Abonner
Poster
Kommentarer

Dette er debutboka til Simon Stranger fra 2003. Jeg leste Barsakh for en stund siden (ja! fin!), og Mnem står og venter i bokhylla. Så da er vi gang.

Det er noe med debuter. Det blir ofte litt kjedelig. Det blir litt vel flinkt. Det er som å gå opp til eksamen og gjøre det veldig godt. «En utrolig grundig besvarelse som ivaretar alle aspekter ved en god tekst.» Men ofte forsvinner det upolerte, det personlige, det litt skjødesløse som mange debutanter kanskje ikke kan/tør/vil/får lov til å utnytte til sitt fulle.  Dette er ofte mitt førsteinntrykk av bokdebutanter (og jeg må bare si at jeg IKKE har stor erfaring på området, så her uttaler jeg meg med stor pondus over bittesmå føtter). Inntrykket favner også til en viss grad min opplevelse språk og form i Den veven av hendelser vi kaller verden.  Det er utrolig lekkert komponert og utrolig velskrevet. Og litt…ikke kjedelig egentlig…det vil jeg ikke si. Bare litt … hm… tamt. Heldigvis er Simon Stranger en mester til å finne de gode historiene. De nydeligste bildene. De viktigste øyeblikkene. Og det skinner gjennom hele veien så jeg blir glad. For det er noen nydelige historier han forteller. Om den autistiske jenta, om gutten som leter etter morens morder, om han som er bedratt og vil fristilles i orkanens øye, og så er det hydrogenatomet som binder det hele sammen. Stranger har kule innfallsvinkler til fortellingene; han finner en tråd som kan virke helt malplassert, men som leder oss rett inn i fortellingens indre hvor han vever det hele sammen. Lange tråder som møtes berører hverandre i et hav av tilfeldighet. Eller…? Det er fint. Nesten hele tiden. Noen ganger blir det litt mye fakta om universet og soler og hydrogen og sånt. Forresten: Er det forresten sant at det finnes en krabbe som klatrer opp i trærne for å klippe ned kokosnøtter som suser ned mot bakken, knuses, og så fortæres av krabben som møysommelig har klatret ned igjen? Forfatteren påstår så.

Formmessig eksperimenterer Stranger: Det er narrativer, det er fakta, det er dialoger, det er brev, det er sitater. Det er helhet, men også digresjoner, assosiasjoner, tankespinn og fabuleringer. Heldigvis mister jeg ikke personene. Takk for det. En av de store styrkene til Stranger er karakterskildringene og stemningsbildene som berører noe i meg, før de plutselig forsvinner i løse lufta som et fata morgana. I disse skjøre øyeblikkene er Stranger utrolig god – mesterlig vil jeg si. Det kan være når den franske soldaten går mot et hus og en åpen dør, eller når en kineser banker jorda hardt med håndflatene med små smell mot marken eller når en mygg lander på et vann i en finsk innsjø. Da er alt så utrolig nært. Lukter, smaker, berøringer – da er også jeg en del av den veven av hendelser som kalles verden. Og det er så fint.

6 svar til “Den veven av hendelser vi kaller verden – Simon Stranger”

  1. mittsnitt sier:

    Jeg leste boka for noen år siden og har glemt historiene. Men ideen bak boka husker jeg, den er virkelig god! Og Stranger klarer å gjennomføre prosjektet sitt (selv om det er litt mye «prosjekt»). Og så synes jeg tittelen er nydelig! Takk for fin omtale!

  2. bai sier:

    Denne hadde eg jo nesten gløymd at eg hadde lyst til å lese. Takk for påminninga.

  3. Oda sier:

    Har ikke lest noenting av Stranger – men anmeldelsene dine bobler jo for det meste av entusiasme, så tror jeg skal skrive opp navnet hvertfall. =) Og spennende med eksperimentell skrivestil og form – og så fin tittel!

  4. Solgunn sier:

    Flott omtale! Har fremdeles ikke lest noe av Stranger, og min viten om kokosspisende krabber er minimalt, ja la meg være ærlig og si totalt fraværende, så jeg kan ikke hjelpe deg der 🙂

  5. Synne sier:

    Jeg har lest Mnem, og du kan glede deg! Hadde aldri lest ei bok med så spesiell oppbygning, og samtidig var det spennende:)

  6. Janke sier:

    Jeg gleder meg til å lese denne. «Sparer» på den, men tiden er kanskje inne. Ble så Blown away av Mnem – den var så utrolig bra!

Post et svar