Abonner
Poster
Kommentarer

Hvor mye ansvaret for en leseropplevelse ligger hos leseren selv? Av og til synes jeg synd på forfattere. Tenk deg selv. Noen ganger konkluderer vi med at «nei, den boka var ikke noe særlig. Jeg fikk liksom ikke tak på den». Så kan det hende at selve lesningen har vært en berg og dalbane av forstyrrelser:  Jeg har lest litt på t-banen, litt mens ungene maser, plutselig gikk det to måneder og boka lå urørt på nattbordet og da var det vanskelig å komme inn igjen i boka, og dessuten har det vært mye stress på jobben, og jeg sovner alltid etter en side på senga, men boka – nei, den var ikke noe særlig. Er ikke det litt dårlig gjort?

Den optimale leser, den arketypiske leser; hun ligger vel i en sommereng og er fullstendig uthvilt uten noen tanker i hodet annet enn det bokas sider har å by på? Fluer og mygg eksisterer ikke og sola er akkurat så varm at hun ikke fryser, men heller ikke blir for varm. Eller foran en peis på hytta hvor timene sakte glir forbi uten at hun merker det. Jeg tenker ofte at forfattere fortjener en sånn leser (men da er det også tenners gnissel for forfatteren hvis boka heller ikke da faller i smak.)

Og så er det forskjell på bøker. Noen bøker tåler utrolig mye bedre å bli lest i en hektisk hverdag; fantasy er ofte en sjanger som tåler stor grad av slitasje fra omgivelsene. Andre bøker trenger den peisen eller den blomsterengen i større grad. Per Olov Enquist er en av dem. Jeg har lest ham tidligere og ble dypt fascinert. Denne gangen har jeg lest hans siste roman; Boken om Blanche och Marie fra 2004. Den handler om Marie Curie og Blanche Wittman, og det er en fantastisk historie. En fantastisk historie. Blanche og Marie deler mye av livet med hverandre. De har begge kompliserte forhold til menn, og det er dette Enquist spinner rundt; med samme grunntanke som vi har møtt hos ham tidligere: «Kärleken kan man inte förklara. Men vilka vore vi, om vi inte försökte?”

Det originale maleriet: André Brouillets 'Une leçon clinique à la Salpêtrière' (1887)

Marie Curie får Nobelprisen to ganger. Siste utdeling sammenfaller med at franske aviser avslører hennes forhold til en gift mann, og komiteen ber henne avstå fra prisen. Hun jages ut av Paris, og finner ingen hvile i eksil. Blanche Wittman sin historie knyttes til La Salpêtrière, et sykehus i Paris. Hun er kjent som legen Charcots fremste medium i hans berømte forelesninger om kvinners mentale helbred, spesielt knyttet til såkalte «hysteriske lidelser». Det er utrolige fortellinger; opp til 8000 kvinner er stuet sammen i et sinnsykehus med egne avdelinger for de perverterte eller degenererte. Sykehuset var «liksom slutstationen, eller avfallsplatsen. Dårarnas slott, kvinnoslottet, avfallsslottet för de hopplösa.» (s. 165). Her var «De gamla, de medellösa, tiggarna, de venerisk sjuka prostituerade, de förlamade, de kroniskt sjuka, de spastiska, de sinnessjuka och de tillvaratagna barnen, alla samlades de där. Också de som inte kunde på detta sätt definieras, men som förvandlats till någon av dessa kategorier.» (s. 169) Blanche Wittman blir Dronningen av Salpêtrière, hun blir scenekunstneren som deltar på Charcots berømte forelesninger hvor hypnose er hans fremste metode, men også f.eks. «ovariepress» som skal lindre hysteriske lidelser. Samtidig blir Blanche den store kjærligheten til Charcot. En umulig kjærlighet. Men vilka vore vi, om vi inte försökte?

Enquist er dikter og blander fakta og fiksjon. Han er språkets mester og det er vakkert. Forfatterskapet hans er en kontinuerlig monolog; motiv og eksempler fra  andre bøker jeg har lest av ham dukker stadig opp; setninger går igjen, personer jeg har møtt i andre bøker dukker opp i denne. Forresten er både Strindberg og Freud bipersoner i boka.

Enquist må leses sakte. Det var mer motstand i denne boka enn i de jeg har lest tidligere. Særlig i begynnelsen var det vanskelig å komme inn. Det virker ikke som om Enquist er særlig høflig mot leserne sine. Han skriver, og vi må selv finne veien inn i meningen og sammenhengen. For meg oppleves det ganske fragmentarisk i begynnelsen, og det tar tid før jeg går sammen med Enquist. Og han må leses sakte. Da er vi tilbake til min hverdag som akkurat nå er litt for hektisk, og jeg er litt for utålmodig og derfor går vi litt i utakt gjennom boka. Vi møtes i punkter hvor alt er på plass og det oppstår noe som er bedre enn fint og tyngre enn meningsfullt. Men så halter vi videre. Men kanskje det er sånn med stor litteratur. Det skal være motstand.

Uansett blir neste Enquistlesning i en roligere periode. Kanskje i påsken? Vi fortjener å ha det rolig sammen, han og jeg.

8 svar til “Boken om Blanche och Marie – Per Olov Enquist”

  1. mittsnitt sier:

    Dette var en veldig godt skrevet omtale. Jeg liker refleksjonen din rundt forfatter-leser-tekst. Kanskje det er noe av grunnen til at jeg strever med Enquist: Jeg er i en livssituasjon der jeg langt fra er en optimal leser? Kanskje jeg skulle ta konsekvensen og utsette Enquist til ungene blir større? Takk for tankene!

  2. Beate sier:

    Dette var veldig godt sagt, Knirk! Du har beskrevet så konkret det som kanskje mange lesere sliter med… nemlig å bare konsentrere seg om boken uten forstyrrelser utenfra. For som du sier, noen bøker tåler mer forstyrrelser enn andre.

    Jeg vet med meg selv at jeg må spare de litt mer «tyngre» bøkene til perioder der hodet mitt ikke er så alt for opptatt. I de periodene er det langt bedre å lese ei lett bok som ikke krever annet enn at øynene flakser lett over ordene, og det ikke er vanskelig å følge historien. Mens andre perioder ønsker jeg og trenger jeg noe med en dypere mening, og da irriterer jeg meg over lette bøker med lettvindte løsninger 🙂

    Nei, det er jammen ikke lett å tilfredsstille en leser!

  3. Eli Frisvold sier:

    Hei Knirk! Jeg elsket denne boka!

    Kanskje det rett og slett bare er «litteraturdjevelen» som har spilt deg et puss!

  4. knirk sier:

    mmmm….hvem er litteraturdjevelen om jeg tør spørre?

  5. Rose-Marie sier:

    Du har virkelig skrevet en fantastisk fin bokomtale om en nokså komplisert roman! Jeg leste denne for om lag tre år siden, og jeg elsket boka – selv om (eller kanskje særlig fordi?) den tidvis var temmelig tung å trenge gjennom. Du gir meg lyst til å lese den om igjen!

  6. Haruhi sier:

    Nå ga du meg en ny innsikt i mitt eget forhold til Enquist. Jeg har fram til nå hatt et veldig ambivalent forhold til bøkene hans, jeg har elsket så mye ved dem, og alltid blitt dypt fascinert – men det har aldri gått helt hjem, og jeg har ikke alltid kunnet sette fingeren på hvorfor. Nå lurer jeg på om tid og konsentrasjon kan være to nøkkelord. Jeg leser aldri flere bøker på en gang – og jeg leser som regel mye. Selv når jeg leser bøker jeg instinktivt vet at jeg burde ta meg bedre tid til, burde gi meg selv anledning til å tygge på, tenke over, og fordøye.

  7. […] etter andre komma. Håpet var at det skulle bli lettere etterhvert, det ble det ikke. Så leste jeg innleget til Knirk om det å lese hvor hun setter ord på det jeg også har følt. Har jeg som leser noe ansvar for leseopplevelsen? […]

  8. […] fra egne erfaringer. Men så skriver han også historiske romaner; av dem er det mange (f.eks. Boken om Blanche og Marie), og også her går setninger og motiver igjen. Men vilka vore vi, om vi inte […]

Post et svar