Abonner
Poster
Kommentarer

Fjerde bok om og med Bjørn Beltø. Den første boka elsket jeg, den andre likte jeg ikke så godt, den tredje koste jeg med. Og denne? Rar opplevelse. Jeg slukte de 300 første sidene, og så ramlet jeg helt av. Det ble for mye historiske detaljer (som egentlig er hele grunnen til at jeg liker disse bøkene), for mange menn(esker) så jeg gikk i surr hvem som var hvem, og kan hende det var fordi jeg plutselig ikke kunne lese så intensivt – men hele gløden forsvant etter tre hundre leste sider. Så da sovna jeg.

Har ikke tenkt til å si så mye om denne boka, men jeg anbefaler gladelig Tom Egeland til folk som liker spenning, historisk drama med en tvist av De Store Mysteriene. Han har et eget grep, originale ideer og Bjørn Beltø er seg selv lik, selv om jeg aner en smule modning i fyren denne gangen. Språklig synes jeg denne boka er bedre enn de forrige, det er mer spenst, variasjon og frodigere språk.

 

2 svar til “Nostradamus’ testamente – Tom Egeland”

  1. Isabella sier:

    Gleder da meg til å lese boken:) Ha en flott kveld:)

  2. Bokofilia sier:

    Jeg hadde samme opplevelse med «Lucifers testamente» som du hadde med «Nostradamus’ testamente». Rart hvor ulike leseropplevelser man kan ha av samme bok! : ) «Sirkelens ende» leste jeg for mange år siden. Grei nok. Nå nylig leste jeg «Nostradamus…», som var helt OK men forfatterens research tok litt vel overhånd (for å si det mildt). Deretter begynte jeg på «Lucifers testament», men avbrøt lesingen halvveis i ren irritasjon. Jeg tror noe av grunnen til at jeg ikke likte sistnevnte var den store likheten mellom de to bøkene. Plottet, mordene, de hemmelige brorskapene. Historiene ble for like og personene for statiske. For meg var «Lucifers testament» kladden og «Nostradamus…» en bedre og mer gjennomarbeidet versjon, men skåret over samme lest. I neste bok om Beltø håper jeg Egeland bryter ut av den nå velbrukte skriveformelen og overrasker. Håper også at hovedpersonen tar seg sammen, slutter å syte over farens død og kvinnene han elsket men aldri fikk. På tide å ta deg sammen, Bjørn! 🙂

Post et svar