Abonner
Poster
Kommentarer

Jojo – jeg er slett ikke sikker på hva jeg skal si. Det er egentlig en fin historie om tre søstre som er uløselig bundet sammen i barndommen, men som mister hverandre gjennom noen fatale hendelser i oppveksten. Jeg får bare litt kløe av Alice Hoffman sitt språk. Når jeg ser tilbake på bloggomtaler jeg har skrevet av bøkene hennes tidligere, så ser jeg at det er noe som går igjen. Skrivestilen hennes minner meg om røde roser; vakkert, men av og til for symboltungt og med en litt for intens duft. Særlig de første førti sidene fikk meg til å frese. De tre søstrene som vandrer rundt i en symbiose som ekskluderer alle andre, men også hever dem over alle andre, de har sitt hemmelige språk (klissete konstruert latinaktig språk), de dufter av vanilje, eple og brente blader (!) – de elsker Paris og ….okei, der kastet jeg opp. Siden blir det bedre, da glansbildet sprekker, men hele tiden maner språket til Hoffman videre; intenst og fyllt opp med undertekst, mening og symboler som blir tatt opp igjen seinere i boka. Jeg liker det ikke. Hadde hun hatt en mer nøktern skrivestil, så hadde det fungert mye bedre for meg å lese henne. Så kan hende jeg skal legge Hoffman på hylla egentlig….er litt usikker. Boka er fra 2009.

4 svar til “The Story Sisters – Alice Hoffman”

  1. Ingalill sier:

    Hmm, kanskje det er en kombo av hennes senere bøker og oss som voksne? Jeg slukte de første, har lest noen iløpet av året/ifjor og det har vært karusell.
    – noen har jeg elsket andre har vært litt bleh.

    Jeg hadde denne hjemme ifjor, så gikk lånefristen ut (skjer hele tiden) og baksiden fristet aldri nok til at jeg orket låne på nytt, nå frister den enda mindre, men lese den skal jeg – før eller senere -)

  2. Norunn sier:

    Jeg har ikke lest denne, så jeg vet ikke om jeg er enig eller ikke. Men bildet av de vakre, symboltunge rosene med en litt for intens duft, var virkelig fint.

  3. bai sier:

    Eg har faktisk ennå til gode å lese Hoffman. Det er så mykje snakk om bøkene hennar i forskjellige bokbloggar for tida, at eg snart må få lese henne og gjort meg opp ei meining. Sjølv om klissete språk og overdriven symboltung kanskje gjer meg litt skeptisk.

  4. knirk sier:

    Illumination Night er den jeg har likt best av hennes bøker, så det kan jo være et sted å starte.
    Og Ingalill, jeg tror jeg hadde likt Hoffman enda bedre for 10 år siden. Man forandrer seg jo som leser.

Post et svar