Abonner
Poster
Kommentarer

Dette er Kristine Storli Henningsen sin første enkeltstående roman. Hun har skrevet serieromaner for Schibsted tidligere. Denne boka, I skyggen av store trær, er rykende fersk fra Gyldendal.

Vi møter Karl Henrik og Regine som møtes på et fortau og i en sykehuskorridor. Han er raaaar, firkanta, total dominert av mamma, søt og manusforfatter. Hun er blomsterdekoratør, litt i opposisjon til sin mamma, glad i broren sin og gravid med en dust. Det er et fint møte og jeg er en søkker når det gjelder romantiske bøker. Forlagene burde ta gode, norske, lettbeinte, romantiske bøker på alvor. Ja takk – vi vil ha.

Bokas store styrke er Karl Henrik. Forfatteren har klart å skape en uvanlig figur, helt på trynet på en måte, men så blir man likevel veldig varm om hjerterota av ham. Han er et forhistorisk vesen som forsøker å områ seg i en verden han ikke er en del av. Samtidig er han manusforfatter for Skjærgårdsliv, en serie som ruller over norske tv-serier hver dag. Det funker, selv om det kanskje høres rart ut.

Regine er også fint fortalt, selv om jeg mister mer og mer smaken for henne. Sluttscenen med forløpet i leiligheten,  hvor hun bretter ut sin egen smålighet er jeg usikker på om jeg synes er troverdig. Det kræsjer med hvordan Regine er fortalt i resten av boka, og jeg vet ikke om det er forfatterens intensjon å avsløre henne som så usympatisk som hun faktisk framstår som til slutt. Der gjør Regine svikeren i historien. Jeg er også trøtt av folk som ikke kan snakke sammen, som styrter ut døra, og skaper klassiske «misforståelser» som man finner i Hollywood filmer uten at partene får forklart seg. Da blir ikke historien som blir fortalt tatt på alvor, det blir litt klisjeaktig.

Storli Henningsen skriver tidvis godt, særlig har hun en del gode dialoger og gode passasjer: «Jeg slutter aldri å forundres over dette: Man kan leve et helt liv med et menneske. Og disse setningene, disse enkle setningene, det er alt man sitter igjen med.» (s. 287).  Andre steder halter det, som f.eks. når Regine og bestevenninnen sitter sammen om kvelden med et glass vin og slarver. Det handler om menn, om Karl Henrik og om framtida. Regine sier til venninnen: «Så du anbefaler at jeg etablerer meg likevel?»  Ikke vet jeg, men jeg snakker ikke sånn med venninna mi etter at vi har kommet godt ned i vinflaska. Anbefaler. Etablerer. Men, språket er gjennom hele boka pent og dannet, og representerer en annen verden enn den jeg kommer fra. Kanskje venninnepreik på vestkanten er sånn?

Mødrene i boka er karikerte, moren til Karl Henrik er way out sjuk i huet, og det ulmer mye ubehag i relasjonen mellom mor og sønn, det er klamt klamt klamt, og gjør at boka har et nivå under selve kjærlighetshistorien. Det er fint, og veldig trist. Jeg er glad for at forfatteren gir nyanser til noen andre enn de to hovedpersonene, f.eks. Frederick som heldigvis ikke er så karikert som vi tror i begynnelsen. Han kunne fint fått enda litt mer plass i historien. Jeg kunne nok også ha ønsket meg noe mer nyanser i familien til Regine, særlig i mora som blir et klisjebilde av en vestkantmamma.

Det er mye fint å si om boka til Kristine Storli Henningsen – takk til Gyldendal for leseeksemplar.

7 svar til “I skyggen av store trær – Kristine Storli Henningsen”

  1. Randi sier:

    Takk for fint innlegg – denne ble jeg nysgjerrig på!
    Håper forlagene legger merke til det du skriver: «Forlagene burde ta gode, norske, lettbeinte, romantiske bøker på alvor. Ja takk – vi vil ha.»
    Jeg skriver nemlig slike romaner, og mitt inntrykk så langt er at forlagene overhodet ikke vil satse på denne sjangeren.
    Men er dette en lettbeint, romantisk bok – eller er den mer seriøs, altså ikke bare ment som underholdning? Det lurer jeg på.

  2. Groskro sier:

    Dette virker som en bok jeg liker å lese, bra anmeldelse Knirk. Og så var det så fin en tittel 🙂

  3. knirk sier:

    Hei Randi. Takk for kommentar. Jeg er usikker på hva jeg skal svare på spørsmålet ditt. Det er vanskelig det der med sjanger – det gjør at man setter merkelapp på ting, setter det i bås, samtidig som jeg er veldig glad for sjangere, og synes man skal omtale bøker utfra hvilken sjanger det er. Serieromaner, fantasy, krim – det er mange forskjellige ting. Jeg har tidligere uttalt meg om den såkalte «nye dameromanen», som også er en vanskelig sjanger (http://knirk.no/2011/08/arven-kathrine-webb-og-mine-synspunkter-pa-den-nye-dameromanen/).
    Den type bøker jeg savner fra norske forfattere er litt sånn Nick Hornby, Katherine Webb, Kate Morton, David Nicholls osv.
    Og det finnes jo, Helene Uri faller vel innunder her (selv om jeg ikke er så begeistret for henne), så kan hende det bare er meg som er dårlig informert.
    Og denne boka? Tja, det spørs – deler man bøker inn i sjanger etter innhold eller form?

    Groskro – det er en veldig fin tittel! Det glemte jeg å nevne. Og den passer godt for tema i boka.

  4. Randi sier:

    Takk for at du prøvde å svare, Knirk. 🙂
    Å bruke sjangerbegrep for å plassere bøker er en måte å sortere på, men av og til kan det bli feil å putte bøker i båser. Når det gjelder akkurat denne romanen skal jeg nok lese den selv, så får jeg se hva jeg synes/mener.

  5. Melusine sier:

    Godt skrevet, og veldig sammenfallene med hva jeg selv synes om boken. Historien kulminerte med et klisjeaktig preg, eller ukebladnovellepreg. Likevel; en fin og underholdende historie 🙂

  6. […] blogger av boka: Knirk, Tones bokmerke, Bøker og bokhyller, Beates bokhylle, Les mye, Pervoluto, Melusinesplace, […]

Post et svar