Abonner
Poster
Kommentarer

Dette var en merkelig opplevelse. Jeg synes Erik Wahlström skriver godt – spesielt godt – men likevel legger jeg boka vekk etter 130 sider og sier meg fornøyd med det. Hva skjedde?

Erik Wahlström er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris av Finland. Boka handler om Johan Ludvig Runeberg, Finlands nasjonalskald som levde fra 1804 til 1877. Han skrev dikt og salmer. Hans mest kjente verk er ‘Fänrik Ståls sägner’ som betegnes som Finlands største episke dikt med unntak av nasjonaleposet ‘Kalevala’. Boka starter når Runeberg er gammel, delvis lammet av slag og i rullestol. Han er vrien og vanskelig. Han sender kona Fredrika ut av rommet hver gang hun skal bla over en side i en avis eller i en bok: «Fiken, jag har sagt dig jag vet inte hur många gånger att jag inte står ut med att höra dig vända sidor. Det känns som knivar i mitt hovud. Vassa stickande glödande knivar. Försöker du ta död på mig? Förföljer du mig avsiktligt?»  Fredrika adlyder den store dikter, og går ut av rommet hver gang hun skal bla.

At Erik Wahlström skriver godt er det ingen tvil om. Han har en kraft i språket som gjør at mye av det han skriver blir stort. Språket til Wahlstöm gjenspeiler på en måte inntrykket jeg får av storheten i Runebergs personlighet og diktning: Det er en dyp stemme, nesten som basstemmen i operaen, som med stor autoritet, selvfølgelighet og tidvis arroganse tar plass. Stor plass. Brautende og med bravur. Ofte veldig humoristisk. Jeg liker stemmen til Wahlström.

Runeberg

Wahlström er også en mester til å variere formen på teksten. Hvem som forteller historien veksler hele tiden og innenfor samme kapittel. Alt fra hovedpersonenes synsvinkel som jeg-fortellere, til en allvitende tredjepersons fortellerstemme, til at plutselig arten ‘hund’ som i ‘canis lupus familiaris’, uttaler seg. Han blander fortellende stil, dialoger, klassisk scenetekst, argumentasjoner og tanker – alt flettes sammen samtidig som tidsperspektiver hele tiden skriftes. Her finnes ingen kronologi. Og alt dette gjør Wahlström uten forvarsel og uten at han gjør leseren oppmerksom på hva han gjør. Det gjelder å ha tunga rett i munnen og være observant når du leser. Han setter krav til leseren som deltager i teksten.

Jeg følger de fortellende delene best. Da er jeg helt med. Jeg sliter mye i andre deler av boka. Rett og slett fordi jeg ikke forstår. Meningen forsvinner. Jeg forstår ikke alltid hvem jeg leser om, hvilken kontekst og hva det handler om. Jeg leser mange sider med for meg meningsløse ord og setninger. Feilen ligger ikke hos Wahlström. Det er en kombinasjon av uvanlig konstruert tekst, svensk språk og innholdet som nok lettere gir mening til de som har vokst opp i en kulturell kontekst hvor Runeberg er en del av en nasjonalarv du får med deg fra du er liten. Som Wergeland eller Ibsen hos oss.

Det handler også om meg som leser akkurat nå. Når jeg møter såpass mye motstand, så er jeg fortiden en leser som blir utålmodig i stedet for trigget, jeg vil lese andre bøker i stedet for å fordype meg og lese saktere. Så jeg legger boka vekk. Med motstand. Jeg kjenner jeg ikke er helt fornøyd med å ha gjort det. Boka ligger på bordet og geiper til meg. Jeg geiper tilbake. Jeg er sletts ikke sikker på at jeg er ferdig med den. Men for nå holder det.

I dag er vi flere bokbloggere som omtaler ‘Flugtämjaren’. I morgen kan du finne en samlet oversikt her.

5 svar til “Flugtämjaren – Erik Wahlström”

  1. fjord sier:

    Jeg hadde heller ikke tålmodighet eller utholdenhet til å lese ferdig en bok jeg strevde såpass med å forstå. Likevel synes jeg altså det er en god bok, og det må jo levne forfatteren mye heder og ære, tross alt.

  2. Ingalill sier:

    Ser ut som dere nesten alle har avbrutt?
    Det gjør den verre enn Vågen.

    Det jeg finner er interessant er at alle avbruddene kommer etter påstander om godt språk og kanskje også god bok.
    Det er alltid spennende når det skjer, forfatteren med ordet i sin makt som likevel ikke makter å skape en engasjerende fortelling.

    Høne eller egget?
    – eller fortellingen som alfa omega og språket bare det som beriker og løfter standard historien til klassiker?

    Føler meg litt utenfor, men glad jeg slapp slitet.

  3. Karin sier:

    Jeg er enig i at språket er godt, med humor og alvor. Men det var så vanskelig å trenge igjennom, å komme dit. Samtidig så husker jeg godt noen scener og hvordan jeg så levende så de for meg. Hmmm….

  4. Solgunn sier:

    Jeg tenker at du har rett når det gjelder motstand, for denne teksten ga mye motstand, og jeg har så mye motstand i pensumbøker og styrepapirer p.t. at jeg ikke klarer å kjempe med tunge bøker i tillegg. Men det er jo noe med denne boka likevel -men den rekker ikke opp til Grimsrud!

  5. guiritana sier:

    Bøker som gir motstand kan gjerne være de beste, jeg er glad jeg fullførte. Mangler helt klart de finske referansene som trengs, googlet litt, men ikke nok. Samtidig tror jeg ikke den har sjanse til å vinne…

Post et svar