Abonner
Poster
Kommentarer

Skugga-Baldur

Jeg elsker Island. Jeg har vært der mange ganger, og jeg har til og med en islandshest.  Jeg burde lese mye mer islandsk litteratur. Korreksjon: Jeg burde lese islandsk litteratur. Tror ikke jeg har lest noe som helst.

Uansett, nå har jeg lest Skugga-Baldur av Sjón. Boka fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2005.

Jeg er opptatt av at tittelen tar pusten fra meg.

Skugga-Baldur.

Sjón heter egentlig Sigurjón Birgir Sigurðsson og han regnes for å være litt av en multikunster. Han jobber med musikk, performance og film, men først og fremst er han kjent for å være forfatter; prosa og poesi. Han har forresten også skrevet en del av sangene til Björk.

Skugga-Baldur er en steike snål roman. Den er ikke tjukk, bare 125 sider, og alle sidene er heller ikke fylt. Jeg leste boka på et par timer. Det er en veldig spesiell bok, både hva angår innhold og språk. Vi følger en prest og en rev gjennom et landskap som er fysisk såvel som mytisk. Jeg forstår hvorfor boka har undertittelen Et folkeeventyr.  Språklig ligger den tettere opptil sagastilens knappe stil, men innholdsmessig kjenner jeg mange likhetstrekk med tradisjonelle fortellinger, og da spesielt myter. Hele historien med mannen som jakter på reven, minner meg av en eller annen grunn om indianske myter. Helt konkret ramlet en fortelling som heter Reven som helbredet ned i hodet mitt. Det er en fortelling fra Cree indianerene om en jente som blir syk. En gammel kone, Ande-egg, kommer for å helbrede den lille jenta. Hun legger øret til brystet hennes og lytter:

Lyden jeg hører, er lyden av en hunnrev. Denne reven er trøtt og løper over den harde skaren. Hun halter, og pusten hennes går tungt og raspende. Hun peser. Å, stakkars rev – hun skal fare så langt. Hun er sulten. Rett som det er, tråkker hun gjennom skaren….tsjach – det er den lyden jeg hører i brystet på jenta.       (fra boka Undringsfortellinger fra mange land av Hugh Lupton).

Faren til jenta legger så ut på jakt etter hunnreven. Ande-Egg sitter hjemme og kan ved å lytte på jenta følge reven og jegeren. Reven blir mer og mer utslitt (samtidig med jenta), og til slutt lykkes det faren å fange den. Han tar den med til datteren og Ande-Egg og de pleier reven med god mat og en god liggeplass. Jenta og reven sover ved siden av hverandre og helbredes samtidig. Til slutt slippes reven ut igjen og spørsmålet er hvem som helbredet hvem.

Skugga-Baldur har ikke samme historie som denne myten, men også her er det uklare overganger mellom menneske og rev, mellom liv og død, og det handler også om en mann som jager en hunnrev. Det er noe med måten rev og menneske beveger seg i landskapet som ligner i de to bøkene.

Hele dagen lang løp reven over bakker og berg – og mannen fulgte henne hakk i hæl. Hun var den fullmakten som gav ham en oppgave å utføre i den virkelige verden. (s. 32)

Dette sitatet er forresten alt som står på en side, et slags kapittel. Historien har mange surrealistiske krumspring, og beveger seg i skyggene av det som er virkelighet, samtidig som troverdigheten bevares gjennom hele fortellingen. Og naturkreftene er Island som viser muskler, og det er mektige krefter i seg selv kan jeg fortelle.

Han ble i det samme slengt hodestups nedover den bratte skråningen, kast i kast vekselvis på håndflater og fotblader, uten stans, og mistet både pelslua og børsa. Slik ble han slynget lange veier på alle fire, inntil han endelig landet på begge beina samtidig. Da greide han et kort øyeblikk å stå imot snøskredet, før det slengte ham flatt ned – og etter det lå han vekselsvis ovenpå eller nede i skredet; iblant med halve, som oftes med hele seg. På dette vis fløy sira Baldur.» (s. 89)

Det er ganske fint skrevet, er det ikke? Her ser dere også hvorfor jeg fikk assosiasjoner til sagastilen rent språkmessig; på dette vis fløy sira Baldur. Innimellom er det ganske morsomt også, det er noen scener med noen innpåslitne ravner som er ganske kostelig. Boka er mesterlig oversatt av Tone Myklebost.

Forfatteren selv, Sjón

Boka har mer handling enn den om reven og mannen. Bakpå boka står: «En ung jente med Downs syndrom blir funnet ombord på et strandet skip utenfor Reykjavik i 1868. Hun er gravid, kaller seg selv Abba, men ingen vet hvor hun kommer fra. Den unge naturvitenskapsmannen Fridrik B. Fridjónsson forbarmer seg ove rhenne og tar henne med seg hjem til sine abdøde foreldres fattigslige boplass. Men Abba nektes innpass i kirken – presten Baldur Skuggason misliker åndssvake som forstyrrer messen.»

Om jeg likte boka? Tja….. Jeg leste den og tenkte at dette var en sånn passe middels leseropplevelse. Men så merker jeg at jeg går og grunner over boka i ettertid, og tenker over både innhold og form, og gleder meg over nye assosiasjoner og tanker. Så da er det en av de leseropplevelsene som vokser etter at man har lest boka. Har hatt det et par ganger før, en litt rar opplevelse.

Men fint.

4 svar til “Skugga-Baldur”

  1. Solgunn sier:

    Veldig bra skrevet! Fikk lyst til å lese fortellingen fra Cree indianerne 🙂

  2. Sesselja sier:

    Vil du lese mer fra Island, anbefaler jeg Einar Mar Gudmundssons «Universets engler».

  3. knirk sier:

    Hei Solgunn, du finner boka på biblioteket – det er ei tynn lita flis.

    Sesselja; takk for tips! Notert.

  4. Rose-Marie sier:

    Nydelig omtale av en bok det slett ikke er lett å omtale! Jeg er helt enig med deg: dette er en bok som vokser ETTER at man har lest den! Jeg tror at jeg med fordel kunne lese den om igjen om en stund! Jeg håper ikke du har noe i mot at jeg lager en lenke til sin omtale på min blogg, hvor jeg selv har omtalt boka i dag. 😉

Post et svar