Abonner
Poster
Kommentarer

Kinamann

Brynjulf Jung Tjønn er selv adoptert og har skrevet en skjønnlitterær bok om adopsjon som lanseres i disse dager, ‘Kinamann’. Jeg har lest Tjønn tidligere og likt det jeg har lest.

Da jeg hadde lest omtrent femti sider slo det meg at hovedpersonen het Gjermund Brekke. Hæ? Skulle ikke dette være historien til Tjønn selv? Tydelig en misforståelse, så jeg leser videre. Men da var det skjedd noe. Når boka løftes fram som en fiksjon, er det mindre interessant å lese. Jeg opplever at historien mister gyldighet. Egentlig ganske interessant. Hadde det vært Tjønns egen beretning, ville historien ha båret seg bedre. Det er akkurat som om historien kan være mindre når den er selvbiografisk, da er vi jo med på det som faktisk skjedde. Som fiksjon mister vi denne nærheten til forfatteren, det blir en oppkonstruert fortelling, en allmen fortelling om adopsjon. Min leseropplevelse hadde vært mye bedre om det faktisk var Tjønns egen historie. Det er som om Knausgård skulle ha skrevet om Per Jensen i stedet for seg selv. Jeg vet at Kinamann baserer seg på Tjønns eget liv, men det er akkurat som om historien mister gyldighet når den fortelles som noe annet. Jeg vet jo ikke hvor nær opp til virkeligheten historien er. Kan hende Tjønn skifter ut sitt eget navn for å skape distanse til sitt eget liv så det kan fortelles, kan hende han gjør det fordi mye er oppdiktet – uansett gjør det at boka blir mindre interessant for meg.

Når det er sagt, så fungerer boka som en bok om adopsjon. Den gir et godt innblikk i tema gjennom historiene som blir fortalt. Som skjønnlitterær tekst synes jeg den halter, og språklig har jeg hatt mye større utbytte av Tjønn tidligere. Det er andre som har blogget om boka: Både Sigrid og Eirik likte den veldig godt. Ps. Mine refleksjoner rundt boka er basert på at jeg har lest et ikke korrekturlest frieksemplar som jeg fikk fra forlaget.

6 svar til “Kinamann”

  1. Eirik Newth sier:

    Hm. Interessant refleksjon. Når jeg tenker etter, strevde jeg i grunnen en god del med at boka hele tiden beveget seg i fakta/fiksjongrenseland. Det er mulig å tenke seg mange årsaker til at det er slik – for alt jeg vet kan det ha å gjøre med hvor følsomt dette må være for hans nære familie. Ellers er jeg altså enig med Krøger i Dagbladet – det er på slutten han svinger seg mest.

  2. knirk sier:

    Ja, jeg tenkte også at han skåner familien ved å gjøre det. Kan hende man må ta det valget, igjen med ref til Knausgård, og virkelig dra familie og bekjente gjennom kverna – for å skape skrivekunst. Tja….?

  3. Anja sier:

    Tanken slo meg også, og jeg har ikke lest boka. Jeg så Cappelens pressekonferanse streamet live, hvor forfatteren leste fra boken. Da trodde jeg det var en selvbiografi, og det hørtes veldig interessant ut. Da jeg senere leste at det bare var nesten en selvbiografi, mistet jeg litt interessen. De gangene jeg har lest bøker som ligger for tett opptil forfatterens eget liv, får jeg problemer kjenner jeg.

  4. Du skriver: ‘Det er akkurat som om historien kan være mindre når den er selvbiografisk, da er vi jo med på det som faktisk skjedde’.
    Er det virkelig slik? Jeg tror nå kanskje at også selvbiografien er en gjendiktning, den leggr til og trekker fra osv, og skal vi da stille mindre strenge krav til denne sjangeren – slik du synes å gjøre?

  5. Knirk sier:

    Hei Torbjørn!

    Da har jeg ikke klart å uttrykke meg presist nok. Altså. Kvaliteten forringes ikke i selvbiografien – abslolutt ikke. Jeg synes jo han burde ha valgt selvbiografien i stedet for fiksjonen. Men selvbiografien har andre muligheter enn fiksjonen har. Og begrensninger. Det oppleves sannere når det er selvbiografisk.

    Når det er sagt så vet jeg jo, som du så riktig påpeker, at sannhet har vi aldri. Sannhet har vi bare i øyeblikket. To minutter etterpå, fem timer etterpå, to uker etterpå – alt vi har da er fortellingen. Og i fortellingen vris det alltid på sannheten. Så jeg er enig at en selvbiografi aldri kan gjengi sannheten. Likevel vil jeg stole på at personene og hendelsene likevel gjenspeiler noe av sannheten. Fiksjon kan jo være oppdiktet fra ende til annen.

    «Mye er fiksjon, men under det meste ligger min egen levde historie» skriver forfatteren på bloggen sin (http://www.forlagsliv.no/kinamann/). Jeg forventet å lese Tjønn sin historie, men fikk Gjermund Brekke sin i stedet. Og da føltes det mindre ekte. Sånn er det.

  6. Slik du utdyper det nå er jeg med. reagerte nok først og fremst fordi jeg synes selvbiografien ofte blir møtt med en grenseløs naivitet i forhold til hvordan den forholdr seg til virkligheten…

Post et svar