Abonner
Poster
Kommentarer

Der vi engang gikk

gikkIngenting er bedre enn tjukke bøker som strekker de lange ordarmene sine rundt meg og drar meg inn mellom permene og inn i en annen virkelighet. Der kan jeg være lenge. Men jeg er ikke alltid forberedt på hva jeg skal være med på den tida jeg er der inne.

Noen ganger er det nådeløst. Jeg er ikke forberedt på hva som skal skje, jeg er prisgitt forfatteren som leder meg gjennom et fremmed landskap og hendelser som igangsettes uten at jeg kan gripe inn.

Noen ganger velger forfatteren å gjøre store valg med små pennestrøk. Skal denne personen få leve eller dø? En setning avgjør.

 Han dør.

Videre i handlingen. Fortelle fortelle. Men jeg står lamslått tilbake. Bla tilbake! Bla tilbake! Han døde! Hallo Herr Forfatter! Du drepte ham! Kan du la være? Skrive om? Det er bare én  setning om å gjøre. Det er vel ikke så nøye for deg, kom igjen. Vær grei! La han leve.

Den følelsen hadde jeg flere ganger gjennom Kjell Westö sin mesterlige roman Der vi engang gikk (på norsk 2007). Han dveler ikke, den godeste Westö; han forteller. Han går raskt videre, han trekker i trådene, igangsetter begivenheter og lar personene i boka leve, oppleve, elske og dø. Boka er blottet for språklig sentimentalitet, men berører likevel langt inn i sjela.

Men la oss starte et annet sted; det var ikke her jeg hadde planlagt å begynne blogginnlegget om Der vi engang gikk.

Så en gang til:

Kjell Westö (f. 1961) fikk Finlandiaprisen (Finlands mest prestisjetunge litteraturpris) for boka Der vi engang gikk. Westö er finlandssvensk med flere prisbelønte utgivelser bak seg.

Der vi en gang gikk tar utgangspunkt i det som skjedde Finland vinteren 1918.

Westö sitter på en enorm historiekunnskap om Europa og Finland. Vi får være med til Finland i en svært betent politisk tid; Finland står på randen til borgerkrig, og det er det som skjer disse få månedene i 1918 som forfølger bokas personer til siste brutale side.

De hvite. Kilde: Wikipedia.

De hvite. Kilde: Wikipedia.

I borgerkrigen sto de røde mot de hvite. Og persongalleriet i boka gjenspeiler begge sidene; noen er røde; sosialister, arbeiderklasse og fattigfolk – og noen er hvite; overklasse, borgerskap og selveierbønder. I løpet av fem måneder mister 37 000 finner livet i den svært brutale krigen. Jeg leser på nettet at det som skjedde vinteren 1918 da unge gutter fra samme land sto på hver sin side av skyttergravene, har vært fortiet og «glemt» i Finland. Det er på en måte for dystert,  skamfullt og forvirrende for ettertiden å forholde seg til. Westö sin roman har blitt sett på som et forsøk på å fylle dette tomrommet i finsk historie.

De røde. Kilde: Wikipedia.

De røde. Kilde: Wikipedia.

Westö sier selv i et intervju med Aftenposten at «De som tviholdt på å være upartiske, måtte nøye seg med å kalle det «hendelsene i 1918″. Først i de siste årene har vi kunnet snakke og skrive om dette uten vondt blod.»

I dette landskapet ruller forfatteren opp et enormt persongalleri, nesten på Tolstojsk vis, her er ikke bare én hovedperson. Det gjelder å holde tunga rett i munnen i starten, forfatteren hopper fra den ene til den andre uten å dvele – det kan føles litt vel raskt, men pust med magen, og så vil herligheten brette seg ut for deg. Jeg leste med stigende glede.

Personene griper godt tak i meg. Lucy, Eccu og ikke minst Allu. Han er min favoritt hele veien – Allu Allu Allu.

Det er utrolig imponerende hvordan forfatteren klarer å håndtere det store persongalleriet som han fletter inn i sentrale historiske begivenheter i Finland. Han nøler ikke, han er et grunnfjell i stil og innhold gjennom bokas 550 sider. Episk kan det nok kalles.  

Boka handler om kjærlighet, vennskap, om å feile, om å forsøke å reise seg, om fortrenging, fortielse, hjelpesløshet ovenfor de som står deg nær. Men boka handler også om en hel nasjon; å leve sammen i et samfunn, tilsynelatende vellykket, men med mørke hemmeligheter som stinker. Både på individplan og på nasjonsplan. Her står gladjazz og sportsprestasjoner side om side med unge gutter som graver sin egen grav før de henrettes. Boka er svært realistisk i sine skildringer, men lite dvelende. Den er ofte vond. Og like ofte glad. Noen ganger morsom. Den sier noe om at det finnes en grense for et menneske; en grense for hvorvidt det er mulig å reise seg og gå videre når du har vært i krigens midte.

Boka er en kjærlighetserklæring til Finland og ikke minst byen Helsingfors. Jeg har aldri vært opptatt av Finland kan jeg ærlig innrømme, men nå kjenner jeg at Finland er mye nærmere og jeg er takknemlig for å ha lært og sett et land på en ny måte.

Å, dette var bra lesning! Anbefales! Og takk til Gøril som anbefalte meg å lese boka.

15 svar til “Der vi engang gikk”

  1. Janke sier:

    Takk for tipset!! 🙂

  2. knirk sier:

    Vær så god Janke!

  3. KariE sier:

    Jeg takker også. Super omtale.

  4. Kanskje du vil like Väinö Linnas bøker også.
    http://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A4in%C3%B6_Linna

    Hørte at da Garcia Marcia Marquez «drepte» en av sine figurer i boka 100 års ensomhet la han seg på sofaen og gråt i flere dager.

  5. knirk sier:

    Takk KariE. Jeg brukte litt tid på dette blogginnlegget – men det er moro å skrive!

    Eli – takk for tips, aldri hørt om Linna før, men det ser interessant ut. Og stakkars Marquez – det tar på å være Gud. :o)

  6. Bai sier:

    Eg har lenge tenkt å lese denne – nå skjønner eg at eg må prioritere det.

  7. For en fin og engasjert omtale! Kan nesten ikke unngå å få lyst til å lese boka! Men det får ikke blitt akkurat nå.

  8. knirk sier:

    Hei Bai og Lille søster.
    Takk for veldig hyggelige hilsner. Jeg blir glad når jeg leser de.

  9. Janke sier:

    Mitt eksemplar kom i posten i går. Nå må jeg bare holde den borte fra min kjære, sånn at jeg får lest den først! (Han bruker litt lengre tid enn det jeg gjør, da blir jeg så utålmodig av å gå og vente 🙂 Gleder meg til å lese den!

  10. knirk sier:

    Janke – Blir spennende å se om du liker den. Den har en ganske spesiell fortellerstil – jeg vet om flere som har gitt opp. Lykke til!

  11. camilla76 sier:

    Morsomt å lese hva noen andre mener om denne. Syntes selv den var forferdelig treg i begynnelsen, men den vokste seg større og større. Hvis du ikke har lest «faren ved å være Skrake» av samme forfatter anbefaler jeg den, fantastisk bok:)

  12. knirk sier:

    Camilla, takk for godt tips!

  13. […] Kjell Westö: Der vi engang gikk […]

  14. […] uten å trampe ut i faktahelvetet. Også finske Kjell Westö ga meg en lignende god opplevelse med Der vi engang gikk. Oksanen gjør det med Utrenskningen. I tillegg skriver hun drivende godt med et frodig språk uten […]

  15. Rose-Marie sier:

    Å, for en fantastisk flott omtale! Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne (din omtale altså), som jeg skal linke til min egen omtale av boka. Nå er du jo bare nødt til å få med deg filmen også!

    😉 Rose-Marie

Post et svar