Abonner
Poster
Kommentarer

Vinterjenter

Denne boka har jeg fått av Cappelen Damm fordi jeg er en del av deres Bokbloggturnè. I går kunne du lese hva Kristine skrev om boka og i morgen kan du lese hva Eirin fikk ut av den. Boka heter Vinterjenter og er skrevet av Laurie Halse Anderson. Hun er amerikansk og har skrevet en rekke prisbelønte romaner tidligere. Boka faller innunder den genren som kalles ‘young adult’. Hva heter det på norsk? Ung voksen? Den passer godt der, og jeg synes den også funker som voksen litteratur.

Dette er en jævlig vond bok. Rett og slett. Jeg synes den er veldig god. Den handler om skyld, om fortielser, om psykiatri og kanskje aller mest om svik. Lia, hovedpersonen, sviker sine nærmeste og hennes nærmeste sviker henne. Eller; de opplever at de sviker hverandre, og det er kanskje noe annet enn at de faktisk gjør det.

Lia og Cassie er bestevenninner og har dratt hverandre inn i en malstrøm av mørke løfter som kretser rundt det å kontrollere livene sine gjennom hva de spiser. Eller ikke spiser. Eller kaster opp. Begge jentene har alvorlige spiseforstyrrelser. Boka begynner med at Lia får vite at Cassie er funnet død på et hotellrom alene. På dette tidspunktet  er de to jentene ikke  lenger venninner og de har ikke sett hverandre på mange,  mange måneder. Mye av problematikken kretser rundt det faktum at Cassie ringte Lia 33 ganger den natten hun døde, men Lia tok ikke telefonen. Hun var bitter etter bruddet og lot telefonen ringe. Dagen etter var Cassie død. Hun la igjen mange beskjeder på svareren til Lia, og disse spiller Lia igjen og igjen mens hun slites i stykker av skyldfølelse. Det er så vondt å lese – en litt trassig reaksjon hos Lia som får fatale konsekvenser. Så menneskelig!

Lia har anoreksia og når Cassie dør, velter skyldfølelsen fram. Hun har et problematisk forhold til familien sin, en ganske vanskelig fortid, få venner og hennes eneste måte å ‘overleve’ på blir å fortsette det gamle sporet: Å kontrollere kroppen sin og livet sitt gjennom maten hun (ikke) spiser. Det er så utrolig trist å lese. Familien er rundt henne, det er ikke noe galt med dem, men Lia har ingen tillit til noen rundt seg. Hun sulter seg sakte til døde. På den måten kan hun kanskje forenes med Cassie – på den andre siden.

Kroppskontroll

Det som er så utrolig bra med denne boka er realismen i forhold til de utrolig mørke sidene ved noen tenåringjenters liv. Jeg har sett det selv på nært hold. At en ung  jente som har hele livet foran seg, og alt er tilsynelatende bra, bærer på et så stort mørke som ligger tett opptil dødslengsler og suicidalitet. Jeg synes Anderson skildrer dette på en svært god og troverdig måte. Jeg synes det er rart når jeg leser at hun ikke selv har hatt anoreksia.

Jeg liker også at hun forteller hele historien fra Lias synsvinkel. Velmenenende mennesker rundt henne framstår som ikke helt sympatiske. Jeg tror kanskje moren, faren og stemoren vil Lia alt godt. Men gjennom hennes filter av hvordan virkeligheten er, så virker de nok betraktelig mer usympatiske enn de i virkeligheten er. På slutten tenker jeg: «Herregud! De må da kunne ta seg av jenta bedre! Så kyniske!» Men så tenker jeg: Hva skal du gjøre da? Når du har prøvd alt og det eneste du har igjen er avmektigheten når du ser den du er mest glad i sakte men sikkert ødelegger seg selv – uthvsiker seg selv – uten å dele noe med noen.

Jeg liker også språket til Laurie Halse Anderson. Hun skriver …hm…hva skal jeg si? Håndfast og konkret, men likevel poetisk. Det er nerve i språket, det er gode beskrivelser og bilder. Jeg er med hele veien og jeg liker måten hun får fram kulde, ensomhet og redsel uten å si at det er akkurat det hun skriver om. Jeg føler det fordi jeg hutrer når jeg leser.

Boka anbefales til alle i hele verden – fra 14/15 år kanskje? Det er en viktig bok. Alle jenter bør lese den.

Forfatteren har jeg en fin hjemmeside her.

15 svar til “Vinterjenter”

  1. Ladybug sier:

    Fantastisk anmeldelse, Knirk! Jeg har så lyst til å lese boken, men jeg vet ikke om jeg orker rett og slett. Det blir så virkelig og vondt.

  2. Solgunn sier:

    Kjempegod anmeldelse! Kjøper den inn til biblioteket i dag!

  3. Titta sier:

    Gir den nyttig innsikt til de som er rammet og deres pårørende? Håp? (Siden du mener den er viktig).

  4. Elin sier:

    Jeg har lest denne boka, og er langt på vei enig i anmeldelsen. Jeg valgte den ut fra det vakre bokomslaget og den fine tittelen. Fra første side fanger det helt spesielle språket; poetisk rått, suggererende og annerledes. Og til Titta, ja, boka gir nyttig innsikt; jeg følte virkelig jeg kom på innsiden av hovedpersonen. Men om den gir håp er vanskelig å si. Jeg har selv levd nær en anorektiker, og vet hvor vanskelig det er å fatte håp og gi håp.

  5. knirk sier:

    Nei, jeg vil kanskje ikke si at den først og fremst gir håp. Men jeg vet ikke om det er et nødvendig kriterie for å kunne si at en bok er viktig. Jeg tror viktigheten ligger i innsikten som forfatteren klarer å formidle. Jeg tror ikke jeg ville anbefalt boka til pårørende og syke.

  6. Titta sier:

    Hvis det er en roman som får leseren til å sitte igjen med innsikt og avmektighet, har jeg vanskelig for å skjønne at den er viktig å lese, og nyttig, for unge jenter i 14 – 15-årsalder.

    De som er syke selv tror jeg faktisk tåler det meste, skal jeg dømme ut fra dem jeg har truffet på, og ikke minst alle de begavede poetene som publiserte på dikt.no da jeg vaket rundt der og kommenterte dikt for noen år siden. Der var det mye rystende vakker poesi om selvskading, inkludert anoreksi.

  7. knirk sier:

    Hei Titta. Du har sikkert rett i at de som er syke tåler mye. Jeg har bladd litt i boka i dag etter at du spurte om det ang håp (jeg leste boka for noen uker siden skjønner du). Det er absolutt håp i slutten av boka. Og det er sikkert viktig for yngre lesere. Jeg bant meg ikke opp i slutten i så stor grad, det var andre ting jeg har valgt å fokusere på i omtalen av boka. Kanskje du skulle lese boka? Det hadde vært interessant å høre dine tanker om den.

  8. Titta sier:

    Boka er bestilt på biblioteket. Men den var ikke klargjort for utlån enda, så jeg får den ikke før i neste uke.

    I omtalen på bibliotekets nettside klippet jeg ut dette:

    «Lia kjemper en kamp mot vekten, familien, sykdommen og sin egen vilje. Dypt inne vil hun ikke ende som Cassie, hun vil leve, og hun vil tro at hun kan klare det.»

    som gir meg positive forventninger til boka. Med håp mener jeg ikke nødvendigvis at ‘det må gå bra til slutt’, men at det formidles en tro på at det er vits i å kjempe for livet.

  9. Eirin sier:

    sv: takktakk, det settes masse pris på! særlig når det kommer fra en som det virker som har god peiling på slikt 🙂

  10. Myldretid sier:

    Utrolig bra anmeldelse! Denne boka er noe av det beste jeg har lest på lenge!

  11. Maria sier:

    Flott anmeldelse, Knirk! Men jeg er enig med Ladybug, jeg tror denne boken blir litt for sterk for meg.

  12. Titta sier:

    Boka er altfor sterk for meg. Det slo jeg fast etter å ha lest ett kapittel. Har lest slutten, etterordet og litt her og der, og strever med å bli kvitt de voldsomme følelsesmetaforene.

  13. […] ungdomsbok: Vinterjenter av Laurie Halse Anderson (2010): “Det som er så utrolig bra med denne boka er realismen i […]

Post et svar