møte forfatteren av boka, og sender et brev til han via forlaget. På forlaget sitter den franske redaktøren for boka, André, og han vikles stadig lenger inn i sitt eget garn – det er nemlig han som har skrevet boka og gitt den ut under pseudonym. Og da er alt klart for at forviklingene kan begynne.

Det høres litt morsomt ut, men det er ikke det. Det er platt, distansert og fortellerstemmen har lite varme. Boka prøver å være morsom kanskje, jeg synes ikke den var det. Personene var irriterende og usympatiske, og inngir ikke til nysgjerrighet eller empati. Språket er det som irriterte meg aller mest. Det er et velkjent skriveråd å luke vekk adjektiv når man skriver. Jeg har ikke helt forstått hvorfor. Før nå. Sjekk ut denne passasjen fra boka (adjektivene er mine uthevinger):

I det høye speilet med gullrammen som hang over kommoden i gangen, så jeg det bleke og forgråtte ansiktet mitt som en blek måne omgitt av skjelvende, mørkeblonde lokker. Det lange håret mitt med midtskill var bustete som etter en natt med vill elskov, bare at det ikke hadde vært noen heftige omfavnelser og hviskende løfter. (s 17)

Og sånn er hver side! Overstrødd av dårlig adjektivbruk og elendige setninger. HJELP! Et annet eksempel:

Hun sto foran meg som om hun hadde vokst opp fra gulvet. Men det var ikke noen obsternasig åttiåring som plaget meg med brevet hun trodde var blitt borte. Det var en ung, slank kvinne i mørkegrå ullkåpe og med ruskinnsstøvletter som var «stemmens» eier. Rundt halsen hadde hun slengt et strikkesjal. Det lange håret blafret og skinte som gulltråder i det svake lyset i gangen, da hun nølende tok et skritt nærmere.
Hun så spørrende på meg med mørkegrønne øyne.
Det var torsdag kveld, like før halv syv, og jeg hadde akkurat et déjà-vu som jeg til å begynne med ikke klarte å plassere.
Jeg rørte meg ikke, og stirret på skikkelsen med det mørkeblonde håret som en åpenbaring. (s. 82)

Det er rett og slett vanskelig å vri mening ut av setningene. Utrolig dårlig skrevet.

The Witch of the North var heller ikke særlig begeistret, mens Hege Knutsen likte den.

Vel – ikke mer å si om denne boka egentlig. End of story. Takk til forlaget for leseeksemplar.

20 svar til “Kjærlighet på menyen – Nicolas Barreau”

  1. Haha! Og du har til og med glemt å utheve et adjektiv…

  2. siljeblomst sier:

    Æsj, så dumt…. jeg har den i hylla fordi jeg falt for kombinasjonen Paris og bøker… En ting jeg lurer fælt på er at bokas original tittel er tysk, mens forfatteren er fransk? Er ikke det litt underlig??

  3. Eg vurderte å lese boka, men eg ombestemte meg, for mange av bøkene i Cappelen Damms Happy Tears-hefte såg ikkje veldig gode ut. Prøvde meg på ei av dei, men gav opp, men eg skal lese Rileys nye bok, for det plar å vere god kvavlitet, men noko såkalla «happy tears-litteratur» er rett og slett ikkje bra nok, sjølv om eg nå les «fortellingen i fiolinen» som du nevnte i innlegget, og den liker eg. Når det kjem til det med adjektiv, forstår eg kva du meiner. Eg las ei bok om skriving ein gong kor det stod: «Se opp for de små, søte, beskrivende adjektivene» Det er noko som sit friskt i minnet! 🙂

  4. knirk sier:

    Spent på hva du synes om Riley Mai Lene, jeg er ikke spesielt begeistret for henne, men det er det jo mange som er. Liker sjangeren egentlig veldig godt, må bare luke vekk litt ugras! :o)

    Og Silje – det hjelper ikke at det er Paris. Dessverre.

  5. Det høres ut som jeg heller bør lese Gavaldas «Saman er ein mindre alene» på nytt og med «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» på TV’n i bakgrunnen 🙂 Jeg liker også lett underholdning sommerstid, men jeg synes som deg at det er vanskelig å velge «rett» bøker. Så da ender jeg opp med halv-god krim i stedet…

  6. Marianne sier:

    Takk! Det er alltid befriende å finne bøker som jeg ikke vil lese :o)

  7. knirk sier:

    Sant nok Marianne.
    Og den Gavaldaboka synes jeg var kjempe fin Anne. Lenge siden jeg leste den. Før jeg begynte å blogge til og med!

  8. Karete sier:

    Ha-ha-ha jeg styrer langt unna.
    OMG
    YOLO
    -og alt det der… *fnis*
    tror det er en bok jeg klarer meg veldig godt uten. Var noen herlige passasjer du hadde valgt ut 😉

  9. Anja sier:

    Huff ja, snakk om forutsigbart, kjedelig og irriterende :/ På et tidspunkt håpet jeg noen snublet foran en bil eller falt i vannet. Da hadde man snakket om artig tvist… Jeg ble også fristet av den potensielle historien, men neida! Jeg kunne virkelig klart meg med en dårlig slutt her, hvor de ikke får hverandre. Det hadde kanskje reddet historien.

  10. Melusine sier:

    Jeg likte også «Fortellingen i fiolinen», men det ser dessverre ut til at mange forfattere ikke klarer å kombinere en god historie med språklige kvaliteter. Sitatene får meg ihvertfall ikke til å fristes til å lese boken!

  11. astridterese sier:

    Det er så fint når noen andre leser bøker jeg ikke har lest og forteller meg at jeg ikke trenger lese boken. Det er en befriende følelse! 🙂
    Jeg er enig med deg om den noe utskjelte dameromanen, noen av dem er gode 🙂

  12. knirk sier:

    Godt språk er veldig viktig når man skriver, men det er også det å kunne plotte og lage en skikkelig god historie, akkurat som du skriver Melusine. McKee i boka «Story» sier at det er to ulike typer talent – og at veldig mange kan skrive godt, men få klarer å lage den gode historien. Interessant. I denne boka manglet det på begge, men mest på språk (og karakter).

  13. beroene sier:

    Eg er så skeptisk til slike bøker! Rosa opp i skyene og overstrødde med høge terningkast – og så er det så klissete og hjelpelaust at ein vert halvkvalm. Takkar meg til blod og gørr og splatterkrim.
    Men så – av og til – finn ein perler i denne sjangeren òg, – til dømes ‘Saman er ein mindre aleine’, som nemnd over i kommentarfeltet. Bøkene til Samartin er irriterande gode. Har nettopp lest ein norsk ‘dameroman’ som eg tykte var fin; ‘Kirsebærsnø’. Anbefalast.

  14. knirk sier:

    Bøkene til Samartin er irriterande gode – ha ha, den var god!

  15. Solgunn sier:

    Takk for at du leste denne, så slapp jeg 🙂

  16. Vibeke sier:

    Befriende å lese et sånt innlegg, flott med bøker som kan strykes fra lista før de i det hele tatt settes på den 🙂

  17. Berit sier:

    «Adjektivsjuka» kalte norsklærern vi hadde på videregående det. Den burde vi for enhver pris unngå! Han hadde utrolig rett, og det forundrer meg stadig at ikke alle proffe forfattere har fått det med seg.
    En annen ting som forundrer meg, er at det er så langt i mellom at noen blogger om de dårlige leseopplevelsene sine; oftest er omtalene så positive at jeg mistenker enkelte for å ha et snev av den nevnte diagnosen ;o)
    Takk for at du advarer!!

  18. Anne sier:

    Jeg ble anbefalt «Kjærlighet på menyen» i en bokhandel, det ble en gedigen skuffelse.
    Den er kjedelig og forutsigbar fra A til Å.

Post et svar