Abonner
Poster
Kommentarer
Trekning med vitner

Trekning med vitner

Det var over femti personer som ønsket å vinne signerte bøker av Agnes Ravatn i denne samlesningsmåneden. I dag har trekningen skjedd under særdeles kontrollerte omstendigheter.

Jeg sorterte alle som var med i ulike hauger, hadde tre vitner hvorav en også trakk vinnerene. Det er trukket ut to vinnere av hver bok, samt fire vinnere av Fugletribunalet som jo er boka som er nominert til Bokbloggerprisen 2013. I tillegg har jeg trukket en reserve for hver bok og denne personen trer inn som vinner hvis den egentlige vinneren ikke har meldt tilbake sin adresse innen en uke. Jeg sender ut e-post til alle vinnere i kveld. Hvis denne e-posten ikke er besvart innen 1. april, går boka til reservevinneren.

Det vil si at du som står i parentes under hver bok i utgangspunktet ikke har vunnet – men at man kan jo krysse fingrene for at vinneren er på jordomseiling.

 

Mange ville være med!

Mange ville være med!

Her er vinnerene:

Fugletribunalet:

 

Folkelesnad:

 

Veke 53:

 

Stillstand:

 

Det tredje vitnet

Det tredje vitnet

Gratulerer til alle og god lesning!

Stikkord: , ,

Balderbrå

Balderbrå

Balder er lysets gud i norrøn mytologi.
Allis, hovedpersonen i Fugletribunalet sier at Balder «var min første kjærleik, og første kjærleikssorg.» (s. 53). Historien om Balders død er historien om verdens undergang, men også om tilblivelsen av en ny verden.

Jeg har ikke noen universitetsgrad i norrøne myter, men har jobbet mye med materialet i ulike fortellende sammenhenger, og særlig myten om Balder er høyt elsket blant fortellere. Det finnes flere kilder til fortellingen, blant annet Den eldre og Den yngre (Snorres) Edda.

Begge forteller om den vakre Balder, sønnen til Frigg og Odin. Han er lys, Balder. Lys i sinnet, lys i kroppen. Han er mild og veltalende, vakker og fin. I den yngre Edda beskrives han slik: «Han er den beste, og alle lovar han. Han er så fager å sjå på og så bjart at det lyser av han. Ein blom er så kvit at han er samanlikna med augnehåret (brå) til Balder (Balder-brå). Han er kvitast av alle blomar, og av det kan du skjøna kor fager han er både på hår og kropp. Han er den klokaste av æsene, og den som talar venast, og er den mest forliklege.»

Parallellen til Jesus trekkes ofte når det gjelder Balder. Godhetens lys stråler av begge. Jeg blir nysgjerrig på om tidligere muntlige kilder hadde en mer nyansert fremstilling av Balder, og om den skriftlige framstillingen er inspirert av Jesusskikkelsen. Det gjelder for øvrig mye mytologisk materiale – man må av og til skrelle kristendommen av fortellingene for å finne det som opprinnelig var, i den grad man kan snakke om noe som «opprinnelig var» når det gjelder muntlige kilder (f.eks. hulderhalen som detter av huldra når hun gifter seg i kirken). I Fugletribunalet synes jeg det er pussig at Allis tenker på Balder når hun ser Bugge. Han er jo mørk og stur, mens Balder er hans rake motsetning. Dette gjør meg nysgjerrig – hva er parallellen?

Det finnes ulike versjoner av Baldermyten, men slik jeg kjenner den så er fortellingen sentrert rundt noen sentrale hendelser, og du finner alle gjengitt i Fugletribunalet.  Det er særlig to scener fra fortellingen som har festet seg hos meg gjennom mitt kjennskap til fortellingen.

Ib Spang Olsen (1953)

Ib Spang Olsen (1953)

Den første er når den blinde Hod skyter sin egen bror Balder:

Alt og alle i verden har sverget på å ikke skade Balder. Med ett unntak. Mistelteinen som Loke får tak i. Og når alle leker på Idavollen, og Balder står i midten og ler – fordi alle våpen faller til bakken foran ham – er det bare Hod  som står utenfor leken. Og det er Loke som forteller Hod at også han kan være med å leke. Det er Loke som rettleder Hod i hvordan han skal skyte mistelteinen mot Balder. Jeg ser for meg Loke stående bak Hod – hvordan han hvisker i øret til Hod: «Litt mer til venstre. Litt til høyre. Der ja. Nå kan du slippe». Og så farer pilen rett i hjertet på Balder, broren som Hod setter høyest av alle.

Slik fortelles det i Den yngre Edda:

Loke tok mistelteinen og sleit han opp og gjekk til tings.
Hod stod i utkanten av mannringen, av di han var blind.
Loke spurde han: «Kvifor skyt ikkje du på Balder?»
«Av di eg er blind,» svara han. «Dessutan er eg våpenlaus.»
Då sa Loke: «Du får då gjere som dei hine, og syne Balder ære som dei gjer. Eg skal rettleie deg om kvar han står. Skyt på han med denne kvisten!»
Hod tok mistelteinen og skaut på Balder, så som Loke viste han til. Skotet gjekk gjennom Balder, og han fall daud til jorda. Og det er den største ulukka som har hendt både æser og menneske. 

Dette er en så sterk scene, og jeg blir påminnet et annet mytologisk broderdrap, nemlig Kain og Abel.

Den andre scenen som jeg har sterkt levende i meg, er hvor Frigg spør gudene, etter Balders død, om hvem som vil ri Helveg for å finne Balder i dødsriket. Hel eller Helheim er et kaldt og ugjestmildt dødsrike. Veien, Helvegr, går over Gjallarbrua som voktes av Gorm, en diger monsterhund, og inn i jernskogen hvor alle trærne er laget av jern. Man må også passere De Dødes Strand før du kommer fram til der Hel, Dronningen i Dødsriket bor.

Det er altså dit Frigg ønsker at en av gudene skal ri. Og når hun spør blir det stille blant gudene. Jeg ser for meg hvordan de alle ser ned i bakken, tynget av sorgen over Balders død, men likevel ikke villige til å ri dit ingen guder slipper inn. Men så er det lille Hermod, lillebroren til Balder, som tar et skritt fram og melder seg frivillig til å ri. Han vil ri Helveg for din egen bror. Sukk – det er så fint.

Då æsene hadde roa seg noko, tok Frigg til ords og spurde kven av ærsene det var som ville vinne all godhugen og kjærleiken hennar med å ri på Helveg og freiste å finne Blader, og by Hel løusepengar for at ho skulle lata Balder få fara heim att til Åsgård.
Hermod den kvate er han nemnd, han som tok på seg denne ferda.

Det er forresten et motiv til som jeg synes er så vakkert med Balders død. Det er når Frigg får alt og alle til å gråte for Balder. For Hel har sagt at hvis ALT og ALLE gråter for Balder, så skal han få komme tilbake. Og alt og alle gråter for Balder; folk og fe og jord og stein og tre og all malm gråter for Balder. Jeg tror til og med jotnene gråt for Balder. Det er fint.

Men – Balder kommer ikke tilbake fordi Tok, en gammel kjerring (Loke in disguise) nekter å gråte for Balder. «Tørre tårer» er det eneste hun vil felle.

Jeg er spent på å høre om hva Ravatn selv sier om bruken av Balders død som motiv i Fugletribunalet. Om det handler om renselse og gjenoppstandelse. Og hvorfor Allis tenker på Balder når hun ser på mørke og sture Bagge. Jeg håper vi får svar i intervjuet som kommer neste uke.

balladen_om_balder-peter_madsen-22231723-351962805-frntTil slutt en populærkulturell avsporing. Jeg må få anbefale alle å lese Peter Madsens gjendiktning av de norrøne mytene. Historien om Balder er den siste i serien, og jeg synes å huske at Madsen tar seg mer kunstnerisk frihet her enn han har gjort i tidligere hefter. Blant annet gjør han Hel mye mer menneskelig.

Og helt til slutt. Sitater i dette innlegget hentet fra Snorres Yngre Edda er fra 1968-utgaven fra Det Norske Samlaget.

Stikkord: , , ,

rødstrupeVi er i gang med Fugletribunal -måneden, og ingenting er vel bedre enn å starte med det vi på klingende godt norsk kaller en giveaway. Samlaget har lovet oss signerte eksemplarer av Fugletribunalet samt tre andre Ravatn-titler – besvime, det er gøy! – og flere av dem er signert.

Vil du ha? Da kan du bare skrive i kommentarfeltet under her og så trekker jeg en tilfeldig vinner om en ukes tid. Spesifiser om du ønsker Fugletribunalet (innbundet) eller om du ønsker en av de andre titlene: Veke 53 (spesifiser om du ønsker pocket eller innbundet), Stillstand (pocket), eller Folkelesnad (innbundet).

Og du. Jeg tenkte å forsøke og få til et lite intervju med Ravatn, og da tenkte jeg at dere som har lest boka kanskje har noen spørsmål dere ønsker å stille forfatteren? Det hadde vært fint å få til en bredere dialog mellom forfatteren og oss i løpet av samlesningen, så jeg tar gjerne i mot spørsmål og ting dere har undret på i lesningen av boka. Still de gjerne i kommentarfeltet under, så plukker jeg derfra, evt. send til meg på e-post lise @ snirkelsnakk.no

Ellers er det planlagt flere Fugletribunal-inspirerte innlegg i måneden som kommer. Følg med og kom gjerne med innspill til innhold. Følg med på omtaler av Fugletribunalet her. 

God lesning!

Stikkord: , , , ,

neverwhereI dag skriver vi om Neverwhere. Både Bentebing, Drengen, Silje og Elin har skrevet om boka i dag, og dette er min omtale:

Neverwhere er en bok jeg har hørt mye om: At det er den beste Gaiman har skrevet. At den er genial. Best. Bedre enn best. Allermestfantastiskebokiverden. Blant annet.

Når jeg åpner boka får jeg først en introduksjon fra forfatteren, og den er interessant. Han skriver at det begynte som et manus til en tv-serie. Og at samarbeidet med produsenten var utfordrende, men at han som forfatter hele tiden trøstet seg med at alt det han ikke fikk med i tv-serien, ville han putte i romanen. Så gjorde han det. Men så har han skrevet ulike versjoner av romanen, og han har laget en grafisk roman (som er den som er oversatt til norsk), men at den boka jeg holder i hånda er den optimale utgaven – den forfatteren mener er den perfekte Neverwhere.

Flott. Det er jo et bra utgangspunkt.

Så bladde jeg om, og vips så forsvant jeg ned i undergrunnden i London. For det er der vi er. Vi følger Richard, en helt vanlig mann og innflytter til London. Han har en vanlig jobb og er forlovet med vakre Jessica. Boka starter med at de to er på vei for å møte Jessica sin sjef, og det er mye som står på spill. Parallelt fortelles en annen historie. Om en jente som er på flukt. Som løper gjennom ganger og veier, skadet og syk. Og vi møter forfølgerene hennes – to herremenn av den suspekte typen; Mr. Croup og Mr. Vandermar. Begge kaldblodige mordere.

Jenta er fra London Below, hun heter Door, og har den egenskapen at hun nettopp kan åpne dører – også gjennom dimensjoner. Og akkurat i det Richard og kjæresten passerer en litt mørk bakgate i London, stepper hun ut i London Above og to verdener møtes. Richard ønsker å ta seg av den skadede jenta. Jessica blir rasende og slår opp der og da. Richard tar med Door hjem, og snart forstår han at det finnes to Londoner; et over og et under. Og han trekkes ned i London Below med den konsekvensen at han for all tid blir usynlig i London Above. Han må leve et liv i tunneler og mørke ganger, sammen med rotter og merkelige skapninger i en slags middelalderverden med t-baner på speed.

Young man,» he said, «understand this: there are two Londons. There’s London Above – that’s where you lived – and then there’s London Below – the Underside – inhabited by the people who fell through the cracks in the world. Now you’re one of them. Good night.«

Boka tøyer alle grenser for fantasi. Den er full av nonsense og minner således om Alice i Eventyrland. Men så er den også full av iskalde grøss og gir vibber til klassisk grøsserlitteratur. Den er burlesk, leken, underfundig, rar, ekkel, morsom og veldig mørk. Karakterene vi møter er underlige, og fortellermåten både drømmeaktig og samtidig brutal. Den balanserer i landskapet mellom virkelighet og fiksjon, og jeg tror at for folk som kjenner London godt, er det et ekstra kick i måten han leker med byen, og da særlig kanskje kjente stasjoner på tuben (undergrunnsbanen).

Min favorittkarakter er kanskje Marquis de Carabas – en utspekulert, lojal og selvsikker fyr, visstnok inspirert av Katten med Støvlene, som henger med omtrent hele veien, og mot slutten til tross for tunge odds mot seg. Men de to skurkene er også tatt helt ut, knaskende på muselik og med en uutslukkelig lyst til å drepe. Av de mer stemningsfulle karakterene vi møter underveis i undergrunnen, har jeg lyst til å nevne Lamia. Hun er en Velvet, en slags vampyr som forfører og siden suger offeret tomt for varme. Hutre hutre. Og forresten – Angel Islington – fantastisk karakter!

Det er noe i måten Gaiman skriver på som gjør at teksten blir visuell, men som også gjør at miljøer og karakterer blir karikert – altså lett overdrevet gjennom å forstørre ulike detaljer – men på en subtil, humoristisk, mørk og elegant måte.

Jeg var innom Outland og sjekket ut den grafiske romanen etter at jeg hadde lest boka, og det var skikkelig et slag i trynet fordi det er virkelig ikke på den måten jeg har forestilt meg universet og SÆRLIG ikke Door. Hun ser helt annerledes ut inni meg. Jeg har aldri vært et tegneserieleser, og ble ikke fristet nå heller. Tv-serien (1996) derimot ser mer forlokkende ut. Jeg fant en scene på You Tube hvor Richard møter Marquis de Carabas for første gang, og her ser han mye mer ut som jeg forestilte meg enn i den grafiske romanen hvor han bare er rar.

Jeg synes boka var knallgod, men for meg slår den ikke den vakre og magiske The Ocean at the End of the Lane. Jeg har for øvrig også lest Anansi Boys, Coraline og American Gods av samme forfatter, bare så det er nevnt. Jeg anbefaler Neverwhere varmt og trygt, selv om handlingen ikke er noen av delene. Altså varm. Eller trygg.

God lesning!

Stikkord: , , , , , , , , ,

Vil bare minne på at på søndag er en ypperlig dag til å skrive om Neverwhere av Neil Gaiman, for da har vi en aldri så liten samlesning. Jeg kommer til å blogge om boka utpå ettermiddagen, og samler innlegg i et lite oppsamlingsheat på mandag. Gleder meg til å lese hva andre synes om boka.

fugl

Da er vi i gang!

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 er Fugletribunalet skrevet av Agnes Ravatn nominert i romanklassen. I dag starter samlesningen av boka, og vi skal rette fokus mot romanen, tematikken og forfatteren i måneden som kommer. Mange godbiter i vente! På Norske Bokbloggere sin nettside kan du lenke inn din omtale av boka, enten du leser denne måneden, eller hvis du har lest og skrevet om boka tidligere.

Forfatteren er fra Rogaland, og er pur ung; født i 1983. Fugletribunalet er hennes andre roman. Hun debuterte i 2007 med romanen Veke 53. I tillegg har hun skrevet flere essaysamlinger, og hun er fast spaltist i Dag og Tid, samt Dagbladet.

Fugletribunalet er en roman om skam, skyld og soning. Den har blitt svært godt mottatt av lesere og kritikere. «Stilsterkt og flott fortalt om to ruskete sjeler under samme tak,» skriver Maria Årolilja fra Adresseavisa. «Romanen sitter igjen som en elektrisk ladning under huden,» skriver Thea Urdal i Dagsavisen. «Avslutningen slår bokstavelig talt kloa i deg,” mener Cathrine Krøger i Dagbladet, og Bernhard Ellefsen i Morgenbladet skriver: «Vi venter liksom på at noen skal smelle til henne i bakhodet med et frossent lammelår,» og sikter til hovedpersonen i boka, og ikke forfatteren.
Vel, hvis du ikke var nysgjerrig på boka på forhånd, så ble du det vel nå?

Foto: Agnes Brun

Foto: Agnes Brun

Samlaget presenterer boka på denne måten:

TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?

I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?

Fugletribunalet har vunnet P2-lytternes romanpris.

Stikkord: , , , , , , ,

last ned(ps. ikke la deg lure av kjedelig omslag)

Jeg må bare innrømme at ingen leseropplevelser slår de gode fantasybøkene. De som virkelig klarer å kombinere en god historie, solid universbygging, fantastiske karakterer og et billedrikt, men nøkternt språk. Der sidene i en bok omvandles til indre kino, der du egentlig ikke helt er til stede i vår verden, der du smelter sammen med karakterene, skogene, fjellene, havene, ja alle stedene – og intrigene og relasjonene som gjør at sidene fyker av gårde mellom fingrene dine. Jeg innrømmer det – jeg er ikke leseren som først og fremst leter etter motstand i teksten – nei, jeg liker å gli av gårde på en elv av eventyr. Men.

MEN.

Det er faktisk lenge mellom hver gang jeg finner en sånn bok. Det er helt tydelig vanskelig å skrive god fantasy. Jeg synes det ofte skorter – enten blir det for dårlige karakterer, lite troverdige universer, alt for pratsomme forfattere som er alt for forelsket i sitt eget univers, klijefylt språk som gir en kløe, forutsigbarhet som skaper kjedsomhet, eller så holder ikke storyen mål.

MEN.

Robin Hobb altså. Hun er min nye favoritt på høysetet av fantasyborgen. Jeg har lest den første trilogien hun skrev (The Farseer Trilogy med følgende tre titler: Assassin’s Apprentice, Royal Assassin og Assassin’s Quest). Når jeg leser omtalene jeg skrev over de bøkene ser jeg at jeg stadig likte de bedre etterhvert som jeg leste. Og nå er jeg ferdig med den første boka i Liveship Traders, Ship of Magic (1998) og det er DRONNINGBRA!

Ship of Magic slik illustratør John Howe ser det.

Ship of Magic slik illustratør John Howe ser det.

I boka følger vi handelsfamilien Vestrit med senter rundt de to søstrene Althea og Keffria. Eller… i sentrum er vel egentlig skipet Vivacia som er familiens liveship, og det betyr at båten er laget av wizardwood, en helt spesiell form for trevirke som kan «vekkes» når tre generasjoner fra en familie har dødd på dekket av båten. Således blir skipet levende og har utrolig mye mer verdi enn vanlige båter. Jeg må innrømme at jeg syntes skip hørtes kjedelig ut og levende skip hørtes teit ut, men NEI – det er ikke det.

Når faren dør, blir det kaos rundt hvem som egentlig skal ta over Vivacia. Althea har vokst opp på båten og føler hun er den som skal ta over. Hun er samtidig familiens rebel, og svogeren Kyle mener at hun er for uansvarlig, og at han selv er den riktige til å ta over. Skipet må uansett ut på havet for å drive handel – familien er i ferd med å gå konkurs. I byen Bingstown hvor de bor i kommer såkalte New Traders som ikke holder tradisjoner i hevd, og ikke minst tjener penger på slavehandel – noe som ikke blir sett pent på av de gamle familiene i byen.

Dette er en historie som bretter ut et stort persongalleri. Vi følger Althea og Keffria, men like viktig er Keffrias mann Kyle som kjemper en hard kamp for å holde familien samlet. Han er ingen pedagog kan man trygt si, han er både irriterende og slem. Det kanskje spesielt i hans forhold til sønnen Wintrow. Kyle kan ikke segle et liveship uten at en som har Vestritblod i årene er om bord. Kyle selv er inngiftet så han tvinger sønnen, som egentlig vil bli prest, til å være med på båten. Wintrow er en outsider, en slags buddhist som tar sterk avstand både fra livet på en båt og farens metoder for å være kaptein. Wintrows søster, Malta er også viktig i historien. Hun er 13 år og bråmoden, og som vil leve et liv fullt av fest og moro. Enken, moren til Althea og Keffria, forsøker å være diplomaten som holder familien sammen. Vi følger også sjømannen Brashen som aldri får det helt til, vi og ikke minst følger vi Kennit, piraten med et sort hjerte som ønsker å samle hele The Cursed Shores under sitt piratflagg. Pentagon er også viktig, et liveship som ligger strandet, som det fortelles mørke historier om – at han ble gal og drepte sitt eget mannskap. Og enda er det et knippe andre personer som er viktige for handlingen.

Robin Hobb - forfatteren

Robin Hobb – forfatteren

Og det er nettopp karakterskildringene som gjør at Robin Hobb står fram som en av de aller største innenfor sjangeren. På Goodreads ser jeg med interesse at de (få) som ikke liker bøkene, skriver at det er fordi de ikke klarer å like noen av personene. Jeg er helt uenig – jeg er forelska i nesten alle – men det er ingen som bare er gode, eller bare onde – de er menneskelige – og viser hele spekteret av emosjoner, motivasjoner, svakheter og verdisyn. Vi kjenner igjen tenåringsnykker, overambisiøse planer, hybris i ulike former, lite selvinnsikt, mismot, hevnlyst osv.

Jeg ser at mange sammmenligner Robin Hobb med George R.R. Martin, men at Hobb er enda bedre på karakterbygging. Dette kan ikke jeg uttale meg om da jeg ikke har lest Martin. Jeg må også trekke fram at jeg synes det er befriende deilig at hun klarer å holde alt hun skriver innenfor trilogier, og at hun ikke skriver seg ut på viddene i lange serier.

Det er fint lite magi i boka egentlig. Det er disse skipene som er laget av wizardwood, og så er det legendene som er knyttet til The Rain Wild Traders, som vi hører mye om, men ikke blir så mye kjent med i løpet av boka. Det er helt tydelig at disse blir viktigere etterhvert da deler av plottet dreier seg om disse mystiske vesenene som bor oppover elva der faren til Althea og Keffria sverget å aldri reise igjen.

Så er det det med omstendelighet, et tema jeg er opptatt av i forhold til fantasylitteratur. Denne boka står ikke tilbake med sine nesten 900 sider. Er det nødvendig? Jeg ser av mine omtaler av forrige trilogi hun skrev, The Farseer Trilogy, at det var mitt ankepunkt. Også her kunne Robb ha strammet inn boka med 100 sider pluss. Men jeg må si at jeg nesten ikke tenkte over det. Det er noe med at når man skriver så godt som Robin Hobb gjør – når hun bretter ut side etter side med karamell og sjokolade, ja – så er det helt greit – hvis man har god lesetid og ro i lesehjertet. Jeg planlegger bind to i påsken og bind tre i sommer.

Det er forresten vel verdt å merke seg at språket til Robin Hobb er godt. Kanskje ikke veldig nøkternt – det er billedrikt og besnærende, tidvis poetisk og vakkert på sitt fortellende vis, men på ingen måte klisjefylt eller påtrengende.

Jeg finner ingen norske bokbloggere som har skrevet om boka, men du finner gode omtaler på Fantasy Books Review samt at du finner mange omtaler på Amazon og Goodreads.

Konklusjon: I LOVE ROBIN HOBB!

Stikkord: , , , , , , , , , ,

Elever blogger om bøker

Jeg vet om to spennende bloggprosjekter hvor elever i samarbeid med skole/bibliotek blogger om bøker de leser. Den ene bloggen heter Unger i Hedmark læhvor elever fra skoler i Ringsaker, Hamar og Elverum skriver om bøker de leser. Mange gode lesetips, og en utmerket måte å holde seg oppdatert på hva som virkelig fenger ulike aldersgrupper. Elever skriver omtalene på skolen som sendes til bibliotekarer som publiserer (uredigert).

Det andre leseprosjektet jeg tenker på er Lenvik kommune sine to bokblogger: Unge Bokbloggere (mellomtrinnet) og Unge Bokbloggere (ungdomstrinnet). Begge har gode anmeldelser skrevet av engasjerte lesere.

Å koble lesning, skriving og nettet sammen i disse prosjektene vil jeg tro fremmer både leselyst og læring. Jeg tenker disse nettstedene kan være til inspirasjon for forlag, forfattere, lesere og andre skoler/bibliotek som har lyst til å gjøre noe av det samme.

Stikkord: , , , , , , , ,

Mammutsalget er i gang. Først vil jeg trekke fram en bok jeg selv ønsker meg, og deretter vil jeg gi tre anbefalinger på bakgrunn av egen lesning.

Sammen_skal_vi_holde_himmelen_ho

 

Selv ønsker jeg meg Sammen skal vi holde himmelen, en ungdomsbok skrevet av Ellen Fjestad. Jeg merket meg boka fordi den vant manuskonkurransen til Schibsted Forlag, og i fjor vant boka Uprisen. Uprisen er ungdommens egen pris, så den står det respekt av. Forlaget skriver om handlingen: «En motorsykkelulykke. Gard treffer Luka. Den svartkledde gatekunstneren og miljøaktivisten Luka er oppvokst med kumøkk og ei mor som bryr seg minimalt. Trommisen Gard har gnistrende blå øyne og et krøllete brev på innerlomma. Dette brutale møtet blir begynnelsen på en hjerterå og uendelig vakker kjærlighetshistorie.»

Jeg gleder meg til å lese boka til Ellen Fjestad. Det er visst første i en trilogi, tror jeg.

 

Her kommer noen anbefalinger fra meg, dette er bøker som har gjort inntrykk.

glad iGjett for glad jeg er i deg er verdens søteste billedbok. Den er fantastisk for små barn, men jeg fikk den i gave av morgen min da jeg var godt voksen. Det handler om Lille Hare Hasselbrun og Store Hare Hasselbrun. Handlingen er enkel, og forteller egentlig bare at Store Hare Hasselbrun er så glad i Lille Hare Hasselbrun at det rekker fra jorda, til månen og tilbake. Jeg elsker boka – rett og slett. Den er skrevet av Sam McBratney og er illustrert av Anita Jeram.

 

 

9788242115621_2Hodja fra Pjort er en klassiker og jeg leste den flere ganger da jeg var barn. Den handler om Hodja som får et flyvende teppe og reiser ut på eventyr. Jeg husker ikke så mye annet enn at Hodja havner i fangehullet hos en ond sultan, og at Hodja på oppfinnsomt vis finner ut av det meste. Mye humor i denne boka som passer for barn fra 7/8 år. Boka er skrevet av Ole Lund Kirkegaard, er opprinnelig fra 1970 og på Mammutsalget finner du den som lydbok.

 

 

*** Local Caption *** Julian BarnesFornemmelse for slutten er en roman for voksne. Julian Barnes er en anerkjent britisk forfatter og for denne boka fikk han Man Booker prisen i 2011. Jeg ble fullstendig bergtatt av denne lille flisa av en bok da jeg leste den i fjor  – en ren nytelse å lese. Den handler om Tony Webster som er en godt voksen mann. Han husker tilbake til noen hendelser fra guttedagene. I sentrum av historien står Adrian Finn og Veronica , kjæresten til Tony fra ungdomstida. Miljøet er typisk britisk (kost)skole og etterhvert Cambridge Universitet. 40 år seinere dukker et brev opp som pirrer hukommelsen til Tony og han leter tilbake – husker han barndom- og ungdomstida korrekt? Er det hendelser han har glemt? Vi dras inn i en personlig historie som rommer hemmeligheter og som avslører at fortida kanskje ikke alltid er som den en gang var? Jeg syntes Barnes skriver mykt og fint med mye humor og sårhet, samtidig som handlingen holder et godt grep rundt leseren. Frustrasjon, fortrengelse og anger er to ord som kanskje kan beskrive noe av stemningen i boka.

God lesning!

Stikkord: , , ,

fugl12Det er Fugl (Aisato 2013) sin måned i samlesningen til Bokbloggerprisen. Jeg ble med sønnen min på biblioteket her en dag, og mens han gjorde lekser gjennomførte jeg et leseeksperiment – denne bloggen sitt første leseeksperiment – og det burde jo ikke bli det siste. Jeg leste boka kun ut fra bilder, og lot være å lese tekst, for å se om bildene alene fortalte samme historie som teksten (som jeg leste etterpå).

Jeg har lært at bildene i en billedbok skal kunne leses som en egen stemme og at det helst skal være slik at bilde og tekst utfyller hverandre og gjør at summen av de to blir større enn 1+1 = 2, hvis du skjønner hva jeg mener. Bildene skal ikke bare kopiere teksten sin mening og vice versa. Bildene skal fortelle noe teksten ikke forteller og teksten skal fortelle noe ikke bildene forteller. Dette var viktig lærdom da jeg gikk på Barnebokinstituttet. Silje har også gitt en innføring i dette her.

fugl2Jeg er en tekstslave. Når jeg leser en billedbok så er det teksten jeg fokuserer på. Bildene sveiper jeg over. Det å faktisk lese bildene – det har jeg lært nå nylig. At man må fokusere aktivt på det visuelle. Oppleve og dekode. Jeg øver på det, og jeg merker at det er vanskelig, men utrolig befriende og dessuten gir det selvsagt en helt annen dimensjon til lesningen. Planen ble derfor å lese Fugl kun via illustrasjonene, og tilnærme meg historien via det visuelle og holde teksten fullstendig borte. Jeg tok med et ark for å notere min forståelse av historien, og klarte faktisk å la være å lese en eneste bokstav underveis. Noen ganger måtte jeg holde en hånd over teksten – særlig der det bare er en setning. Øynene dras mot tekst som en magnet – bokstaver er virkelig et blikkfang. Jeg kjente ikke til boka fra før og har ikke lest omtaler av den heller (lesningen skjedde 14. januar). Dette er det jeg noterte underveis (hvert punkt representerer et nytt omslag):

  • Små hus i en by. Husene ser nesten levende ut. En jente sitter i et tre, det er farge og liv rundt henne, mens byen er grå. Likevel ser ikke byen slem ut.
  • Jenta klamrer seg fast, men det er helt tydelig at hun lengter etter noe. Hun ser veldig snill ut. Det er høstfarger rundt henne og håret hennes ser ut som små noter i tuppene. Jeg tror ikke jenta har det vondt, men det er tydelig at hun lengter etter noe eller noen.
  • Mange fugler kommer. De prater. Om hva? Jenta synes det er så fint! Hun er åtte år tror jeg. Kanskje pga. tennene.
  • Så rart bilde. Sinte kalde mennesker som går hver sin vei. Jenta har bursdag. Hun ønsker seg noe. Sikkert noe som har med fuglene og gjøre, og som har med den lengselen å gjøre. Bildet av bestefar bekrefter at hun ikke har det vondt hjemme. Det er ikke derfor hun lengter. Han ser så snill ut og de har en snill verden selv om det er fælt utafor.
  • Vår. Bestefar leser om fugler. Han er gammel. Skal han dø snart? Jenta prater med fuglene videre. Det er idyll. Jeg tror de kan prate sammen på ordentlig. Hun virker ikke  så lengselsfull nå.
  • Oj! Jenta barberer hodet! I mørket. Men hun ser ikke lei seg ut. Hvorfor barberer hun hodet? Vil hun gjøre oppgjør? Bli pønker? Vil hun bli en fugl? Så hun kan fly? Vil hun bli en annen?
  • Ha ha! Hun VIL være en fugl! Hun lengter ut. Hun vil fly. Fuglene ser litt bekymra ut.
  • Oj. Hun sitter på bakken. Hvor er hun? Ikke i hagen. Utafor byen. En stige opp i kraftledningen. Fuglene flyr fra henne. Gir de henne opp? For første gang ser hun litt trist ut.
  • Nå er hun med de andre menneskene. Venter på grønt lys. Er trist. Hun vil vel være med trekkfuglene tenker jeg.
  • Ny bursdag. Hun ønsker seg fugler. At de skal komme.
  • Oj! Hun får fjær! Blir hun en fugl? Men hvorfor så viktig å komme bort fra bestefaren? Er det bare det at hun lengter?
  • Hun HAR blitt en fugl! Oj oj! Hun ser så fornøyd ut. Hun er på vei. Rømmer hun?
  • 100% fugl. Og glad.
  • Fuglevennene kommer. Lurer på hva de snakker om? Trekker de noen konklusjoner?
  • Hun tar sats.
  • Og flyr! He he – herlig!
  • Og bestefaren. Det er trist egentlig. Har hun reist fra han? Er ikke det litt fælt da?

fugl-a

Jepp. Det var notatene på baksiden av leksearkene til sønnen min. Historien slik jeg forsto den kun ut fra bildene.
Etterpå leste jeg teksten og da ser man jo at i dette tilfellet forteller teksten mye av det samme som bildene. Min forståelse av historien var ganske fullverdig uten teksten. Betyr det at teksten ikke er nødvendig? Kunne boka egentlig vært utgitt med bilder alene? Nei, det tror jeg ikke. For lesningen blir så mye mer tentativ og søkende når man bare bruker bildene. Den narrative linjen blir forsterket av teksten.

Men i følge teorien jeg beskrev innledningsvis, så viser dette eksperimentet at tekst og bilde forteller samme historie og at de ikke utfyller hverandre slik at summen av delene blir større enn 1+1 = 2, gjør det ikke? Vel. I dette tilfellet viser bildene utrolig mye mer enn teksten. Men teksten viser ikke så mye mer enn bildene. Om det gjør boka kvalitativt dårligere? Det kan jo dere fundere litt på mens jeg låner boka på biblioteket på nytt for å studere teksten litt nærmere.

Stikkord: , , , , , , , , , , ,

last nedI The Testament of Mary får vi høre Maria sin historie, særlig knyttet til to sentrale motiv fra bibelen; korsfestelsen og historien om Lasarus. Boka er skrevet som en monolog, og det er Maria sin stemme vi hører. Hun er gammel og skal snart dø, og det er viktig for henne og få sagt disse siste ordene, tatt bladet fra munnen og fortelle sin versjon. Derav navnet på boka – testament betyr «vitnesbyrd» og det er akkurat det vi får ta del i; Marias vitnesbyrd. Hun har et voldsomt sinne, men også en slags etisk overbevisning om at det riktige er å fortelle. Således humaniseres Maria i The Testament of Mary – og dermed kan man vel si at hun også sekulariseres. I den grad det er mulig.

Boka blir betegnet som «provocative, haunting and indelible» av ulike kilder, og jeg kan forstå ordvalget, selv om de ikke kjennetegner min lesning av boka. Et lite søk på Google viser at det særlig er det katolske trossamfunnet som føler at boka er provoserende. Den katolske kirke bygger på forestillingen om Maria som Guds Mor – hun var utvalgt til å føde Guds Sønn, og det gjør at hun står i en særstilling som en hellig skikkelse, hun er Dronning på jorden og i himmelen. Og da lese om Maria som en sint og bitter gammel dame – full av frykt og anger og med en historie hvor klimakset er at hun forlater sin sønn på korset for å redde sitt eget skinn, kan jeg forstå at blir provoserende lesning for noen.

Jeg leser boka mer som en litterær tekst som tar utgangspunkt i en av verdens mest kjente samling med fortellinger; Bibelen. Colm Tóibín er ikke alene om å ville gjenfortelle bibelhistorie. Knausgård gjorde det i En tid for alt (2004). Gjenfortellingen av broderdrapet satte seg godt fast hos meg:

Han tok et par raske skritt og kom helt inntil Abel, og han la armen rundt brystet hans og strammet til. Abel ble stanset og ble stående helt urørlig. (…) Han grep Abel i håret med den andre hånden, bøyde hodet tilbake, slapp grepet rundt brystet, la knivbladet mot strupen og snittet den over i en eneste bevegelse. Blodet vektet fram, han kjente dets varme over hånden, og hørte surklingen i strupen før han tok et steg til side og lot sin døde bror falle i bakken. (s.151)

Jeg husker ikke lenger i hvilken sammenheng historien ble fortalt hos Knausgård. Jeg husker bare at jeg for all tid ser annerledes på måker etter å ha lest boka.

En annen stor leseropplevelse er Pär Lagerkvist sin roman Barabbas (1950) som forteller om livet til Barabbas, tyven som blir benådet på bekostning av Kristus. Også her møter vi Maria:

Den där kvinnan det var väl hans mor. Fast inte liknade hon honom. Men vem kune likna honom. Hon såg ut som en bondkvinna, butter och sträv, och ibland strök hon sig med avigsidan av handen över munnen och näsan, som rann för att hon var gråtfärdig. Men grät gjorde hon inte. Hon sørjde inte på samma sätt som de andre och inte såg hon heller på honom på samme sätt som de. Så var det väl hans mor. 

I denne boka beskriver Lagerkvist om tro og tvil gjennom fortellingen om Barabbas, først og fremst i tiden etter Jesu død. Maria er en bikarakter, men hun setter seg fast hos Barabbas og han tenker ofte på henne.

Det er fascinerende lesning å nærme seg disse fortellingene vi bærer så tett med oss på nye måter. Å bli kjent med fortellingene via nye perspektiver og synsvinkler gjør at jeg får dypere forståelse for historiene. Jeg synes Lagerkvist og Knausgård lykkes bedre enn Tóibín. The Testament of Mary er absolutt verdt lesningen. Boka er kort, og han skriver godt. De beste delene er der han er i fortellingen – når vi er med på markedsplassen, kjenner luktene i vinden, og ikke minst møtene mellom mor og sønn når Jesus har blitt en stor mann med mange tilhengere. Han beskrives ikke bare som den fromme Jesus vi kjenner. Her møter Maria sønnen sin på en fest:

When I rose to embrace him, he appeared unfamiliar, oddly formal and grand. (…) Even before I had finished speaking, he had moved away from me.
«Woman, what have I to do with thee?» he asked, and then again louder som that it was heard all around. «Woman, what have I to do with thee?»
«I am your mother,» I said. But by this time he had begun to talk to others, high-flown talk and riddles, using strange proud terms to describe himself and his task in the world. I heard him saying – I heard it then and I noticed how heads bowed all around when he said it – I heard him saying that he was the Son of God. (s. 47)

Det er her boka er på sitt beste, det er her jeg merker at jeg nesten blir litt provosert likevel, litt «men ærlig talt – Jesus var ikke sånn!» og at jeg kjenner på Marias smerte og forstår hennes liv slik det er presentert i boka.

Jeg liker boka minst når vi er sammen med Maria som gammel, i en slags nåtid i boka. Da er vi så distansert fra selve grunnen til at jeg ønsker å lese boka, nysgjerrigheten for gjenfortellingen av Bibelen, og det blir så….trivielt, på en måte. Vi følger litt fragmentariske tanker hun har rundt sitt eget liv, sin anger og skam, og vi får et innblikk i livet hun lever i dag.

Nei, ikke «haunting and indelible», men vel verdt å lese. Boka var kortlistet for Man Bookerprisen i 2013. Bloggen Har Du Lest har hatt boka som lesning i lesesirkelen. Der kan du følge lenker til flere omtaler.

Stikkord: , , , , , , , , , , ,

…..her.

Stikkord:

DrengenBentebing og jeg har funnet ut at vi vil lese «Neverwhere» av Neil Gaiman sammen – er det flere som vil være med? Samlesning er stas – det betyr at vi skriver om boka samme dag. Da blir det ofte litt gode diskusjoner akkurat den dagen i kommentarfeltene. Og ps. du trenger ikke å ha en egen blogg for å være med – det er bare å lese og kaste seg på i kommentarfeltene.

For at flest mulig kan bli med setter vi datoen til SØNDAG 9. mars. Da har du god tid til å låne/kjøpe boka og få lest den.

Det som er litt spennende er at denne boka kun foreligger på engelsk, MEN – på norsk finnes den som tegneserie (hvor Gaiman har med en medforfatter og en tegner). Bentebing skal lese tegneserien, jeg skal lese boka på engelsk, og da kan det jo bli litt spennende å se hvordan lesningen påvirkes av de ulike fortellerformene. Går ut fra at handlingen er lik? Det gjenstår å se. Bli med da vel!

Stikkord: , , , , , , ,

uten navnJeg har lest det meste Brandon Sanderson har skrevet selv om jeg blir mer og mer misfornøyd med veien forfatterskapet hans tar. Bøkene blir stadig mer omstendelige – en vanlig sykdom som kanskje særlig rammer fantasy-forfattere. Og som jeg før har nevnt så skal det virkelig noe helt utenom det vanlige til for at en bok faktisk trenger 800 – 1000 sider. Jeg så bilde av det siste manuset til Sanderson (The Stormlight Archive #2), og holdt på å besvime. Det var nærmere en meter høyt. For et mareritt å få tilsendt som forlegger.

Men – over til dagens bok; The Rithmatist (2013). Sanderson har kastet seg på Young Adult bølgen og dette er første bok i en serie som jeg tror har samme navn som første bok. Jeg var heldig og fikk boka i gave fra Elin i sommer, men har ikke fått lest den før nå. I tykkelse er boka deilig edrulig.

Boka handler om Joel som bor på en skole, Armedius Academy,  i en verden som ligner en forvrengt Amerika, The American Isles (eller kanskje er et forvrengt Amerika?). Øyene har navn som Yellowstone, The Floridian Atolls og Nebrask. Skolens studenter er delt i to grupper: De vanlige studentene og Rithmatiststudentene. Rithmatister er en form for magikere som gjør kritttegninger levende. Joel sin aller største drøm er å være en Rithmatist, men han passerte aldri testene som skiller Rithmatistene fra de andre. Han er derimot sønnen til The Chalkmaker – noe som ikke gir høy status. Faren til Joel lagde krittene som magikerne benytter. Han døde i en ulykke for noen år tilbake, og Joel jobber som løpegutt på campus hvor mammaen hans er vaskedame.

2014-01-14 21.19.27

Se så fin side å lese!

Joel er ensom og forsøker hele tiden å snike seg inn på forelesningene til Rithmatistene, og det er ikke populært. Den eneste som ser ut til å tolerere han er Melody, en Rithmatiststudent som er en outsider selv. Men så begynner Rithmatiststudenter å forsvinne – det eneste som er igjen på åstedet er blod og spor etter kamp (via kritttegninger). Det kan virke som om The Wild Chalkelings, som egentlig bare er sperret inne på øya Nebrask, har sluppet fri, men hvem styrer dem egentlig? Joel befinner seg plutselig midt i dramaet og ting begynner å skje.

Det som særpreger Brandon Sanderson som forfatter mer enn noe annet, er hans evne til å utvikle gode, og stadig nye, magisystemer. Og jeg må jo si at hvis noen kom og fortalte meg at kritttegninger kunne bli creepy, så ville jeg ha ledd godt av det. Men Sanderson klarer det. Det er faktisk troverdig, og ganske kult. I undervisningen på Armedius Academy lærer de primært om defensive tegninger (sirkler, linjer osv), men det går også an å være offensiv via såkallte Chalklings – som er kritttegninger av dyr og soldater som blir animert og dermed dødelige. Melody har et eget talent for å skape Chalkelings og det som er veldig fint med boka er at tegningene til Melody krydrer boksidene mens man leser. Det må man jo bare bli glad av! Alle illustrasjoner er gjort av Ben McSweeney.

Sanderson skriver godt og har (som alltid) utviklet et troverdig univers. Jeg liker personene, Joel er passe tenåringsfjern samtidig som hans besettelse for rithmatisme er godt skrevet ut. Melody er jeg litt mer avventende til, hun er litt platt og fjåsete, men det er noe med hennes moodyhet som jeg tenker kan bli interessant å følge videre,  ikke minst hennes talent for å tegne samt den rare familien hun kommer fra.

rithmatist-the-four-rithmatic-lines

Hvert kapittel starter med en innføring i Rithmatistenes hemmeligheter.

Vel. Var det full pott da eller? Njaeeeiii….ikke helt. For det første er det nesten plagsomt underveis hvor mye Harry Potter vibber hele boka har. Det er så utrolig likt på mange måter. Skolen, den snille professoren, den slemme professoren, outsideren som blir venner med andre outsidere, de som føler at de er bedre enn de andre på skolen (rithmatists/slytherin) osv. Jeg er ikke alene om å synes det – når jeg leser omtaler på Amazon og Goodreads er det flere som har merket seg denne likheten. Jeg er i utgangspunktet ikke negativ til at folk inspireres av hverandre og såkalte rip-offer kan bli like gode som originaler, men har jeg litt følelsen av at Branderson har tatt utgangspunkt i Potteruniverset når han jobber, men det kan være tilfeldig.

En annen ting er at jeg synes boka tidvis bærer litt preg av å være hastverksarbeid. Og når jeg ser at forfatteren jobber på tre eller fire serier samtidig (og noen av bøkene er en meter tjukke) så tenker jeg at han kanskje burde brukt noe lengre tid på å spikre helheten, slik at plottlinjene er noe jevnere, karakterene noe mer satt og helheten får det siste lille løftet.

Men det er detaljer. Boka er god, jeg gleder meg til fortsettelsen. Tusen takk til Elin for fin bokgave.

Stikkord: , , , , , , , , , , ,

Da er langlista blitt offentliggjort og behørig publisert her, og jeg gjentar den:

Årets roman:

– Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
– Politi av Jo Nesbø (Aschehoug)
– Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
– Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (Tiden)
– Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug)
– De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Åpen klasse:

– Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen (Oktober)
– Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)
– Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
– Den onde arven av Thomas Enger (Gyldendal)
– Det vi kan stå for av Geir Lippestad (Aschehoug)
– Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)

Jeg føler at det vi har gjort de siste døgnene er å telle. Telle nominasjoner om igjen og om igjen slik at det blir riktig. Det er ganske små marginer som skiller, særlig på langlista. Kortlista er litt mer markant i forhold til antall nominasjoner. Tellingen er gjort slik at den som er nominert som nummer en får en dobbeltstemme, ellers teller alle stemmer likt. Foreløpig vil vi ikke publisere nominasjonslistene eller antall stemmer de ulike bøkene har fått,  men jeg kan gi en liten oversikt.

– Det er 57 bokbloggere som har nominert til sammen 145 titler.

Det er veldig morsomt at så mange bokbloggere har vært med. La oss se litt på de ulike kategoriene. Nb. Nominasjonene er talt med svært stor nøyaktighet. Når det kommer til mine analyser som følger under, er tallene litt mer slurvete talt, så dette må tas som omtrentlige tall.

Årets roman

Her er det nominert 67 romaner. 24 av disse har bare fått en stemme, og er således litt enkeltstående. Av de 67 titlene kan 23 karakteriseres som krim, altså 34, 4 %. Av 67 bøker er 30 skrevet av kvinner. De tre bøkene på kortlista (som foreløpig er hemmelig) har fått 18,5 av stemmene. Kort- og langlista til sammen (altså 6 av 67 bøker) har fått 29,3 av alle stemmene.

Åpen klasse

78 bøker er nominert i Åpen Klasse. Av disse har hele 41 bare fått en stemme, så det er spredt godt utover mange titler. 36 av 78 bøker er skrevet av kvinner. Når det gjelder sjangere, er det omtrentlig slik fordelt.

– 28 % barne- og ungdomslitteratur

– 28% dokumentar

– 13 % lyrikk

– 8% noveller/essays

– Resten fordeler seg på for det meste helse/livsstil/humor

Bøkene på kortlista har fått 25% av alle stemmene, og kort- og langlista til sammen har fått 36% av alle stemmene. Enda større enighet her altså.

Noen nominasjoner ble diskvalifisert. De fleste knyttet til bøker som er utgitt i utlandet eller før 2013. Den største diskusjonen vår har gått på romanen Vindeltorn av Tone Almhjell. Boka ble utgitt på engelsk hos Penguin første gang og deretter oversatt til norsk. Det er bestemt at bøker nominert til bokbloggerprisen må være første gang utgitt på norsk, og dette gjør at nominasjoner til Vindeltorn har blitt diskvalifisert. Uansett ville Almhjell sin bok ikke nådd langlista. De som nominerte Vindeltorn hadde ikke fylt opp nominasjonskvoten i Åpen klasse. Derfor ble de ikke kontaktet for nye nominasjoner. Vi fjernet Vindeltorn og fordelte poengene mellom resten av de nominerte bøkene deres.

Så er det bare å smøre seg med tålmodighet framt til 27. januar hvor kortlistene blir offentliggjort og da er det bare å LESE!

Se for øvrig Line sine kommentarer rundt langlisten.

Stikkord: , , ,

Jeg har gode lesedager og boltrer meg i inspirasjon og morsomme ting på nettet, også sammen med medbloggere. For noen dager siden postet jeg mine første lesemål noensinne. Og etter hvert som dagene går, så utdyper målene seg – de utvikler seg og jeg får undermål og delmål, og sidemål og førmål, formål og ettermål, og det ble egentlig veldig kaotisk. Men. Nå har jeg oppdatert sidene mine, se fanene øverst på bloggen, over brobildet. Sidene følger nå de ulike lesemålene, og på den måten kan jeg ha system i lesningen. Forresten – jeg har allerede sprengt hele 2014 budjettet for bøker. Bra jobba.

Her kommer litt drodling rundt mine lesemål for 2014 lenket til de nye sidene som stadig vil bli oppdatert. Og jeg tror jeg vil kalle det Leseplaner. Mål er så…hm…hardt. Planer er litt mykere i kantene (og mye lettere å stå for at alt gikk til helvete på slutten av året hvis det bare er en plan, og ikke et mål.)

Jevnt over gjelder dette: Hvis noen vil samlese på noen titler så er jeg med!

Norsk litteratur knyttet til Bokbloggerprisen

Som noen av dere har fått med dere så hadde vil møte i går, og inni meg vet jeg både lang- og kortlista for bokbloggerprisen 2013 – og jeg gleder meg enormt og inderlig til å sette i gang å lese. Mandag førstkommende (13. januar) blir longlisten offentliggjort her klokka 12, og noen uker senere, den 27. januar, blir shortlisten publisert. Jeg setter i gang med å lese nå.

Fantasy/fabelprosa 

Siden sist har jeg bestilt Robin Hobbs serie The Liveship Traders. Jeg har lest den første trilogien The Farseer Trilogy tidligere (behøring beblogget her, her og her). Første bok i Liveship har jeg påbegynt og den er på bare 880 sider – småplukk! Går ut fra at den serien (tre bøker) tar brorparten av året. Jeg skal også samlese Gaimans Neverwhere med Bentebing og Drengen (og gjerne flere), samt at jeg skal følge Dykslektikeren og lese Pullmans The Golden Compass. Jeg har også bestilt noen fantasytitler jeg leste om og syntes så veldig kule ut, så her er det mye å glede seg til.

Nordisk litteratur på originalspråket

Eh… Her har jeg litt lite planer. Jo vent! Unntaket av Christian Jungersen. For jeg mener at jeg ikke liker krim, men Rose-Marie sier jeg må lese god krim, og da nevnte hun Jungersen. Flott. Og den skal jeg lese på dansk. Det duger. Og så skal jeg lese Lignelsesboka til Enquist.

Utvalgte forfatterskap

Det er Sonya Hartnett som er min utvalgte, og jeg har bestilt to titler av henne – så er på sporet!

Ungdomslitteratur/Young Adult litteratur

Her driver jeg og sonderer terrenget på Goodreads. Tror jeg har bestilt noen titler allerede, men  husker ikke hva. Det er ekstra morsomt med bokpakker i posten som overrasker. I tillegg skal jeg lese Greens Faenbok og andreboka i Divergent. Planen min her er å være litt foran – lese ting som blir utgitt i USA og England i 2014 – følge med liksom.

Teaterlesning med Elin.

Jeg er klar – her er det Elin som har regien.

Klassikere

Målet er å lese to klassikere, og nå vet jeg hvilke. Det ene er The Catcher in the Rye som jeg fikk i gave fra Silje, og det andre er Mesteren og Margarita som en venninne har sagt at jeg MÅ lese. Jeg har også lyst til å være med på Lines Lesesirkel og da tror jeg det blir desemberboka, nemlig Atwoods Alias Grace.

Vel. Da kan jeg si meg fornøyd, og jeg er klar for Bokåret 2014.

Jeg avslutter med et bilde av hesten min som har fått ny frakk – fin, ikke sant? Han er klar for 17. mai han.

Stigandi

 

God helg!

Stikkord: , , ,

uten navnÆsjamegda.

Jeg leste Natasha Solomons The Novel in the Viola og elsket den. Da jeg hørte at hun har kommet med ny roman så kastet jeg meg rundt og bestilte uten å ane hva slags bok det var.

The Gallery of Vanished Husbands. For en kul tittel! Og fint omslag. Handlingen er lagt til London i 1958 hvor vi følger Juliet Montague som har blitt forlatt av sin mann. Hun har to små barn og går mot det jødiske miljøet hun er en del av når hun starter et galleri. På sin 30 års dag har hun planer om å kjøpe et kjølskap, men ender i stedet med å la en ung maler male et portrett av henne.

Spennende, ikke sant? Jeg satte i gang. Og ble forvirra.

Okei. …. det er fiffig. Hvert kapittel har navnet til et portrett som er malt hvor hovedpersonen er modell. F.eks.:

CATALOGUE ITEM 2
Woman Bathing,
Jim Brownwick, Charcoal on Paper, 10 x 12in, 1959

Det er fint. Men historien. Den er forvirrende. Ingenting blir etablert. Vi bare er i mange scener og hendelser ofte med liten introduksjon av personer og steder. Noen ganger flyter det og jeg puster lettet ut. Men så er vi der. Hæ? Hvem er han? Eller: Hva? Var ikke han er rik mann, hvorfor bor han i en hytte i skogen? Eller gjør han ikke det? Jeg får aldri taket. Særlig ikke i personene. Så er det et jødisk miljø som skildres – men jeg blir jo ikke fremmedgjort fra en tekst bare fordi jeg ikke kjenner den kulturelle konteksten?

Innimellom flyter det og da blir jeg glad. Men da går det sakte. Veldig sakte. Men noen steder opplever jeg et lite sug – der var det noe! – men så dabber det av.

Jeg leser 100 sider. Sniktitter på Goodreads og Amazon, leser hva andre mener. Mange elsker den, men noen synes den er veldig dryg. Noen er rasende fordi detaljer rundt jødiske skikker er slurvete behandlet. Alle er enige om at hun skriver godt. Det er jeg også. Språklig sett altså.

Jeg begynner å kikke på andre bøker på nattbordet. Flørter med tanken på utroskap, men lar de ligge. Leser 20 sider til. En kveld jeg er trøtt, tar jeg en av de andre bøkene og er plutselig forgapt i den. Hei, vent! Det var den forsvunne ektemannen. Hvor ble han av? Jeg leser videre. Sovner.

Til slutt bare gjør jeg det. Jeg legger fra meg boka og sier høyt: «Nå gidder jeg ikke å lese denne mer.»

Kan hende det kunne blitt bedre, men jeg har lest langt nå altså. Så får det være som det er, og nå er den lagt i hylla og borte ble den. Akkurat som ektemannen.

Stikkord: , , , , , , ,

Jeg har oppdaget…

Goodreads. Takk og farvel verden.

Stikkord: , ,

« Nyere saker - Eldre saker »