Abonner
Poster
Kommentarer

Stafett

Dispolitteraten har startet en stafett. Tehme Melck var først ut, deretter Steinar Lillehaug og Janke. Nå har stafettpinnen blitt overlevert meg. Oppgaven er å plukke ut et nytt avsnitt fra en første person-fortelling som passer til å drive fortellingen framover. Her følger historien med min påbyggede tekst:

Jeg er et sykt menneske… Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er syk. Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart. Kanskje i neste måned. Da blir det i april eller mai. For året er bare så vidt begynt, tusener av små ting forteller meg det. Det kan være jeg tar feil, og at jeg kommer til å overleve sankthans, og kanskje til og med den fjortende juli – frihetens dag. Men hva er det jeg sier, kjenner jeg meg selv rett, kunne jeg finne på å holde ut helt til Kristi forklarelsesdag eller Maria himmelfart i august. Men jeg tror ikke det, jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at disse festlighetene kommer til å finne sted uten meg i år…forresten akter jeg ikke å fortelle hele livshistorien min, det kan dere gi dere nøkken på. Jeg skal innskrenke meg til å skissere i korte trekk hvordan det forholdt seg med dette skrullepetteriet som hendte meg ved juletid i fjor, like før jeg knakk sammen og ble nødt til å dra ned hit og ta det kuli.

Da jeg var liten, gjorde jeg sære ting for å bli lagt merke til. Da jeg var seks, pleide jeg å gå og stjele sild fra fiskeboden på markedsdagene. Jeg moret meg med å løpe etter jentene for å gni de nakne leggene deres med foten. På ungdomsskolen gikk jeg med stor sløyfe i stedet for slips for å se romantisk ut og ligne på Byron. Og for å leke billedstormer satte jeg statuen av Jomfru Maria på do. Når jeg gikk inn i en butikk for å prøve et plagg, var det nok at selgeren sa: «Denne er veldig populær, jeg solgte et titalls stykker av den i går» til at jeg ikke kjøpte noe. Jeg ville ikke se ut som de andre. Jeg har alltid hatt et stort behov for å være alene, jeg trenger store flater av ensomhet, og når jeg ikke får det, som jeg ikke har gjort de siste fem årene, kan frustrasjonen iblant bli nesten panisk, eller aggressiv.

Jeg sender stafettpinnen videre til Torbjørn!

4 svar til “Stafett”

  1. Janke sier:

    Bra!! Nå er det ikke mulig å se overgangen fra en tekst til den neste!

  2. JOHANNE sier:

    morsom du. Gleder meg til å ta fatt på elle innleggene dine.
    endelig fant jeg en bok blogg!

  3. Maryathome sier:

    Jeg måtte bare kommentere:)
    Dette var en stafett utenom det vanlige, men for de av oss som ikke likte «den vanlige» stafetten i gymtimen, synes jeg dette var en inspirerende språk- og fortellingsstafett. Jeg liker historien slik den har utviklet seg så langt.

  4. Mikkel sier:

    Hm… jeg blir aldri klok på slike staffetter. I utgangspuntket høres det interessant ut at folk jobber frem en tekst sammen, men min erfaring er at det aldri funker. Det som oftest skjer er at det kommer to, tre bidrag med stor entusiasme og så dør prosjektet. Alternativt at teksten til slutt er så rar og merkelig at det knapt gir mening å lese den.

    Så; hvorfor fungerer ikke skrivestafetter? (påstand).
    Jeg tenker at det minner litt om legoprosjektene fra barnehagen. Med stor entusiasme kjøper barna «tantes» forslag om å bygge noe stort og fint sammen. Man plukker til seg de legoklossene man liker og så gyver man løs i hvert sitt hjørne. Så smeller det: «Han lager jo ikke det som jeg vil. Det er jo ikke sånn vi skal lage!». Problemet er at ingen av barna verken ser eller forholder seg til de andres planer. Man ser bare noen klosser som ikke er plassert der man selv hadde tenkt at de skulle være.

    Det er mulig at jeg bare er sær og gammeldags, men for meg funker det verken å skrive- eller bygge lego oppå hverandre. Det funker ikke som leser heller. Da foretrekker jeg de prosjektene hvor folk bidrar med hver sin ferdige bit. For eksempel hvert sitt legobygg; eller hver sin lille historie.

    Så, en liten utfordring:
    Hva med å lage en staffet hvor bidragsyterne presenterer hver sin tekst innenfor en gitt ramme? For eksempel hvert sitt dikt om vinter, eller hver sin mininovelle om angst (eller noe helt annet)? Som leser tenker jeg at det ville være mer interessant å få presentert månedens lille tekst, hvor man får oppleve hvordan ulike mennesker tenker og utrykker seg ulikt om det samme temaet.

Post et svar