Abonner
Poster
Kommentarer

Da har turen kommet til Silje F. Fretheims sin roman fra 2008 i samlesningen. Det er den eneste boka hun har skrevet, men jeg ber henne nå innstendig om å skrive MER takk. For dette var formidabelt underholdende og brilliant bra.

Det begynte veldig bra, VELDIG BRA, da jeg forsto at den ene forfatteren av boka, Steingard Vada, er en fiktiv person. Det var så utrolig kult at jeg måtte bare sette meg ned og rope ut at det var GØY GØY GØY. Så satte jeg i gang og koste meg glugg i hjel gjennom bokas drøye 700 sider.

Arial Footlight er en merkelig skrue, og vi følger ham fra livet hjemme i landsbyen til livet på sjøen, som et ledd i den kriminelle underverdenen, som revolusjonær, som fange og til slutt som Kongens nærmeste rådgiver. Det er faktisk ingen spoiler å skrive dette, fordi boka hele tiden tar et akademisk utgangspunkt; livet til statsråden skal nedtegnes.

Det er så mye fint å si om denne boka, men jeg skal trekke fram to store styrker jeg tenker Fretheim viser. Det ene er karakterene hennes. Arial Footlight er en skikkelig kul antihelt som blander seg inn i masse trøbbel, og som har en klumsete, overærlig og litt treig måte å forholde seg til livet på. April er kul, Ludoventi er kul, Lille Tre er fin, Regan Malm er barsk, og boka drysses av personer med navn som overrasker og navn som kolliderer med sjangerforventninger (vaktene Arve og Bård). Ingen er todimensjonale pappfigurer, de er komplekse og sammensatte, men på en litt særegen måte. Det er nemlig en gjennomgående rasjonell bok. Her er ikke søtladent kliss, boka er nærmest rensket for romantisk kjærlighet (og da skal jeg jo være Arialærlig å si at det sier sitt at jeg liker den da, for jeg liker jo veldig godt litt løvv). Som før nevnt, er boka i utgangspunktet nedtegnet som et dokument som nedtegner statsråd Arial Footlight sin forhistorie. Teksten er strødd med fotnoter (minner således og på andre måter om den fantastiske boka Jonathan Strange & Mr Norell ), og gir seg ut for å være et offentlig dokument, men sett i lys av Den Fortellervennlige Sannheten. Boka leker seg med språksjangere og språk generelt; å fortelle, overtale, hjernevaske, overbevise, argumentere, samtale – dette er tema som romsterer rundt i Arial Footlights liv.

Den andre styrken til Fretheim er valgene hun gjør underveis i forhold til bokas handling. Hun overrasker hele tiden. Vi går inn i en scene, hun legger ut snøret, jeg har en tanke om hvordan det vil gå, og vips! så går det en helt annen vei. Det er befriende deilig å bli overrasket gang på gang av handlingen. Jeg som leser McKee fortiden, må berømme Fretheim for god plotting.

Så kan nevnes at boka faktisk er brennende aktuell med sine paralleller til Romfolket. I Fretheim sin verden kalles de for De Reisende (til forskjell fra oss andre; De Stillestående), og det finnes mange likheter mellom hvordan omverdenen ser på, og behandler, De Reisende i forhold til den sørgelige retorikken som har fulgt Romfolket i media i sommer. Ellers skal ikke jeg påstå at Fretheim sin roman er en politisk roman, men det er en godteripose av et fabulerende fortelling, filosofisk fabulering og fortellende forføring – en tvers gjennom god fantasyroman!

Uten sammenligning for øvrig, men nå har vi altså lest både Kristine Tofte og Silje E. Fretheim i vår samlesning. Begge skriver råbra fantasy. Tofte er kanskje en større språkkunstner, men Fretheim tar igjen i leken letthet – jeg gjetter at Fretheim har hatt det gøy når hun har skrevet denne boka. Det oser virkelig overskudd av sidene. Fretheim har vært heldigere enn Tofte i medias omtale av boka. Jeg synes f.eks. Morten Haugen skriver fint i Adressa hvor han blant annet påpeker at Fretheim skriver fint om vennskap mellom menn. Ja, det gjør hun! Dag & Tid gir også en ordenlig anmeldelse.

Jeg synes også Tofte skriver seg i større grad inn i en voksen leserskare. Gyldendal har valgt å utgi Fretheim sin roman som en barne- og ungdomsroman. Det er alltid vanskelig, og litt dumt, med sånne inndelinger (men sikkert nødvendig). Arial Footlight er absolutt en roman for eldre ungdom. Men også veldig en roman for voksne. Kanskje litt sånn som Harry Potter? Skrevet som en allalderbok av forfatteren, plassert som en ungdomsroman av forlaget – og så er det om å gjøre at den leses av flest mulig. For det burde denne. Kanskje Fretheim har lyst til å skrive for voksne neste gang? I så fall håper jeg forlaget støtter henne i å skrive fantasy for voksne. Kristine Tofte og Silje E. Fretheim burde, i min ønskeverden, jobbe seg fram som superteamet av norske fantasyforfattere, begge har internasjonalt potensiale. På verdensbasis har fantasylitteraturen et stort nedslagsfelt og kan gi Tofte og Fretheim en leserskare de fortjener.

Elsker samlesningen! Gleder meg til mer!

8 svar til “Tilfeldigvis, Arial Footlights forhistorie – Silje E. Fretheim & Steingard Vada”

  1. Elisabeth sier:

    Oi! Dette er første gang vi har vært skikkelig uenige under en samlesning, tror jeg. Det er faktisk litt gøy.

    Jeg er forsåvidt enig i en del av det du sier er bra. Karakterene er flerdimensjonale, og det er en leken bok. Jeg har ledd flere ganger underveis, og det er en styrke. Er også enig i at Fretheim er god til å skrive action.

    Men jeg er ikke enig i at boka er preget av bra plotting. Jeg hadde store problemer med å komme meg gjennom starten av boka fordi jeg følte den ikke hadde retning. Hva var poenget med alt dette Arial havnet opp i? Hvor var han på vei? Hva ville han egentlig? Hvorfor skulle jeg lese videre for å finne det ut? Situasjonene i seg selv var spennende nok. Jeg bare sleit med motivasjonen til å fortsette fordi jeg følte jeg kunne stoppet når som helst uten å ha gått glipp av mer av det samme. (Det viste seg jo etterhvert at jeg da ville tatt feil, men det var det ingen hint om før ganske langt ut i boka.)

    Kanskje er det så enkelt at dette ikke er helt min retning innen fantasysjangeren. Jeg er for eksempel ikke særlig begeistret for Discworld heller. Kanskje jeg rett og slett liker dystre bøker mer enn lekne?

  2. knirk sier:

    Men det er også litt morsomt. Jeg liker heller ikke Discworld, så det var en dårlig sammenligning (gjort i kommentarfeltet i din blogg) egentlig.
    Jeg tenker plotting, f.eks. kapittelet som heter Angrepet. Et eks: De bestemmer seg for å sende Sebastian ut gjennom flammene for å varsle et vakttårn som er noen mil unna. De ordner og styrer og så gjennomfører de planen. Jeg forventer, og jeg tror Arial og folket i boka forventer, at han skal lykkes. Så kommer noen ryttere ridende, med Sebastian over hesteryggen – de har fanget ham. Det er noe i måten Fretheim skriver på, som gjør disse bruddene bra. Det var kanskje et dårlig eksempel, men jeg synes mange ganger at jeg forventer at noe skal skje – og så skjer det noe helt annet.

    Ps. til Elisabeth og andre som vil ønske å kommentere dagens post: GJØR DET! Men vit at jeg er på nettløs hytte i noen uker akkurat nå og har kjørt mopen ens ærend pga samlesning ned i bygda, funnet meg et nettsted, og postet dagens post. Jeg pakker nå sammen igjen, og drar til fjells, jeg kommer derfor ikke til å svare før om en ukes tid, men SKRIV! :o)

  3. Avil sier:

    Dette var gøy å lese. Helsing Fretheim-fan.

  4. Siljeblomst sier:

    For en herlig omtale og jeg er helt enig med deg – dette var en godgodgodgod bok!

    Jeg tenkte også på parallellen Romfolket og De Reisende når jeg leste den, men jeg endte opp med å ikke skrive noe om det. Her er omtalen min hvis du vil lese: http://siljeblomst.wordpress.com/2012/08/11/tilfeldigvis-arial-footlights-forhistorie-av-silje-e-fretheim-og-steingard-vada/

  5. Silje E. Fretheim sier:

    Nå ble jeg glad! Du har helt rett, knirk – å skrive denne boka er noe av det morsomste jeg har gjort. Gode tilbakemeldinger er naturligvis også stas!

  6. knirk sier:

    Takk for hyggelige hilsner!
    Og Silje – jeg skal hoppe til bloggen din NÅ!

  7. […] 2. Silje E. Fretheim & Steingard Vada: Tilfeldigvis – Arial Footlights forhistorie Dette er en kul bok – full av underfundigheter, litt i nonsense-tradisjonen, og med en skikkelig særing som hovedperson. Jeg skriver: «Dette er en godteripose av et fabulerende fortelling, filosofisk fabulering og fortellende forføring – en tvers gjennom god fantasyroman!» […]

  8. […] Alfred & Emily av Doris Lessing, Villheks av Lene Kaaberbøl, Daggerspell av Katharine Kerr, Tilfeldigvis av Fretheim & Vada, The Sense of an ending av Julian Barnes og Litterær salong av Brit […]

Post et svar