Abonner
Poster
Kommentarer

Small wonder the crowd goes wild when Peeta and I appear, looking so young and strong and beautiful in our brilliant costumes.
s. 265

Så er jeg tilbake til Katniss sin verden, i bok nummer to i Hunger Games serien. Leseropplevelsen var mer spisset denne gangen. Jeg begynte å lese, og så leste jeg til jeg la fra meg boka. Snakk om pageturner. Det er virkelig sjeldent jeg leser bøker jeg ikke klarer å legge fra meg. Mannen min spurte om jeg hadde regredert underveis – blitt 16 år igjen liksom. Men nei, det har jeg ikke. Jeg synes forøvrig det er utrolig teit å bruke spalteplass på hvorvidt det er patetisk at voksne leser ungdomsbøker.

Hva er det som gjør at jeg ikke klarer å legge fra meg boka? Det er ikke en språklig perle, det er ikke et komplisert plott, og karakterene i historien er sånn passe usympatiske alle sammen. Hva er det da?

Det er kanskje fordi Suzanne Collins gjør noen enkle, men geniale, dramaturgiske grep  – hun støper hele historien over en basaloppskrift for spenningsoppbygging. Hele serien, hele boka, og ikke minst hvert kapittel er nøye konstruert for å skape forventning og action. Jeg merker meg at hvert eneste kapittel (26 i denne boka) har en cliffhanger, hvert eneste. Et utvalg:

Then the door clicks shut behind him (s. 35).

A pair of Peacekeepers dragging the old man who whistled to the top of the steps. Forcing him to his knees before the crowd. And putting a bullet through his head (s. 77)

The pieces of the picture do not quite come together until I see his arm raise the wip (s. 128).

I can only form one clear thought. This is no place for a girl on fire (s. 317).

Instead, I find silence (s. 335).

The insane morphling from District 6 throws up her skeleton arms as if to embrace the monkey, an it sinks its fangs into her chest (s. 373).

I tillegg er tema, og dermed plottet,  det enkleste og mest virkningsfulle vi kjenner: Å leve eller å dø. Bokstavelig talt. Igjen er vi tilbake i arenaen; alle skal dø utenom en. Denne gangen kjenner vi Peeta og Katniss bedre, derfor følger vi enda bedre med. Pulsen er rask, tempoet høyt, bevegelsene kjappe. Det er også et hovedtema til: Trekantdramaet – hvilken gutt vil hun velge til slutt? Gale eller Peeta?

Det er virkelig mesterlig gjort av Collins, men jeg kan ikke fri meg fra å legge til: til tider kynisk. For igjen: Gjennom måten hun forteller historien sin på, bergtar oss, forfører oss, så snur hun ryggen til så mye. Vi legger nesten ikke merke kynismen, vi kjøper grunntanken om å velge sine venner med omhu, hvordan man kjapt definerer sine fiender, og at man må være nådeløs når det gjelder. Vi lærer at vi bare kan stole på noen få utvalte, at det er oss eller dem, og at vold kan gi oss løsningen.

My fingers tighten on the knife handle at my belt.
”Go ahead. Try it. I don’t care if you are knocked up, I’ll rip your throat out,” says Johanna.
I know I can’t kill her right now. But it’s just a matter of time with Johanna and me. Before one of us offs the other.
s. 396

Hyggelig konversasjon mellom to 17 åringer? Tatt ut av sammenheng ser det groteskt ut, i denne boka glir det gjennom oss som om vi snakker om et pålegg vi ikke liker. Jeg kan ikke annet enn igjen å undres over hvor lite fokus volden får når det gjelder bøkene. Vi er opptatt av vold i dataspill, men her? I påsken snakket faren min og jeg om hvordan litteratur påvirker oss som mennesker. Jeg snakket om Margit Sandemos sin innflytelse på meg og mitt liv. «Ja, det er underlig hvordan litteratur kan påvirke oss så sterkt når vi er unge,» sa faren min. Og vips! så satt jeg og tenkte på Hunger Games. På hvordan unge venner jeg har på Facebook har logoen fra film og bøker som profilbilde, på hvor sterkt man lever seg inn i bøkene, hvor stor grad av identifikasjon som ligger i litterære figurer osv. Hvis du søker på Katniss eller Katniss Everdeen på nettet får du over 21 millioner treff til sammen (til sammenligning: Jens Stoltenberg: 8 millioner – jada, Norge er lite, men likevel).

Jeg kan ikke annet enn å si at det er betenkelig. Så har jeg sagt det.

Katniss – fra filmen The Hunger Games, som jeg enda ikke har sett.

Jeg er ikke enig i de som sier at Katniss er en platt karakter. Hun er ikke det – eller; hun er ikke bare det. Jeg synes hun er svært interessant som litterær karakter. På mange måter er hun en endimensjonal tegneseriefigur, men så har huns sider som gjør henne spennende. Måten hun iscenesetter seg selv for å overleve, har jeg skrevet om tidligere – det er super interessant. Og i forhold til det jeg skriver om identifikasjon i teksten over: Isolert i historien fungerer hun svært godt. Hun er rett og slett en overlevelsesmaskin og således lett å identifisere seg med. Hun handler ut fra situasjonen, og hun overlever. Hun vippes aldri av pinnen i forhold til den ekstreme traumevolden hun blir utsatt for, hun handler adekvat i alle situasjoner der hun er i ytterste nød. I vår verden, i en hverdag – hvordan ville hun framstått da? Hvis vi ser på hennes egenskaper, hennes handlinger og sosiale mønstre, tror jeg ofte hun framstår som svært usympatisk og asosial. Samtidig: Det er mange ting jeg liker med Katniss, og ikke minst kombinasjonen Katniss og Peeta. Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men kjønnsrollene er snudd om. Katniss er den som handler, den som tar initiativ, den som redder folk, den som fikser og ordner. Hun har som hovedmål å beskytte Peeta i arenaen. Peeta har også som mål å beskytte Katniss, men den delen av historien blir ikke fortalt like tydelig (vi følger jo Katniss sin fortellerstemme hele tiden) – Peeta er den som har omsorg, han er mer passiv, han må passes på (han dør jo til og med og må gjenopplives). Spennende!

Så er det morsomt å merke seg at vi vader og vasser i vold, men når det kommer til sex, så er bøkene kyske som et nonnekloster (hvertfall de to første). Vi gjenkjenner det fra andre tenåringsdiller, f.eks. Twilight, det er noe med deler av det amerikanske samfunnet: Vold er greit, sex er tabu. Jenta er 17 år og forholdet hennes til disse to guttene er et bærende element i historien, men det stopper ved kysset.

Konklusjon: Jeg gir ikke boka til min sønn på 12 år, og vi hopper over filmen på kino (men jeg må nok se den alene). Men jeg har bestilt bok nummer tre, og det er ikke bare fordi jeg har lyst til å skrive om bøkene her på bloggen – nei, jeg er hekta. Utrolig hekta.

18 svar til “Opp i flammer / Catching Fire – Suzanne Collins”

  1. Godt innlegg!

    Jeg vil absolutt anbefale filmen. Jeg så den sammen med samboeren min i helgen, og likte den godt. Syntes at de hadde fått med mye fra boken. Det var også interessant å diskutere filmen med ham, han har ikke lest bøkene og hadde ikke noe bakgrunnsinformasjon da han så filmen. En ting han påpekte er dette med at Katniss aldri dreper et annet menneske med mindre hun er presset opp i et hjørne og er helt nødt til det. Nå er jo dette et ganske universielt fortellergrep; for å skape sympati for rollepersonen kan ikke vedkommende utføre kaldblodige drap eller gjøre noe som frastøter leseren. Han har skrevet om det og filmen her:
    http://itsbetterthanreality.blogspot.com/2012/04/hunger-games-2012.html

  2. Kristin sier:

    Jeg skjønner faktisk ikke det du sier om at de ikke blir merket av det. Er det ikke gjennomgående i hele boken at ingen slipper unna, og alle blir traumatisert av en slik tilværelse? Det at det ikke hjelper å komme hjem – de må likevel kjempe for å ikke dø av marerittene?

    Da jeg var 12 fikk jeg ikke se Titanic. Når jeg har sett den som voksen, tenker jeg at det kan ha vært riktig – der graver man seg ned i lidelse. Men jo mer jeg leser av verdenshistorien opplever jeg stadig dette at vold avler vold og at ingen slipper uskadet unna det (skriver dette fra Kambodsja, så litt preget av det rundt meg). Jeg opplever hvertfall Katniss og Peeta som noen som forsøker å redde det lille de har rundt seg, og derfor som gode forbilder. Settingen er selvfølgelig helt grusom, og man skulle ønske det ikke var slik. Men med klangbunn her med Røde Khmer vet jeg verden kan være verre…

    Filmen har forresten tonet ned ungdomsdrapene, og det er blitt mye mer mediekritikk. Syntes det var positivt.

  3. knirk sier:

    Hei Kristin. Jeg har ikke sett filmen, så den kan jeg ikke uttale meg om, men kanskje jeg mer setter spørsmålstegn ved forfatteren som så skruppeløst setter ungdom mot hverandre på den måten hvor drap er den eneste utveien, at dette er underholdning hvor vi stadig flytter grensene for hva som er okei, og at vi ikke diskuterer det (og da mener jeg også f.eks. foreldre). Tidligere har vi arenaer i Harry Potter (Tretrollmannsturneringen) og Fluenes Herre, men da kuliminerer det i at en person dør, ikke at hele arenaen blir et blodbad.
    Det er sant at Katniss og Peeta forfølges av mareritt og lignende, men psykologi er likevel ikke romanens sterkeste side. Kanskje nettopp fordi psykologisk er den så lite realistisk, gjør den skummel. I ekstremsituasjoner opptrer ikke 16 åringer adekvat – det viser historien gjentatte ganger. Men så igjen: Dette er fiksjon og ikke virkelighet – jeg har lest nok fantasy til å være den første til å argumentere for det – men da er det igjen koblingen til den ekstreme graden av vold og graden av identifikasjon lesere føler. OG – igjen – jeg tror ikke ungdom blir moralsk forkrøplet av å lese The Hunger Games, nei, det gjør jeg ikke, men likevel – jeg har lyst til å belyse bøkene fra andre sider, selv om jeg også er fan av dem.

  4. astridterese sier:

    Fin omtale!
    Jeg klikket på, og leste innlegget om voksne som leser ungdomsbøker og tenker at det er så tåpelig at det virkelig ikke fortjener spalteplass. Hvorfor skulle vi ikke kunne velge fritt blant alt som blir utgitt? Ok, ferdig med det!
    Jeg så filmen i påsken og falt like pladask for den som jeg gjorde for bøkene. Jeg lånte dem på biblioteket, men skal absolutt kjøpe dem og lese dem en gang til 🙂

  5. Unge Dreierstad sier:

    Jeg er, (som den eneste i hele verden tydeligvis) ikke overbegeistret for The Hunger Games triologien.

    Katniss er en usympatisk og på en måte en veldig utakknemlig karakter. Hun viker ikke unna for vold, hun er på ingen måte interressert i å følge reglene, men når alt kommer til alt så vil hun ikke kjempe og stå løpet ut.

    Samtidig er plottet, selve prikken over i’en oppbrukt. Jeg mener dette var noe vi la igjen i gladiatorarenaen i Romas storhetstid. Min 12 år gamle lillesøster kunne klekket ut plottet, og min 15 år gamle bror kunne skrevet det.

    Som ungdom mener jeg at det vi får av ungdomslitteratur i dag på ingen måte strekker til kvalitetsmessig.
    Twilight, The Hunger Games, The Vampire Diaries, True Blood etc.
    Det er en fornærmelse ovenfor vår intelligens. Vi vil ha kvalitetslitteratur, vi fortjener noe annet enn de svulmende trekantdramaene og kjekkassene som lurer rundt hver sving.

    Jeg vil ha orginalitet! Flere Harry Potter historier, masse Eragon, mer Ringenes Herre.

    Hilsen 19år gammel jente.

  6. knirk sier:

    Unge Dreierstad – takk for fint innlegg – det hjelper meg å høre for jeg føler meg som en 100 år gammel out-of-date kjerring noen ganger. :o) Eragon har jeg for øvrig til gode enda.

  7. karinleser sier:

    Takk for et innlegg med dybde. Selv er jeg også fan av bøkene (filmen har jeg tilgode, får sikkert somlet meg til å ha sett den når den kommer på salg på Platekompaniet…), synes jeg det er veldig fint at du trekker frem en del sider som kan diskuteres.

    Selv tror jeg at jeg har lett for å glemme at bøkene er skrevet for et yngre publikum og dermed klarer jeg ikke alltid å se dette. Jeg blir oppslukt og ser det hele med øyne til noen som er over 30.

    Forøvrig liker jeg Unge Dreierstad sin kommentar. Det finnes nok helt sikker kvalitetslitteratur for de yngre der ute, men de taper spalteplass i media og hylleplass i butikkene for de det man vet selger. Og det gjør jo kjekkaser og trekantdrama.

  8. Isabel sier:

    Hei Knirk!
    Jeg er som sagt en veldig stor fan av The Hunger Games ;o)
    Jeg er enig med deg om alt. Bøkene er noen av de største favorittene mine. Jeg liker de mye bedre enn Eragon, Ringenes Herre og de ligger like nært hjertet mitt som Harry Potter.
    Og; en bitte liten ting Johanna Mason er mest sannsynligvis rundt 23 eller 24. Hun deltok i 67ende eller 68ende dødslek.

  9. Silje sier:

    Nå er det en god stund siden jeg leste den første boken, men jeg husker jeg hadde en konstant vond klump i magen så jeg synes grusomhetene definitivt gjorde inntrykk. Dette synes jeg var for mye nedtonet i filmen. Jeg er glad volden var nedtonet, men ikke virkningen av den. Jeg liker bøkene veldig godt, men synes det er bra at du problematiserer dem. Jeg ville heller ikke gitt disse til min 12 år gamle bonus-sønn og synes kanskje det er bøker som bør diskuteres og problematiseres sammen med voksne i etterkant. Ja, det skjer ting i verden som er mye mye verre og et av poengene til Collins er vel nettopp hvor lett vi skifter mellom krigsscener på nyhetene til for eks Paradise Hotel mens vi svitsjer mellom TV-kanalene eller overskriftene i nettavisene (jeg mener å ha lest at det var sånn hun fikk ideen ). Spørsmålet er om dette kommer godt nok frem i bøkene spesielt for en umoden leser? Jeg synes de to første bøkene var uhyre spennende og nervepirrende og ble som deg hektet, men ikke helt uten betenkeligheter. Jeg har lest annen dystopi i YA-sjangeren som har klarere paralleller til vår verden, som for eks Cassias valg/Matched, men den er langt unna spenningsnivået og intensiteten i denne serien.

    Ellers er jeg veldig enig med deg i at det er pussig at vold er helt akseptabelt i amerikansk kultur/samfunn, mens sex er med en gang et diskusjonstema (husker furoren Janet Jackson sin brystvorte skapte). Tenk hvis Katniss hadde vært litt løssluppen, da hadde denne serien skapt debatt i enkelte høyrøstede miljø;-)

  10. Unge Dreierstad skrev:
    «Som ungdom mener jeg at det vi får av ungdomslitteratur i dag på ingen måte strekker til kvalitetsmessig.»

    Det er jeg ikke enig i, tvert i mot mener jeg at det gis ut veldig mye god, kvalitetslitteratur for ungdom, også litteratur som har med kjekkaser og trekantdramaer. Et godt eksempel er Matched – trilogien, her er det dystopi, trekantdrama etc men bøkene er meget godt skrevet og de problematiserer en rekke ting.
    * Uglies – serien: Språket er kanskje ikke på nobelnivå, men dette er likevel gode bøker som setter fokus på skjønnhetshysteriet i dagens samfunn.
    Du finner også en rekke andre, gode forfattere, som John Greene.

    Her i Norge har vi forfattere som Aina Basso (Les Inn i Elden), Harald Rosenløw Eeg, Hilde Hagerup, Tor Fretheim etc

    Men ja, det utgis dårlige barne – og ungdomsbøker i dag, på samme måte som det utgis dårlige krimbøker, dårlige romaner etc, men jeg synes likevel det gis ut en ganske stor bredde og at mye av det som kommer er veldig godt. Min opplevelse er at barne – og ungdomslitteraturen blomstrer som aldri før, og jeg mener det er et kvalitetstegn at flere voksne også søker seg til denne sjangeren for å lese.

  11. Jeg bøyer meg i støvet, du er bare fantastisk, knirk. Det var en fryd å lese din omtale av Catching Fire. Jeg har en lei tendens til å bli blind når historien fenger og da er det veldig forfriskende og interessant å lese en omtale hvor noe av det negative påpekes kanskje spesielt dette mtp. barn og unge i og med at jeg som flere andre her i kommentarfeltet er noen år over målgruppen.

    Når det gjelder sex og samliv i Hunger Games så syntes jeg egentlig det er helt naturlig at det ikke er med. Jeg mener når skulle de fått tid til å være innlåst på pike(gutte)rommet? Skulle jeg kjempe om livet tror jeg det hadde vært hovedfokus. I enkelte ungdomsbøker jeg har lest har heltinnen vært mer opptatt av å kline og tenke på hvor kjekk kavaleren er enn å redde sitt eget skinn når hun er i dødsfare. Snakk om å være lite troverdig, men igjen det var kun snakk om kyssing der også intet annet. De få gangene det er noe mer enn et kyss så er det som regel snakk om en samtidsroman for ungdom, det er inntrykket jeg sitter med.

    Lurer på hvilke reaksjoner den svenske fantasyromanen Sirkelen ville skapt i USA? Der er det både sex, alkohol og dop, ikke veldig beskrivende saker men dog det er tilstede i aller høyeste grad. Boken slippes i England til sommeren, men mitt inntrykk er at reaksjonene der ikke er av de samme som i USA. En liten avsporing dette her men det er et spennende tema.

  12. knirk sier:

    Hei Mari, takk for fine ord.
    Jeg er enig at det er lite tid for kroppslig utforsking i bøkene, men jeg tenker litt mer generelt også. At det er litt sånn i amerikansk populærkultur for ungdom. Twilight f.eks. Eller nå ser jeg andre sesong av serien Glee (fantastisk!) – hvor ungdommene er 16 og 17 år. Der er det kyssing og ikke noe mer (unntatt ja selvfølgelig Quinn som ble gravid i forrige sesong, men da var det også et av hovedtemaene gjennom hele sesongen.)

  13. Det forstod jeg men som ihuga fan måtte jeg selvsagt forsvare Katniss og Peeta 😉
    Jeg syntes forresten ikke dette fenomenet utelukkende gjelder populærkultur for ungdom. I filmer beregnet på voksne er det jo ofte mer enn kyssing men jeg legger stadig merke til hvor påkledte folk er i amerikanske filmer i settinger hvor man i andre land stort sett ville hatt minimalt med klær på.

  14. Silje sier:

    Jeg har også inntrykk av at dette er noe som gjelder generelt i amerikansk populærkultur og at de fleste tv-serier som sendes på kanaler som er tilgjengelig for de fleste (cable?) i tillegg ofte er veldig moraliserende. Serier som inneholder mye sex sendes ofte på andre kanaler (f.eks Sex and the City, L Word, Sopranos, Game of Thrones er alle HBO-serier). Det gjelder kanskje spesielt i ungdomskulturen, og da tar de ofte opp sex på en måte som enten handler om at du blir gravid av det (som i eks over med Glee) eller at de snakker og reflekterer mye over om de skal ha det eller ikke. Dette ser du også i litteraturen og Twilight er et spesielt godt eksempel for der er moralen overtydelig.

    Ellers vil jeg igjen trekke frem alt spetakkelet rundt brystvorten til Janet Jackson fra Superbowl (?) som jo ble sendt på dagtid og dermed på en tid barn kunne se det. Jeg kan ikke komme på så veldig mye annet som er mer naturlig for et barn enn en brystvorte. I tillegg er det vel også ulovlig å amme offentlig mange steder i USA. I lys av det er det veldig rart at en bok- og film-serie som dette ikke har skapt større debatt, spesielt i USA, ihvertfall har ikke jeg hørt noe om det. Jeg har også bekjente som har vært i USA og reagert på de programmene som ble sendt på tv på formiddagen og hvor mye vold de inneholdt.

    Vet du forresten at Barnebokkritikk har skrevet om Hunger Games og sitert dette innlegget? Her er lenken: http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=News&file=article&sid=118

  15. knirk sier:

    Hei Silje – takk for tipset – det visste jeg ikke. Det var forøvrig et godt innlegg fra Barnebokkritikk. Jeg husker den episoden med Janet Jackson, men var ikke klar over at det skapte så furore. Merkelig.

  16. Nina C. sier:

    Kjempe flott omtale og veldig bra skrevet ! Helt enig i det du skriver om boka oppbygging ifht cliffhangere i hvert kapittel. Først når jeg leste at de skulle inn i arenaen igjen( katniss og peeta) var jeg litte gran skeptisk,og tenkte «å ,det samme igjen». Men denne gangen var det noe annet,noe annet som ledet opp til arenaen. Skal ikke komme med noe spoilere i kommentarfeltet,men jeg så ikke for meg den slutten på arenaen:) hehe. Nå er jeg snart ferdig med «Mockingjay»:)

    SV; Takk for kommentar på bloggen min.

  17. […] i lesningen. Da jeg leste første bok var jeg ikke overbevist. Heller ikke etter å ha lest nummer to. Det var først da jeg var i mål med bok nummer tre at jeg landet med tommelen opp og et bredt […]

Post et svar