Abonner
Poster
Kommentarer

Det går en slags sti gjennom livet med de bøkene man har hatt et ekstra sterkt forhold til. De fleste bøker kan fungere som busker og blomster langs veien man går, noen ligger i dypet av skyggene lenger inn i skogen, men noen bøker er selve brosteinen man går på – de er grunnlaget for alt annet man leser, erfarer og opplever seinere i livet.

Jeg forsøker å tenke over de aller første bøkene jeg leste. Kan ikke huske så mange, men  noen. Jeg husker Larven Aldrimett og jeg husker Barbapapa. Jeg elsket BarbaZoo og ville gjerne være som han, eller …. jeg tror jeg ville eie han egentlig. Ha den gule klumpen på rommet mitt – vi kunne dele den altoppslukende interessen for dyr.

En av de første bøkene må ha vært Lisen vil ikke sove. Om alle kosedyrene som må til for at Lisen skal sove. Den ligger sterkt i meg, sikkert både fordi jeg heter Lise og fordi jeg alltid hadde så  mange kosedyr; Bolivar og Boltivar, Pelifant, Labben og alle de andre. Boka er skrevet av Kaj Beckman og kommer i nytt opplag i disse dager, fikk jeg høre. Bringsværds Ruffen fulgte meg i mange år, akkurat som han har fulgt mine barn.

Så ble jeg eldre. Lindgren og Bakkebygrenda, Mio (Miramis verdens fineste hest), men først og fremst Ronja, mitt forbilde i alle de årene. Det var noen mindre kjente også – Katitzi, sigøynerjenta, skrevet av Katarina Taikon. Det var flere bøker og jeg leste de om og om igjen. Det er morsomt å lese at bøkene er selvbiografiske, Taikon var av romfolket. Det visste jeg ikke den gang jeg slukte bøkene. Jeg, derimot, var utvilsomt sigøyner selv i den perioden.  Jeg tror moren min leste de for meg forresten. Caroline i 6. klasse har skrevet en fin omtale av en av bøkene her.
Ole Lund Kirkegård pløyde vi fra perm til perm, og Roald Dahl. Men ikke Vestly. Jeg tror jeg synes det var litt for hverdagslig – jeg har alltid vært glad i det eventyrlige. De første bøkene jeg leste selv tror jeg var Bobseybarna. De leste jeg mange av. Aldri Gulltopp og Frøken Detektiv, men Bobsey var jeg glad i. Husker ikke mye av dem nå, men husker hvordan de så ut, hvordan det var å ta på de, fargene, lukta.

Jeg ble større og da var det hestebøker. Først og fremst Lisbeth Planke sine bøker om Brita og Silver. Første bok; Rindaldo, den store brune snille hesten, dør i en trafikkulykke – det må ha vært det første grusomme øyeblikket i min lesekarriere. Det, og den boka som jeg ikke lenger husker, men den boka om de to kaninene, en ung og en gammel, som rømmer fra slaktefabrikken, og så opplever de verden. Boka slutter med at den gamle kaninen synes alt er så skummelt, så den løper inn igjen i fabrikken. ÅÅÅ, traume, ER DET MULIG? Den boka gjorde så dypt inntrykk på meg, og ikke på den gode måten, det skal jeg love deg.
Men uansett, Brita og Silver bøkene var stor lesning. Jeg tror jeg leste dem i filler, igjen og igjen. Det er morsomt å se at bøkene lever i dag også. Jeg fant en fin omtale skrevet av Marte i andre klasse, hun gir den terningkast seks og sier den passer fra folk fra 7 til 29 år! Fantastisk!

Og så var det Ponnigjengen av Monica Alm. Det var store greier. Jeg skulle ha min egen ponnigjeng – det drømte jeg om i mange år. Noen av bøkene var skumle, f.eks. Ponnigjengen på spøkelsesjakt. Jeg turte nesten ikke å lese den. Jeg finner ikke noe informasjon om Monica Alm på nettet. Det pirrer nysgjerrigheten min. Hvem er hun? Hvem var hun? Uansett ga hun meg mange gode opplevelser fra jeg var omtrent 9 år og noen år framover.

Pene mannen – Tormod Haugen (foto: gyldendal)

Så kom de store magikerne; Tormod Haugen og Maria Gripe. De må ha vært de største, de to. Slottet det Hvite, Dagen som forsvant, Skriket fra jungelen, Agnes Cecilia, Skyggen over steinbenken. Jeg har skrevet om Maria Gripe, og burde ha skrevet om Tormod Haugen også. Han er etter mitt skjønn en av de aller største forfatterne vi har hatt i Norge. Poetisk og alltid sårt, det ensomme barnet og den store verden som strekker seg langt utenfor den vanlige virkeligheten. Han sier selv:

«Det er en stor utfordring for meg selv å skrive det jeg gjør. Utfordringen er selve utgangspunktet. Jeg går ned i stoff, førleseskonflikter (…) som krever at jeg må overskride egne trygghetsrammer. Møte igjen hjelpesløsheten fra barndommen». (Norsk Barnelitteraturhistorie s. 276)

Evi Bøgnes og Margit Sandemo fulgte etter. Sandemo har jeg skrevet om tidligere, det var vel Isfolket som skapte broen fra barn til voksen både i litteraturen og i virkeligheten for meg. Snakk om dannelsesromaner!

Alle disse forfatterne har båret meg gjennom barndommen og ungdommen. Jeg lurer på om jeg egentlig forstår hva de har betydd? Sikkert ikke.

13 svar til “Bøkene fra jeg var liten…”

  1. Siljeblomst sier:

    Spennende og herlig innlegg, og jeg ser at vi leste flere av de samme bøkene. Barbapapa, Lindgren og Katitzi. Jeg leste også noe Bobsey – barna, men for meg så var det Frøken Detektiv/ Nancy Drew og FEM – serien som var slukebøkene. Etterhvert oppdaget jeg Maria Gripe, og romanene hennes er fortsatt blant favorittene mine, og selvfølgelig Isfolket 🙂

    Min store helt innenfor bildebøker er Ruffen, særlig Ruffen og den flyvende hollender. Fantastisk!

  2. Tone sier:

    Kjempeartig å se/høre om Brita og Silver og Ponnigjengen-bøkene igjen, de kjenner jeg igjen fra min egen barndomslesing. Jeg og et par venninner var helt hestegærne i noen år på barneskolen, og vi hadde til sammen vår egen «Ponnigjeng» – inspirert av bøkene. 😉

  3. Sesselja sier:

    Jeg blir så nysgjerrig når noen forteller meg at de ikke finner informasjon om forfattere på nettet, så jeg måtte gjøre mitt eget lille søk.

    Det kan se ut som om Monica Alm er et pseudonym brukt av den svenske forfatteren Rune Olausson:
    http://books.google.no/books/about/Ponnyg%C3%A4nget_r%C3%A4ddar_ridskolan.html?id=dJC2MAAACAAJ&redir_esc=y

    Og det kan se ut som Olausson også har vært bidragsyter i en serie erotiske novelleantologier: http://sv.wikipedia.org/wiki/K%C3%A4rlek_%28antologi%29

  4. Karin sier:

    Ah, mange minner her….

    Men en ting gikk jeg glipp av, nemlig Barbapapa. Jeg så noe klær med bilder av denne figuren i fjor og tenkte at dette var noe nymotens som jeg hadde gått glipp av….

    Evi Bøgenes er det lenge siden jeg har tenkt på, men jeg likte godt Til deg, du kjæreste. Kanskje en av de første kjærlighetsromanene jeg leste, veldig vakker og fin synes jeg da.

    For noen år siden kom Arnhild Skre med ei bok der hun skrev om sine litterære heltinner fra barndommen, den anbefales. Husker ikke i farta hva den heter…. google….der var det «Heltinner jeg har møtt».

  5. knirk sier:

    HVA? EN MANN? Monica Alm er en mann! Ha ha, det var litt morsomt må sies.
    Og takk for tips om Arnhild Skre.

  6. Kasiopeiia sier:

    Åh, her var det mye fint å se igjen ja!
    Selv husker jeg særlig Roald Dahl og Torill Thorstad Hauger. Var også veldig glad i lydbøker og opplevelsene av Tordivelen flyr i skumringen, Bare skyer beveger stjernene og Sofies verden er noe jeg til stadighet tenker på. Barndommens leseropplevelser setter virkelig spor!

  7. mittsnitt sier:

    Artig å se dine barndomsminner! Jeg skrev en liknende post e gang, og tenkte du kanskje hadde lyst til å se mine? Ikke helt likt, men ikke så ulikt heller. Her er i så fall link: http://wp.me/pMA6w-3q

  8. knirk sier:

    Den boka av Elsa Beskow! Den burde jeg hatt med! Den hadde jeg som en slags skatt husker jeg. Elsket å ta på den, bla i den – husker egentlig ikke at jeg leste den. Men det var så fin! Og O’hara husker jeg – men vet ikke om jeg leste den. Endes uendelige historie leste jeg – den burde også med.
    Veldig fin mimretur du lagde der – morsomt å lese.

  9. «Det går en slags sti gjennom livet med de bøkene man har hatt et ekstra sterkt forhold til. De fleste bøker kan fungere som busker og blomster langs veien man går, noen ligger i dypet av skyggene lenger inn i skogen, men noen bøker er selve brosteinen man går på – de er grunnlaget for alt annet man leser, erfarer og opplever seinere i livet.»

    Det er en av de fineste innledningene jeg har lest på et blogginnlegg på en bokblogg.
    En av de første bøkene jeg husker er Flukten fra Morgentåkedalen. Jeg husker også godt Pippi Langstrømpe og Lotta fra Bråkmakergata som falt og skrubbet seg opp på beinet. Astrid Lindgren var lenge en stor favoritt: Marikken – bøkene, Rasmus på Loffen. Etter hvert kom Frøken Detektiv, bøkene om Fem og andre detektivbøker. Jeg fikk også mange bøker gjennom TL . klubben, de hadde blant annet en serie med grøsserfortellinger som gjorde stort inntrykk. Som deg var Sagaen om Isfolket min entre til voksenbøkene.

  10. Ingalill sier:

    Det er interessant at vi i kommentarfeltet leste de samme bøkene i barndommen. Kanskje er det fordi vi leste mye, og derfor fikk med oss alt, eller kanskje er det som nrk og barnetv, – siste generasjon med felles input -)

    Jeg likte også Katitzi, hestebøker, Lindgren, Gripe og Evi Bøgenes
    , andre ting var disse Elvisbøkene, Hugo og Josefine, AnneCath Vestly osv osv.
    Før alt dette dog kom morsmors høytlesing av Mitt Skattekammer, der hun bare leste 2 eventyr – om og om igjen. Pomperipeisa og Elgkua. Og den aller aller beste boka fra barndommen. Lille Toben får en hest.

  11. Her var det mange barndomsminner! Leste alle Katitizi-bøkene, Britta og Silver var en suksess, heste jente som jeg var… Det er utrolig mange gode minner fra bøkene man leste da en var liten, tror det er en viktig arv vi forldre kan gi barna våre.

  12. […] fra Inger Merete. Sjekk ut de andre innleggene hennes også, både med og uten kjoler. KNIRK: Bøkene fra jeg var liten… Forlagsliv: Jeg vil jo bare se bra ut naken – gjesteblogg fra forfatteren av boka jeg leser […]

  13. Siri sier:

    Åh! Tormod Haugen er min ultimate gjennoppdaga-som-litt-eldre-forfatter. Ble lest Zeppelin og Slottet det Hvite for som liten, og tok opp igjen Slottet det Hvite på vgs og skrev oppgave om forholdet mellom Elm og foreldrene. (Si ifra om du vil lese oppgaven, skrev den som nevnt på vgs, men tror den kan ha om ikke annet en nostalgifunksjon 🙂 )

    Skjønner ikke at ikke flere har hørt om og har et forhold til han.

    Ellers, Elin Brodin «Kjære Timo». Verdt å lese også nå (men vanskelig å få tak i, sjekk biblioteker 🙂 )

    Tormod Haugen-sitat:
    «Det er altfor mange voksne som har glemt hvordan barndommen deres egentlig artet seg. De fleste sier at de hadde en lykkelig barndom og snille foresatte. Hvorfor er det så mange som ikke forteller om de triste, såre og vanskelige tingene? Jeg tror ikke det er «godt» å bli oppdratt. Det gjør vondt. Barndommen rommer mye sorg, smerte og tap.» (Finner ikke referansen lengre. Irriterende).

Post et svar