Abonner
Poster
Kommentarer

Kvinnen fra månen

kvinnenKvinnen fra månene er ei tynn, lita bok skrevet av Milena Agus. Hun er italiensk og denne boka kom i norsk oversettelse i år, men kom originalt ut i 2006. Boka er oversatt til 14 språk og filmatiseres i disse dager av den franske regissøren Nicole Garcia.

Boka var fort lest, og jeg synes egentlig ikke at historien gjorde veldig inntrykk på meg. Det er litt dumt, for jeg merker at det er noe der, men at forfattteren på en måte ikke klarer å fullføre fortellingens muligheter. Det er mye fint ved boka; den er litt rar, den er litt banal, den er melankolsk og den er ganske søt. Den handler om noen mennesker som jeg kjenner av og til nesten rører ved meg, men så blir det liksom ikke noe mer. Særlig historien til bestefar blir jeg nysgjerrig på – han som gifter seg med gale bestemor. Hun sier at hun aldri kan elske ham, og han svarer med samme mynt.

«Og dermed ble det hun som måtte fortelle ham det, at hun ikke elsket ham og at hun aldri kom til å bli noen god hustru. Bestefar svarte at hun ikke skulle bekymre seg for det. Han elsket ikke henne heller. Forutsatt at at de begge visste hva de snakket om. Hva angikk å være en god hustru, forsto han henne aldeles utmerket.»
s. 12

Men så er det noe med bestefaren som ligger langt under teksten hele veien. Måten han ser på henne, måten han alltid er ved hennes side, det at bestemoren flere ganger etter hans død sier at hun aldri kan tilgi seg selv for ting hun har gjort med han, det at bestefaren blir så glad og munter når bestemor ikke finner Veteranen i Milano. Jeg får en aning av at han kanskje elsker henne, og da blir jo perspektivet helt annerleds når vi vet at hun elsker en annen, Veteranen, og lar det overskygge alt annet gjennom et helt liv. Da blir bestefars liv desto mer interessant.

Men jeg tror kanskje ikke det er sånn. Jeg tror jeg har puttet disse intensjonene inn i bestefar. Jeg tror han egentlig ikke elsker henne. Jeg vet ikke. Jeg synes det er så mye uforklart i boka, ting som godt kunne ha vært mer framtredende uten å bli overforklart. Selve ideen som ligger bak, og som blir avslørt på siste side, er veldig fin – det er lett å forstå at noen får lyst til å lage film av historien.

Men som sagt, det griper aldri helt – det blir litt rotete. Det var veldig forvirrende hvem som er hvem, det er faren, moren, bestefaren, mormoren, svogeren, søstera, bestemoren og jeg gikk i surr, særlig når forfatteren begynte å hoppe fram og tilbake i tid også. Så da måtte jeg lese på nytt, og da falt ting litt mer på plass. Det er en stygg uvane jeg har – å lese litt for fort. Men selv ved andre lesing grep ikke boka meg noe særlig, det er først etter å ha lest boka, nå i dagene etterpå at jeg funderer over ting jeg synes var fint. Og det er jo fint det, at noe vokser fram etter å ha lagt fra seg en ferdig lest bok. Men jeg skulle ønske at opplevelsen hadde vært litt større underveis også. Noen ganger mens jeg leste stusset jeg på oversettelsen, jeg mistenker (fullstendig uten god begrunnelse) at boka er bedre på italiensk – kjærlighetens språk.

6 svar til “Kvinnen fra månen”

  1. heklehatt sier:

    hei lise, det virker som du får lest så mye! hvordan klarer du det? jeg er litt misunnelig…:-)

  2. knirk sier:

    Hei Heklekatt,

    jeg får lest mye akkurat nå for tiden, for jeg er inne i en periode med mye fokus på skriving og lesing. Det går veldig i perioder, så vent å se. Akkurat de siste bøkene jeg har lest er også relativt tynne – det bidrar til å øke lesemengden!

  3. heklehatt sier:

    ja, det går vel litt i perioder. Gleder meg til jeg kommer inn i en slik god en. Det ante meg at du også skriver – Hva skriver du på?

  4. knirk sier:

    Jeg skriver for barn og ungdom. Har aldri vært i kontakt med forlag, så forløpig bare for harddisken. Du da?

  5. Solgunn sier:

    Hei

    Kjempefine sider du har. Det var veldig morsomt å lese din vurdering av Kvinnen fra månen. Jeg hadde akkurat den samme opplevelsen av boken. Det er noe der, men det nådde ikke helt inn. Jeg skriver bokanmeldelser for en avis, og sendte anmeldelsen min av boken fra meg i går (huff for en setning) 🙂
    Jeg kan ikke legge den ut på hjemmesiden min før den er publisert i avisa, men regner med at det blir til helga. Ellers så syns jeg det var enda morsommere å lese din mening om Gunnhild Øyehaugs bok. Jeg likte den kjempegodt, og ga den en 5 er 🙂 Men sånn er det jo, vi har forskjellig smak, og godt er det.
    Jeg har lagt din blogg i min leseliste, og gleder meg til å følge med videre.

  6. knirk sier:

    Hei Solgunn!

    Takk for veldig hyggelige ord! Jeg skal følge spent med på hjemmesida di, det blir fint å lese hva du skriver.
    Når det gjelder Øyehaug så har jeg snakket med mange – og det virker litt som om man enten elsker eller hater den. Så svarthvitt er det nok ikke, men det er mange meninger om boka, og det er godt.

Post et svar