Abonner
Poster
Kommentarer

Fire – Kristin Cashore

R – O – O – O – M – A – A  – A – A – N – T – I – I – I – S – K

Det oppsummerer boka og så er jeg ferdig med den bloggomtalen.

Neida.

Dette er en bok jeg hadde elsket da jeg var 16, men er det litt flaut å like den som godt voksen? Jeg leser jo Doris Lessing! Kan man samtidig like Kristin Cashore da?
Definisjon Guilty Pleasure, Wikipedia: «A guilty pleasure is something one enjoys and considers pleasurable despite feeling guilt for enjoying it. The «guilt» involved is sometimes simply fear of others discovering one’s lowbrow or otherwise embarrassing tastes. Fashion, video games, music,[1] movies[2], and junk food can be examples of guilty pleasures.[3]» .  

Bare se på forsidebildet – ballkjole og bue! Det sier sitt. Og handlingen? Vel, det handler om Fire som er halvt monster og har en så syk tiltrekningskraft på menn at hun må skjule håret sitt og generelt ligge lavt i terrenget. Menn kaster seg over henne, blant annet kong Nash, men kongens bror er kald og utilnærmelig og GJETT!!! hvem hun forelsker seg i. Og så er det mange intriger, mye krig og ting som skjer. Litt sånn.

Romantisk kjærlighet er det bærende elementet, all annen handling er der bare for å løfte fram den. Malen er en arketypisk kjærlighetsfortelling, og jeg er usikker på om Fire er en veldig annerledes og spennende hovedperson, slik som mange fans vil ha det til.

Men likevel likte jeg boka, gjorde jeg ikke? Jo – og det er det flere grunner til. For det første liker jeg god underholdningslitteratur og trenger ikke alltid å senkes i den dype meningsbrønnen når jeg leser. For det andre gjør Cashore flere fine grep i boka. Det er litt morsomt med monstertilnærmingen. Okei, hun er smellvakker – men ingen liker henne. Faren hennes var et groteskt drapsvåpen som alle kjenner til. Jeg skal ikke spoile, men det er spennende fortellingsgrep i forhold til far/datter – relasjonen. Og så skriver Cashore på en måte at man bare hygger seg veldig med lesningen. Det er visuelt, godt språk, det er fine karakterer, det er mange gode menneske-dyr relasjoner, det er litt eventyr som i eventyr, det er veldig snilt på en fin, og ikke-klisjeaktig måte – og det er en page-turner. Jeg tror jeg bare må innse at jeg liker denne sjangeren, som kalles noe så enkelt som young adult fantasy romance. Nei, paranormal romance? Nei – kanskje bare Young Adult Fiction? Det er jo ikke en ungdomsbok – men mer en allalderbok, en …. huff, det med sjangere er vanskelig.

Og så må jeg ri en av kjepphestene mine: Også her handler det om unge tenåringer som finner kjærligheten blant de utvalgte og de enestående. Vi finner det i Twilight, i Fifty Shades og mange andre steder: Jentene blir dratt inn i en tilværelse blant De Enestående (her: Kongefamilien, avskåret fra folket – i Twilight: De Rike Vakre Enestående Vampyrene som ikke menger seg med vanlige folk og i Fifty Shades: Den Mystiske businessmagnaten Mr. Gray; rik, vakker og helt avskåret fra de dødelige der nede på bakken. Enda et poeng til Hunger Games; Gale og Peeta er da vanlige gutter – hurray hurray!).

Jeg er en opplevelsesblogger i den forstand at jeg ikke blogger litteraturfaglig og analytisk om bøker jeg leser, men mer analytisk med utgangspunkt i leseropplevelsen, så da kan jeg ikke komme bort fra at jeg likte denne boka. Ikke så rart kanskje når man tidligere har dødd for Margit Sandemos Dypt under jorden, og der lest om Kol og Anne Maria førtiørti ganger.  Så ja! Man kan selvfølgelig like Doris Lessing og Kristin Cashore samtidig. Jeg tror kanskje Doris Lessing hadde likt Kristin Cashore når jeg tenker meg om. Og Gulity Pleasure? Egentlig ikke.

Jeg har lest Cashore tidligere, nemlig Graceling – og nå gleder jeg meg til å leser Bitterblue, den siste boka til Cashore som kom tidligere i år.

Jeg er ikke alene om å like Cashore i bloggsfæren – les En Verden Full av Bøker og Lesehesten fra Sørlandet sine begeistrede omtaler.

11 svar til “Fire – Kristin Cashore”

  1. Jeg har boken her, hurra, hurra! Likte Graceling veldig godt og nå som jeg har fått Katsa og Poo(? eller hva het han nå igjen?) litt på avstand tror jeg at jeg snart er klar for litt FIRE. Det kan være litt ubehagelig å begynne rett på en neste bok i en serie når man ikke lenger følger personene fra første bok syntes jeg. Da har man bygget seg opp noen forventninger som man aldri kan få tilfredsstilt.

    Det er herlig at du sier at man kan lese og like både Cashore og Lessing, det burde langt flere åpne sinnet sitt for 🙂

  2. Ingalill sier:

    Selvfølgelig kan man like både Lessing og Cashore – ser overhode ingen motsetning – skyldfri nytelse! Jeg likte Fire best av de 3 i serien – men etter Bitterblue blir sirkelen sluttet og du innser sammenhenger og nødvendigheten av alle 3.
    En av de tingene jeg liker best – kanskje er det en typisk young aldult ting – er den stille og understated-e romansen. Her er det kun blikk og ord i luften. Det uutalte og små glimt i lange korridorer. Det er forfriskende.

  3. bjorgmi sier:

    Er det ikkje opplevinga med lesinga, som gjer lesinga verdt å drive med då? Eg trur at viss ein legg for store føringar på kva ein skal lese og bare skal lese Lessing, ikkje Cashore, går det fort på tomgang. Eg skal tilbake til How to be a Woman, etter at eg ferdig med å surfe gjennom dagens blogginnlegg.

  4. Jeg har hatt inntrykket av at denne serien var nærmest i en klasse for seg selv, en skikkelig «må – lese serie». Nå kjenner jeg at det ikke er noe som haster lenger. Ikke at du ikke skriver entusiastisk, men det er ikke kjærligheten som først og fremst gjør at jeg velger YA – bøker. Mer spenningen og universet enkelte av bøkene skaper.

    Jeg elsket kjærlighetshistorien mellom Vinga og Heike *sukk*.

  5. knirk sier:

    Universet liker jeg godt, men spenningen er vel ikke veldig påtrengende egentlig.

    Forresten var det såpass lenge siden jeg leste Graceling at jeg husker ikke helt sammenhengen mellom de to bøkene.

  6. Silje sier:

    Jeg liker også godt det uutalte og det uutløste i romansene som ofte er i YA-bøker. Det er også noe med de sterke både gode og vonde følelsene som minner meg om hvordan det var å oppleve ting for første gang. Når det er sagt er det litt kjedelig når enkelte ting i plotet gjentar seg i mange bøker og serier som du nevner her. Dette gjelder forsåvidt for alle typer bøker og må innrømme at jeg var lei av unge tafatte menn med kjedelige liv og trøblete fortid lenge før jeg begynte på Knausgård. Jeg synes også det er rart at det virker som vi ser så forskjellig på TV-serier og film vs. bøker. Det er vel helt greit å like både ren underholdningsfilm og TV samtidig som man liker Mad Men eller Fellini-filmer (vet ikke om det var gode eksempler:-)). Er det bare meg eller er terskelen høyere for bøker blant oss som ikke er vitere innenfor noen av feltene?

  7. Melusine sier:

    God underholdningslitteratur er undervurdert spør du meg! Og ja, man kan meget vel like Doris Lessing og Kristin Cashore samtidig – det sier jeg uten at jeg en gang har hørt om Cashore, men med utgangspunkt i omtalen din sier jeg meg rungende enig 🙂

  8. silver price sier:

    Kan man ha et enkelt, men rikt språk? Ja, i Song for Eirabu er det det vi lesere får. Det tar ikke mange sider før jeg har flyttet til Eirabu. Jeg kjenner lukta fra ildstedene, jeg kjenner duggen fra regnet, hestelukta og lukta av varm saft.

  9. […] har jeg oppgitt som guilty pleasure ved tidligere anledninger – jeg likte både Graceling og Fire godt – chiclit fantasy romance – noe sånt. I fjor kom Cashore med oppfølgeren, […]

  10. Isabel sier:

    Jeg har faktisk letet i arkivet ditt nå, for å se om du hadde lest «Fire». Nå har jeg lastet den ned på iPaden og skal lese. Yay for Kindle appen.

    Var usikker på om jeg ville fortsette med Fire og Bitterblue ettersom jeg elsket Graceling så utrolig mye.

Post et svar