Abonner
Poster
Kommentarer

I likhet med noen andre bloggere var jeg på Litteraturhuset på onsdag og møtte Margit Sandemo. Det var en fin stund, selv om jeg synes arrangementet i enda større grad skulle ha vært en hyllest til Sandemo som altså har blitt 86 år. Jeg savnet litt mer hjertevarme og uformelle rammer fra Litteraturhuset sin side. Jeg synes blant annet lite om Anna Bache Wiig sitt innlegg som jeg opplevde som ironiserende og til tider nedlatende (kiosklitteratur, les det om du tør). Selvfølgelig er det mange interessante og kontroversielle tema som kan tas opp når det gjelder Sandemo (kiosklitteratur, seksualitet, forholdet til kirken osv). Jeg synes bare ikke det ble godt gjort. Disse temaene åpnet ikke for en god dialog på onsdag. Best var Sandemo da intervjuer Ingvild Tennfjord oppfordret henne til å fortelle. «Fortell om Asbjørn!» Det var fint.  Jeg synes også det var brutalt at tredje spørsmål handlet om overgrepene Sandemo har opplevd. Det skulle kommet mye seinere.

Men, nok om det – Margit Sandemo var dronningen på Litteraturhuset den kvelden. Hun var vakker som en hulder der hun satt med sitt kritthvite hår og øyne som lyser av humor, levd liv og en anelse faenskap.

Jeg tror Margit Sandemos Sagaen om Isfolket har vært en av de største, hvertfall den mest intense og oppslukende, leseropplevelsen jeg noen gang har hatt. Jeg levde med personene i mange år, og de betød virkelig noe for meg. De var viktige for meg i år som ofte kan oppleves som vanskelige og hvor man føler seg annerledes enn alle andre. Om det å være annerledes skriver Margit Sandemo om på en måte som jenter forstår og kan identifisere seg med (jeg tror det var èn mann i salen på onsdag og det var barnebarnet til Sandemo). Da jeg leste Sagaen om Isfolket så ble jeg Sol, Villemo og Shira. Og jeg møtte Tengel, Dominic og  Ulvhedin. Et lite apropos. Twilightserien har blitt kritisert for å beskrive menn og gutter med egenskaper som er fullstendig overmenneskelige. Jeg har ofte tenkt at menn og gutter har noe å leve opp til – når jentene ser etter Edward og Jacob i en hver kvisete tenåring. Sånn var det med gutta i Isfolket også. Jeg skulle finne meg en Tengel. Det gikk så langt at jeg og en venninne tok oss seterjobb i Valdres. Vi hadde klare bilder i hodet av at vi skulle sitte i enga og melke kuer mens en bredskuldret, inneslutta (men likevel følelsesladet) mann skulle komme tilfeldigvis forbi. Det ble ikke helt sånn. Gutta var ikke helt som forventet, men jeg ble der fem sommere. Kuene levde hvertfall opp til forventningene. Og så inviterte vi selvsagt Margit Sandemo og mannen Asbjørn til middag på stølen. Og de kom. Men det er en annen historie.

Hvor var jeg? Jo – stor innflytelse. På meg og på min lese- og skriveglede. På onsdag snakket også forfatter Selma Lønning Aarø om sitt forhold til Sandemo. I likhet med Aarø ville jeg også skifte navn da Isfolkfeberen raste som verst. Jeg ble kalt Villemo gjennom hele videregående skole og på russekortet mitt og russelua mi står det Villemo. Da jeg satt på Litteraturhuset delte jeg bord med en jente som jeg kom i snakk med. Vi begynte å snakke om bøkene, og det er utrolig hvor mye jeg husker etter så lang tid. Jeg har ikke lest bøkene på over 20 år, men kunnskapen sitter som støpt.

Det er det man kaller dype spor, er det ikke? Opplevelsen Margit Sandemo ga meg da jeg var mellom 14 og 17 år kan ingen ta i fra meg. Den bor i meg fremdeles.

Groskro og Bokelskerinnen har begge skrevet om møtet med Margit Sandemo på Litteraturhuset. Sistnevnte med et fyldig referat.

Ps. Nå må jeg bare si til slutt at min favoritt var I jordens dyp med Kol og Anna Marie. Selv i dag kjenner jeg det knyte seg litt i magen når jeg tenker på Kol. Skulle Kol komme min vei så vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg husker enda ordene som gjorde sånn inntrykk. I dag ville jeg kalt det svulstig, men da jeg var 15 år så gikk det rett inn i sjela (fra bok nr. 24, I jordens dyp):

Dypt under jorden går strømmer av mørkt vann.
Dypt i menneskenes sjeler går mektige strømmer av lengsel
og savn, av kjærlighet og hat og fortvilelse.
Ingen kjenner jordens skjulte vann. Ingen kan lese et menneskes ensomme tanker.
Og likevel er de der. Dypt, dypt i det skjulte.

24 svar til “Margit Sandemo – om å sette spor”

  1. Sesselja sier:

    «Og så inviterte vi selvsagt Margit Sandemo og mannen Asbjørn til middag på stølen. Og de kom. Men det er en annen historie.»

    Fortell, fortell!

  2. Groskro sier:

    I jordens dyp er også min absolutte favoritt-bok!! Jeg var så forelsket i Kol Simon da jeg gikk på ungdomsskolen, og leste boka første gang. Men jeg har likte den boka best de to andre gangene jeg leste serien (har ikke lest ut serien de to siste gangene).

    Jeg syntes Margit Sandemo var helt fantastisk, så levende. Og serien var en strålende leseopplevelse. Jeg gikk på ungdomsskolen i en klasse med overvekt av jenter (20 jenter og 7 gutter). Nesten alle satt med ei Isfolket-bok i fanget mens vi ventet på neste time 🙂

  3. Du skulle ikke ha sittett i salen, Knirk, du skulle ha stått på podiet! Å, jeg husker også det sitatet fra I jordens dyp. Det er sjelden jeg har slike opplevelser nå når jeg leser dikt. Jeg leste Isfolket som 12-åring. Likte ikke så godt de siste bøkene, men de første var fantastiske, altoppslukende. Jeg følte de var skrevet for meg.

  4. Tusen takk for link 🙂 Synes du også har skrevet et godt og personlig innlegg. Veldig fint at det kommer flere sider fra kvelden frem og jeg er også enig i flere av tingene du skriver. Og en ting til: Jeg skulle gjerne sett at det varte lenger.

  5. Groskro sier:

    Det glemte jeg: takk for link! 🙂

  6. Labben sier:

    Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha gått glipp av disse bøkene.. Hvorfor har de ikke vært en del av min ungdomsverden? Jeg kjenner meg ganske nysgjerrig på denne serien nå, men ville det funket å lese dem i en alder av 22, i motsetning til å lese dem i ungdomstiden?

  7. knirk sier:

    Sesselja – Det er ikke så mye å fortelle. Siden vi dro til Valdres for å jobbe pga. Margit Sandemo måtte vi jo selvsagt ringe på døra hennes. Vi var 17 eller 18 år. Hun åpnet og vi inviterte til middag. Hun takket ja og dagen etter kom hun og Asbjørn kjørende. Vi serverte middag og snakket sammen – husker ikke så mye av samtalen egentlig – annet enn at det var veldig hyggelig. Husker også at midt under middagen kom kalvene hjem – de hadde vært borte noen dager – så vi måtte ut og ta inn dem. Asbjørn var en utrolig bra kar. Jeg skrev dagbok på den tida, så Margit skrev en hyggelig hilsen i den. Den har jeg enda! Et fint minne.

    LilleSøster – jeg skulle gjerne fortalt litt om mitt forhold til Sagaen om Isfolket jeg…… :o)

    Bokelskerinnen og Groskro: Ja – det kunne godt vart lenger, og Margit skulle fått mer tid til å fortelle. Hun er en utrolig god forteller og hun henvendte seg jo stadig til publikum. Fint med spørsmålsdelen til slutt.

    Labben – det er veldig vanskelig å svare på. Jeg tror ikke jeg kunne lest Isfolket for første gang i dag. Da hadde nok språk og stil falt gjennom. Men jeg satt faktisk akkurat og leste i Trollbundet og kjente det gamle suget komme. Men det er nok fordi jeg har boka og personene så veldig under huden.

  8. fjord sier:

    Det var den beste beskrivelsen av Isfolket jeg har lest!

  9. Lena sier:

    Å, dette brakte minner. Gode minner! Jeg gikk nesten inn i en tung depresjon da jeg var ferdig med serien. Hvem skulle jeg være sammen med nå, liksom?! Villemo var min favoritt, og jeg kom så langt som å skrive under navnebytte-papirer fra folkeregisteret. Det var en fantastisk fantastisk leseropplevelse! Sukk..

  10. Lena sier:

    Ps. Labben: Jeg leste bøkene da jeg var 22:)

  11. Lena sier:

    Nå ser jeg at jeg har skrevet det med navnebyttet, for så å innrømme at jeg var 22 på det tidspunktet. Det var jo litt pinlig.. 😉

  12. knirk sier:

    Det er vel ikke pinlig. Fascinasjonen for Isfolket er livsvarig. :o)

  13. Ola sier:

    Jeg er mann med lesevansker, men jeg leste hele serien som 20 åring, en fantastisk opplevelse. Nå er jeg 40 og har begynt på lydbøkene.

  14. knirk sier:

    Ola – det er jo så kult! Jeg fikk en assosiasjon til moren min som fortalte meg om en forlagssjef i et annerkjent forlag som satt oppslukt i Sagaen om Isfolket da hun kom inn på kontoret hans.

  15. Lena sier:

    Nå ble jeg jammen inspirert til å lese serien på nytt. Flott innlegg 🙂

  16. Bokdama sier:

    Skulle nok ha tatt meg en tur på Litteraturhuset jeg også. Det er definitivt en dame som har lagt en av grunnsteinene til lesingen min. Jeg slukte bøker allerede før jeg leste Sagaen om Isfolket i 14-årsalderen, men det gjorde noe tempo, innlevelse og aksept for lange historier med mange detaljer.

    Som en kuriositet så skulle lillesøsteren min ut for å kaste papirsøppelet sitt i forrige uke, og fant HELE Sagaen om Isfolket liggende i papirkontaineren! For en skatt! Hun løftet bøkene prompte ut av kontaineren og tok dem med seg hjem.

    Mine yngre søstre fikk ikke lov av moren sin å lese disse bøkene, så de måtte faktisk smuglese dem (!!). Med god hjelp fra sin noe mer rampete storesøster. Men jeg innser jo i dag at noe av tematikken ikke akkurat er barnevennlig.

    Veldig flott skrevet Knirk!

  17. Rullerusk sier:

    Jeg elsket også Sagaen om Isfolket og har lest de fleste av bøkene mange mange ganger. Begynte å lese dem da jeg var 11 og ut ungdomsskolen var Isfolket fine venner. Man kan sikkert si mye om stereotyper og kiosklitteratur, men alle de spennende og sterke kvinneskikkelser var utrolige viktige forbilder for meg.
    Solgte alle bøkene på videregående for å finansiere interrail-billett, men har i det siste lurt på om det hadde vært gøy å lese dem igjen, ihvertfall favorittene. Eller kanskje jeg bare skal la de ble en del av ungdomsstida.
    Kusina mi har forresten kalt opp datteren sin etter Villemo 🙂

  18. Anita sier:

    Å, så gjenkjennende om Isfolket! Jeg leste de for første gang som 14-åring, og har de liggende fortsatt, i en alder av 36… Kanskje jeg skulle lese dem igjen snart..?

  19. ET sier:

    Åååh, så fint om Margit Sandemo, min ungdoms store forfatter! Jeg husker fremdeles da jeg spurte etter bøkene hennes på biblioteket da jeg gikk på barneskolen. Den strenge bibliotekaren bak skranken fikk et hardt drag om munnen, og så på min mor som om jeg var et forsømt barn. – Slikt hadde de ikke på hyllene der må vite! Heldigvis var det høyere under hyllene på nabokommunens bibliotek, så der kunne jeg låne med meg bæreposer med Sandemos herlighet. 47 bøker senere, levde jeg i en annen verden, og tomheten når siste punktum var lest, var overveldende; Hva nå? Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre, jeg begynte på nytt igjen – og på nytt og på nytt. For selv om jeg likte de andre seriene hennes også, kunne ingen måle seg med Tengel, Sol, Heike og alle de andre fantastiske menneskene av den uglemmelige slekten, Isfolket!

  20. Anja sier:

    Isfolket var en stor del av livet mitt. Jentene i klassen pleide å låne de av meg, men det ble forbudt av læreren å ta med seg disse satanistiske bøkene i klasserommet. Så frydefullt var det da eneste grunnen til at jeg kunne svare på det ene svaret på historieprøven min, var fordi jeg hadde lest Isfolket! He he…

    Da jeg begynte på min tredje runde, fikk mamma nok av at jeg surret rundt i min egen verden. Hun gjemte bøkene på loftet til bestemor, og jeg snek meg inn og hentet bøker så fort anledningen bød seg 😉

    Jeg har veldig lyst til å lese bøkene igjen nå, men kjenner at jeg gruer meg litt. Hva om jeg ikke finner igjen magien som jeg gjorde for … over et halvt liv siden…

  21. Hilde sier:

    Dette var en veldig fin beskrivelse av Margit Sandemo og sagaen om isfolket. Har lest serien sju ganger tror jeg, og hver gang blir jeg hensatt i en annen verden.. Og det i en alder av 40! Jeg fant de tre første bøkene i skapet til en tante da vi skulle hente sengetøy og jeg spurte om å få låne dem – jeg tror jeg var 12 eller 13. Hun sa at hun ikke hadde lest dem, fordi de var ikke noe å samle på og jeg måtte spørre min mor før jeg fikk lov til å lese dem. Det fikk jeg heldigvis og da var jeg solgt. Jeg levde med alle karakterene, ventet i lengsel og smerte på neste bok, lo og gråt om hverandre… Da siste boka var lest ut følte jeg sorg… Tror jeg kommer til å lese serien om igjen flere ganger – iblandt bare MÅ jeg ta en tur til «isfolkverdenen». 🙂
    Stykket som blir spilt hver sommer i Valdres var forresten en positiv opplevelse, jeg følte de hadde fanget essensen i Isfolket. 🙂

  22. […] Bøgnes og Margit Sandemo fulgte etter. Sandemo har jeg skrevet om tidligere, det var vel Isfolket som skapte broen fra barn til voksen både i litteraturen og i […]

  23. […] Sandemo som kom med en ny bok i 2011, i en alder av 87 år! Boka heter I død og lyst. Jeg har skrevet en kjærlighetserklæring til Margit Sandemo tidligere, og jeg kan dessverre ikke skrive et dårlig ord om henne. Derfor […]

  24. […] da kan jeg ikke komme bort fra at jeg likte denne boka. Ikke så rart kanskje når man tidligere har dødd for Margit Sandemos Dypt under jorden, og der lest om Kol og Anne Maria førtiørti ganger.  Så ja! […]

Post et svar