Lammet Doris

I dag er samlesningsdag og vi skal blogge om Egalias døtre fra 1977, skrevet av Gerd Brantenberg. Jeg lånte boka og leste omtrent 20 sider. Koste meg veldig med kjønnstvister og morsomme ord. Perspektiver var snudd på hodet og stor respekt til Brantenberg  – men jeg forsto at dette orka jeg liksom ikke lese som å lese en hel bok, hvis du skjønner. Takknemlig for innblikk i denne kultboka, men det holdt med en kikk. Hvis du er nysgjerrig på boka så følg med hos Elisabeth.

Siden sist har jeg også lest Lars Mæhle sin krim Den mørke porten som kom i år. Krim er en sjanger jeg aldri leser, og da synes jeg det blir vanskelig å skrive om den. Derfor lar jeg være, men les heller Bokblogggeir eller Elin sin omtale av boka.

Og til slutt kan jeg melde at den fine sauen som er oppkalt etter bloggen min døde under fødsel. Det var faktisk litt trist. Men jeg fikk lov til å gi lammet som overlevde et navn - et litterært navn selvfølgelig – og da ble det Doris, oppkalt etter et av mine store litterære helter; Doris Lessing. Tusen takk Drengen.

Søt, ikke sant?

Det var det! Ha en fin mandag videre.

Hei.

Jeg har bodd i Sverige i 21 år og undervist bla i svensk på mellomtrinnet. Nå flytter jeg til Stavanger i sommer og skal ha norsk på vgs. Hvilke 5 böker skal jeg lese for å komme i fatt  med utviklingen i norsk litteratur, syns du? Eller hva syns dere andre?

Mvh Audun

Et spennende og vanskelig spørsmål. Da jeg begynte å tenke over det, kom jeg egentlig bare på hvor lite norsk litteratur jeg har lest (og hurra for bokbloggerprisen hvor jeg får et spark bak til å lese mer norsk) – så jeg spiller ballen over til alle dere der ute. Hvilken bok eller hvilke bøker tenker dere at Audun bør lese?

Har du hørt om Valerie Lukyanova? Hun er en ung jente fra Ukraina som har blitt superkjendis fordi hun ser ut som en levende Barbiedukke. Utallige operasjoner har gjort  henne til Perfekt Pen. Selv sier hun i et intervju:

- Mange sier stygge ting om mennesker som vil være perfekte. Det er hardt arbeid, og de ser på det som om at det er gjort av kirurger eller av en datamaskin. Det er slik de rettferdiggjør å ikke ville forbedre seg selv. Det er bare en unnskyldning, sier Lukyanova og legger til: – Det er en haug med bilder av meg på nettet som viser hvordan jeg egentlig ser ut. Enkelte sprer rykter om meg og retusjerer bildene mine for å såre meg. Men jeg tar dem ikke seriøst. Jeg blir smigret, det er slik suksess er. Jeg er glad jeg ser uekte ut, det betyr at jeg gjør en god jobb.

Vel, Valerie burde lese boka Uglies av Scott Westerfield som handler om et samfunn hvor alle blir gjort Pretty ved operasjon den dagen de fyller 16 år. Dette er noe hovedpersonen, Tally, gleder seg til. Å være Ugly er bare et venterom for å komme til Prettyville hvor livet virkelig begynner med fester, venner og moro. Like før bursdagen sin møter Tally den unge jenta Shay som overraskende nok ikke har lyst til å bli Pretty. Hun viser Tally veien til The Smoke, et sted hvor Uglies som ikke ønsker å forvandle seg bor, og hvor andre verdier er viktige enn i Prettyville.

Boka, som er den første i en trilogi, føyer seg inn i rekken av Dystopier som er en av de store hypene på ungdomsbokfronten. Vår verden er gått under – et samfunn er skapt som skal lage Det Perfekte Menneske som ikke ødelegger jorda slik som forgjengerne gjorde. Både Hunger Games og Matched er eksempler på andre ungdomsfarsotter som omhandler lignende samfunnskonstruksjoner.

Jeg må innrømme at jeg er svak for bøker som får oss til å tenke – som omhandler noe større enn selve historien. Parallellen til vår tids skjønnhetstyranni og miljøødeleggelser – vel, jeg liker det. Jeg tror på at litteratur kan forandre verden, og jeg er ikke redd for moralsk innhold  i bøker. Heller tvert imot. Dette er bøker som ungdomsskolelærere bør trykke til sitt bryst og legge opp på leseplanen umiddelbart. Spennende historie og godt nok skrevet også. Jeg synes kanskje noen passasjer var litt tamme, særlig reisene til og fra The Smoke, men nå er jeg langt unna målgruppa i alder, og det er egentlig en detalj i et ellers godt håndverk.

Jeg leste boka på engelsk, men Schibsted har gitt ut bøkene på norsk.

Andre bloggere som har lest og omtalt boka er Bokelskerinnen, Flukten fra virkeligheten, Pervoluto, Foreldremanualen, Solgunn sitt, Tones bokside og Maris mørke hjørne.

For oss handler det om å skape fokus og engasjement for norsk litteratur. Det har vært mye skriving i media i det siste om hvordan store internasjonale bestselgere (med matoppskrifter på omslaget) tar større og større plass i bokhyllene. Jeg er en av dem som leser mye ikke-norsk litteratur. Samtidig har jeg de siste årene oppdaget at vi har så utrolig mye bra litteratur her til lands. Og de får ikke alltid nok omtale, anerkjennelse og oppmerksomhet ute i verden. Det er mange bøker jeg kanskje aldri hadde fått lest hvis det ikke hadde vært for at jeg bestemte meg for å lese mer norsk samtidslitteratur. Thomas J.R. Marthinsens bok «Du» og Ruth Lillegravens bok «Mellom oss» er eksempler på bøker jeg har lest fordi jeg bestemte meg for å lese mer norsk litteratur. Lars Mæhle sin nydelige novellesamling «Korea» og Monika Isakstuens finefine dikt i boka «Alltid nyheter» det samme. Og Ola Jostein Jørgensens rare lille fine roman «Klassikeren» som kom i 2011.

Gjennom bokbloggerprisen ønsker vi å skape mer fokus på norsk litteratur. Det er Line Tidemann, Silje Risøy Helgerud, Gro Skrøvset, Rose-Marie Christiansen og Elin Brend Bjørhei, samt undertegnede Lise Grimnes som står bak initiativet. Det er de samme personene som for første gang i fjor arrangerte bokbloggtreffet på Oslo Bokfestival (som vil bli gjentatt 14. september i år).

Prisen vil bli delt ut første gang på Bokbloggtreffet 2014 og vil blir gitt til en bok som er utgitt på norsk av norske forfattere for første gang året før. Det er en uavhengig pris nominert og stemt frem av norske bokbloggere. Prisen har to ulike klasser: Årets norske roman og Åpen klasse. Alle bokbloggere kan nominere bøker som er utgitt i 2013. De bøkene som får flest stemmer vil inngå i en kortliste – og det er da moroa begynner, for da kan de som ønsker bli med på samlesning av de ulike titlene fram til endelig avstemning. Og prisen blir utdelt på bokbloggtreffet året etter – derfor altså i 2014 første gang.

Prisen har egen facebookside, og etter hvert vil den få egen nettside også. Mer informasjon om detaljer rundt nominering og stemmegivning kommer etter hvert. Anbefaler at du har det i bakhodet når du leser; hvilke blir dine nominasjoner til Bokbloggerprisen?

Jeg tror rett og slett dette blir veldig bra og håper flest mulig (= alle) bokbloggere blir med. Det morsomste er nemlig at vi er sammen om det. Bokbloggerne. Jeg har utrolig god erfaring med alt som bokbloggere gjør sammen. Og så handler det om det vi liker aller best her i verden: BØKER!

Oj oj oj. Det var bare å legge bort alle aspirasjoner, avtaler og alskens andre ting jeg skulle gjort – det var bare å lese og lese og lese og oppleve den fantastiske følelsen av å bli revet med, bort,  vekk – på en virvelvind – og på ingen måte være tilstede i noen annen virkelighet enn den på Tyneford hvor jeg for øvrig skal flytte nå og begynne et nytt liv sammen med litteraturens største hunk på lang lang tid.

Sukk.

Vel, la det være klart – hvis du ikke liker romantisk som i ROMANTISK så er dette ikke en bok for deg. Men det er bare det at Natasha Solomon (ny favoritt, skriv opp på alle lister, bestill debutboka, gi henne ro og fred så hun kan skrive mer) gjør det BRA og det er en bragd innafor sjangeren. Dette er nemlig Jane Austen, Brontë, Kate Morton og Downton Abbey i en og samme bok og Solomon skriver godt – feiende flott - og alt henger på greip.

Elise er født inn i en velutdannet og ressurssterk familie i Wien, og året er 1938. Familen hennes er jødisk, og med truslene så nære, sender familien henne til England. Hun søker på en stilling med følgende stillingsannonse: «Viennese jewess, 19, seeks position as domestic servant. Speaks fluid English. I will cook your goose. Elise Landau. Vienna 4, Dorotheegasse, 30/5.» Engelsken hennes er ikke akkurat perfekt. Hun får en stilling på Tyneford Hall, og det er her Downton Abbey kommer inn. Skikkelig engelsk overklasse.

For Elise er det en tøff reise, både fysisk, mentalt og standsmessig. Som tjenestejente finner hun seg etter hvert til rette på godset, selv om hun hele tiden er bekymret for foreldrene som er igjen i Wien og søsteren som har reist til Amerika. I England treffer hun kjærligheten, men historien er komplisert og ting går ikke alltid som planlagt. Jeg vil ikke røpe noe her, men det er Jane Eyre-vibber lang vei.

Boka faller innunder den sjangeren som er veldig i vinden om dagen, og som stadig finner nye betegnelser som »kvalitets underholdingsromaner», »den nye dameromanen», eller «happy tears». Jeg synes betegnelsene er uheldige. Alle de sjangerbegrepene gjør bøkene mindre enn de er. Innafor denne sjangeren er det, som i alle andre sjangere, utrolig store kvalitetsforskjeller på bøker. Kate Morton og Katherine Webb er eksempler på gode forfattere, og nå også Natasha Solomons. Og så finnes det mange dårlige forfattere innafor sjangeren som ikke klarer å lage et godt nok plott eller som går i klisjehengemyra.

Natasha Solomons har et svært godt språk, unngår klisjeene, er helt nedpå i fortellerstemmen, hun overrasker oss og er veldig god på stemninger og bilder. Boka er ganske rolig i måten den fortelles, den er visuell og ganske vemodig. Dette er virkelig en bok som man ikke vil skal slutte, det er en bok som minner meg om den gode leseopplevelsen og hvorfor jeg egentlig liker å lese bøker.

Jeg endte med å lese boka på engelsk. Jeg har lest flere som sier at de irriterer seg over oversettelsen av det engelske arbeiderklassespråket. Jeg leste en del i den norske utgaven for akkurat det der med oversettelse av sosiolekter og dialekter interesserer meg. Oversetteren har valgt å gi arbeiderne på godset en slags rogalands (?) dialekt. Jeg likte det egentlig godt. Synes alltid at det blir sånn halvveis Totendialekt og halvveis østkant Oslo og det funker ikke. Og disse på Tyneford Hall er ikke arbeiderklasse som i arbeiderklasse i byen. De er mer folk med bakgrunn fra landet med arbeid på gårder. Sånn sett fungerte det fint, synes jeg.

Boka anbefales herfra og til evigheten for de som er glad i sjangeren. Det er mange bokbloggere som har lest den, f.eks. Siljes skriblerier, Ellikkens bokhylle, Ebokhylla mi, Bok-Karete, Les mye, Bøker og bokhyller, Beathes bokhylle, Bokelskerinnen og Groskros verden.

Arne Garvangs oppfølger til Muffe 1 må Muffe løse nok en sak sammen med en jente som heter Nille. Vel….. egentlig er det to saker og den ene saken er vel mere en konflikt enn en sak. Nok om det, Nille og Muffe danner et team om saken om den forsvunnene mattelærer. Samtidig blir bestekammeraten til Muffe trua med livet av en gjeng bøller. Det samme blir Nille. Faren til Muffe spiller en stor rolle og hjelper mye til akkurat som i forrige bok.

Hovedpersonen er altså Muffe.

I boka møter du bøller, banneord, alkohol, mobbing, men også kjærlighet og humor.

Jeg tipper at boka passer bra til barn i 10-13 årene. Boka er spennende og fin.

Det eneste problemet er at i meste parten av boka bygger problemene seg opp og de løser seg i løpet av de ti siste sidene.

Den er rar altså. En liten sort sak, men grå skjerm, som kjennes litt merkelig å holde i forhold til å holde en bok. Hard og firkantet. Ikke myk og flaprete. Og jeg som er en slem pocketleser, som vrenger bøker, gir de eselører og streker både her og der – jeg følte jo at dette var en fremmed verden og at veien forbi bokstaver og skjerm og inn til innholdet var lang. Men som med så mye annet så er det en vanesak. Når jeg først var i gang, så var det veldig greit å lese fra brettet. Lese inne og lese ute. Laste ned. Forstørre. Skifte skrift. Legge inn bokmerker. Hoppe til steder i boka. Litt rar touchskjerm i forhold til andre type brett, den blinker litt innimellom, men det er normalt står det.

Jeg forstår begeistringen til de som reiser mye, slik som Janicke. Man kan få med utrolig mange bøker på liten plass. Batteriet varer lenge, og det er enkelt å lade. Jeg derimot kommer ikke til å lese så mange bøker på den av den enkle grunn at jeg elsker papirbøker; lukta, hvordan de er å ta på, vekten, lyden – alt. Men lesebrettet jeg fikk har på ingen måte blitt liggende i et hjørne for jeg har to gutter på 11 og 13 år som har kastet seg over det og bruker det mye. Akkurat nå fortida har yngstemann det med på skolen hver dag og leser på det når han er ferdig med andre ting.

Jeg har ikke noe å sammenligne med, men som lesebrett fungerer dette fint selv om jeg ikke kommer til å bli en flittig bruker.

Linn Strømsborgs andre roman er en varm, velskrevet, nydelig og bra bok om de beste folka ever. Forfatteren har skapt et univers hvor man har lyst til å være mye mer. Jeg ser på boka nå etter at jeg er ferdig med å lese den, og jeg har lyst til å gå inn der en gang til. Boka handler om Eva som er ferdig med mastergraden sin og flytter hjem til mor og far på Furuset og begynner å jobbe i videosjappe mens livet står litt stille. Hun tar opp igjen kontakten med gamle venner, blant annet bestekompisen Jo. Og Jo dere – Jo er en så fin fyr! Så er det sagt. Det skjer på en måte ikke så mye i boka, det er mye hverdag, men likevel så er sidene helt fylt. Jeg liker jo ikke stillestående bøker så godt, men denne boka er ikke sånn  stillestående, den flyter av gårde på sin sjarmerende måte. Strømsborg er sykt god på karakterer, lurer på om jeg noensinne har lest en bok med så troverdige karakterer? De er liksom helt nedpå og likevel så fullstendige og fine. Det er fint å lese en bok om østkanten som gir et så stemningsfullt og presist innblikk. Jeg vil lese mer om Eva – NÅ! Så Linn Strømsborg må skrive mer om de samme folka for da lever de videre nemlig.

Anbefales veldig!

Rose-Marie har også skrevet om boka, og boka har eget soundtrack laget av forfatteren.

Det er et stort og omfattende prosjekt Amundsen har igangsatt, og det er spennende at forlag satser på denne type litteratur. Kredd og dype bukk for det.
Til grunn for trilogien ligger en brilliant idè; i vår verden finnes Barna – noen hundre mennesker som aldri lever lenger enn til de fyller 14 år. Da dør de, til stor sorg for familiene, men gjenfødes i en ny babykropp. Dit har de med seg all tidligere erfaring, men er fanget i kroppen til babyene og deres fysiske (u)muligheter. Arthur, vår hovedperson, er en av de eldste, reinkarnert hundrevis av ganger, og nå er han klar til å dø, natt til sin 14-års dag. Men det skjer ikke. Han våkner, 14 år gammel, og det har aldri skjedd tidligere. Samtidig treffer vi Nathaniel, en forsker som har utviklet et dataprogram som gjennom en satelitt som kan telle antall mennesker på jord. Han oppdager Barna på denne måten. Arthur og Nathaniel møtes gjennom Nettverket, som er en slags organisering av Barna på jorda. Det er et av Barna som tydeligvis planlegger å utrydde hele jorda i et gigantisk terrorangrep.

Det er et gigantisk plott, og Amundsen har god oversikt og god vilje til å gjennomføre. Han går på med dødsforakt og fører oss gjennom femhundre sider. Jeg kan tenke meg at mange vil like boka, plottet og måten han skriver på. Hos meg falt det ikke helt i smak. Jeg synes først og fremst han blir for pratete. Og kanskje plottet er for stort, det vet jeg ikke, men jeg sleit hele veien med å få helt oversikt og å følge alle linjene. Det krever stålkontroll for å klare å presentere et så omfattende materiale, både plott og handlingsmessig, men også idehistorisk og filosofisk, på en måte som hele tiden ivaretar leseren. Da virker det meningsløst med mye småprat om ting som ikke er relevant for historien, og som ikke er veldig bra skrevet. Jeg var så utrolig tent de første hundre sidene, men så merket jeg at jeg ramlet av. Kan hende jeg har en hjerne som ikke funker på en måte som denne boka krever, men jeg mista liksom gnisten underveis.

Det er litt synd, for jeg likte Arthur og hans verden, jeg likte Nathaniel veldig godt, jeg synes så mange av ideene og folka var spennende og ideen til grunn er brilliant. Les andre omtaler av boka samlet hos Bokstavelig talt i dag.

Det er ikke lett tror jeg. Å skrive fram en flørt, en forelskelse, et begjær mellom to mennesker. Det er så utrolig kort vei til klisjeene, og det er så vanskelig å finne de ordene som gjør at det blir troverdig og fint. Jeg synes Røssland klarer det så bra her.

Boka handler om Cathrine som bor i Hardanger med mann og en tenåringsdatter. Det har gått litt i stå. Det er trått, det er hverdag og litt kaldt rundt henne. Bare Besta på sjukehjemmet forstår henne.

Men så møter hun Axel, den svenske dyrlegen, med pannelugg som ramler ned i øynene, og hvit t-skjorte som strammer over brystkassa. Ha ha, det er så morsomt at hun har valgt å gjøre han litt klisjepen. Og det funker.

Hele boka handler egentlig om hvorvidt hun skal ledes inn i fristelsen, eller om hun skal stå i mot. Korte kapitler, vakkert språk. Jeg likte veldig godt hovedpersonen og jeg likte Besta. Begge trer fram som troverdige personer og relasjonen mellom dem to er nydelig. Jeg synes kanskje noen av bipersonene blir for enkle, for karikerte, f.eks. Jenny som er tenåringsdattera – når mora besvimer på gulvet helt plutselig bare himler hun med øynene. Broren, Gunnar, som er så kald og uten forståelse. Tingene de sier til hverandre, som er så utrolig rett fram og brutalt (jeg har aldri opplevd folk som er så direkte). Boka er kort og lita, og man har ikke tid til å gi bipersoner dybde, og de skal gi kontrast til hovedpersonen, men likevel skurret det litt av og til for meg.

Det er mange andre som har blogget om boka:  Les mye, Beathes bokhylle, Kasiopeiias bøker, Så rart, Pervoluto, Bibliotekaren din, Forfatterfruen.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Jeg likte et par ting til, men da kommer det en SPOILERADVARSEL, så hvis du har tenkt å lese boka, så trenger du ikke lese under bildet av valpene våre (tre uker på bildet).

Jeg var veldig spent på hvordan slutten skulle bli. Det hadde ikke funket hvis hun trakk seg og gikk tilbake til Tom Ove. Det ville blitt for kjedelig slutt på boka rett og slett. Så da hun trekker seg i Baroniet i Rosendal, ble jeg først litt skuffa, men så kommer resten og da ble jeg så fornøyd. Jeg likte også veldig godt at historien om svigerinna Joy ikke blir ferdigfortalt. Det at hun skal be om unnskyldning for bunadgreia (ha ha) – at det blir borte i historien – det var fornøyelig bra og kledte Cathrine godt.

Forfatteren heter Helene Guåker og er fra Hedmark. Hun har skrevet en bok tidligere, Kjør! (2010), som jeg ikke har lest. I Pølsefabrikken skriver hun dialekt, og det tar kort tid å komme inn i den. Det er fint å lese Hedmarkdialekt brukt av en som behersker dialekten.
Boka handler om Sølvi som får sommerjobb på pølsefabrikken. Hun har egentlig lyst til å studere filosofi, men det er litt trått å komme i gang. Sommerjobben går over til mer fast jobb, og hun blir provosert av forholdene på fabrikken. Hun tar opp kampen mot autoritetene og flere ganger mens jeg leste gikk tankene til Kristian Lundberg, uten sammenligning for øvrig. Anmelderen i VG likte boka og gjør andre sammenligninger: «Boka skaper ekko av den halvglemte klassikeren «Grisefarmen» av Knut Pettersen, og andre 70-talls kampfortellinger fra de undertrykte. Men forfatteren plasserer seg nok enda nærmere det ironiske etterskjelvet av glitrende skribenter som Olaug Nilssen og Jon Øystein Flink.»

Hovedpersonen, Sølvi Holmestad, er absolutt noe for seg selv, og språket hennes ikke akkurat besteborgelig:

 Olsen mente det han sa. Aua hans skinte nesten av kjærlighet. Og gullgutten sto der ved posten sin, trunk og rein, nyvaska og utsovd, med seiersikkert skinnende sko, og var klar for nok en dag bestående av å sortere kuk på samlebånd.
– Du er en real arbeider, Kvikkstad.
– Mange takk, Olsen!
Du har lyst på Kvikkstad, tenkte jeg. Du har så lyst at overallen din spjærer i skrittet snart. Du har så lyst at du kunne rævkjørt han på båndet, oppå alle pølsene.
– Er det noe som er morsomt, Holmestad?
– Ja, det kan du trygt si. Men så lenge jeg ikke får betalt for å væra her et kvarter før, kommer jeg klokka 7.
(s. 31)

Det river godt dette. Dama er tvers gjennom ukorrekt. Hun innehar kvaliteter og et språk som vi vel forbinder med bryggesjauere enn ei jente. Men jeg synes hun er troverdig. Selv om jeg tenker at dama er one of a kind, så blir det ikke flaut og ikke mer smakløst enn at det er innafor. Litteratur skal jo ikke alltid være smakfull. Det er mye humor, og flere av passasjene humret jeg meg gjennom. Sølvi er ikke lett å like, vi skal ikke like henne, men hun er ikke bare lagd av betong. Hun har også andre sider, og de kommer fram, om enn i hennes eget språk:

Maten kom på bordet, sammen med et stearinlys. Han så forventningsfullt på meg. Jeg tok skjea i neven, stakk den ned i suppa. Mannfolka jeg hadde vært borti før, eide ikke så mye som en kasserolle engang. Denna fyren hadde et helt anna kaliber. Maten var så inni hælvetes god, jeg kunne ikke komma på at jeg noen sinne hadde spist et bedre måltid. Han måtte ha brukt en formue på hele opplegget, og stearinlys var da for faen ikke nødvendig for å få meg på rygg – ingenting av detta var det. (s. 72)

Det er noe med kontrastene i boka jeg liker. Hadde hovedpersonen vært en mann, så hadde dette vært en helt annen tekst, men nettopp fordi hovedpersonen er en kvinne, så bryter det så godt i brystkassa mi når jeg leser, og det funker – ikke fordi det er ukorrekt og rampete, men fordi det er mulig - det ligger innafor det kvinnelige å være Sølvi Holmestad. Kanskje fordi jeg har vært i miljøer og steder hvor dette bildet ikke er så langt fra det mulige som man kanskje tror, men også fordi Sølvi som karakter framstår som menneskelig, uavhengig av kjønn.

Så for meg er Sølvi Holmestad et friskt pust, en troverdig karakter som jeg til enda har hatt til gode å møte mellom to permer. Dessverre synes jeg boka likevel har sine svakheter. Den blir på en måte litt kjedelig. Jeg synes ikke forfatteren gir Sølvi Holmestad et bredt nok lerret å boltre seg på. Jeg blir såpass nysgjerrig på Sølvi at jeg synes hun kunne fått mer å bryne seg på, mer enn mannfolk, sprit og fabrikk. Et eksempel er dette med filosofien - det er så bra greie at Sølvi er opptatt av det, men det gis så liten plass. Det kunne gitt mer spenn i teksten og gitt oss noe mer å bygge på til videre bøker (det skal visst bli flere bøker om Sølvi).

Forfatteren selv sier at hun var inspirert av Charles Bukowski sin romanfigur, Henry Chinaski, da hun skrev, og at boka startet som et eksperiment. Det merker man som leser, og kanskje skulle jeg ønske at Guåker brukte litt lenger tid tid på historien før hun slapp den ut i verden – for det kunne blitt så inn i hampen bra og nyskapende. Dessverre holder det ikke helt. Og det er ikke Holmestad sin feil.

Beathes bokylle og Kasiopeiias bøker har også blogget om boka.

Se forfatteren snakke om og lese fra boka:

Det tok litt tid å komme inn i bok nummer to. Jeg savnet et skikkelig resymé av bind en. Dette har jeg tenkt på mange ganger før – det er en generell mangelvare i seriebøker. Men uansett – Vargtid! 

NB NB! Spoileralert for resten av innlegget. Hvis du snart skal i gang med å lese boka, så ikke les mer, men få med deg siste setning skrevet i grønt.

Denne omtalen ble skrevet i det jeg akkurat hadde lukket boka etter å ha lest ferdig siste side – så det er en opplevelsesomtale uten særlig kjølig distanse:

Så ble jeg igjen sugd inn i Eirabu, og denne gangen ble jeg i betydelig større grad mørbanka og tygd på - jeg føler meg omtrent som sveisen til Berghitte på slutten. Det er jo  så slitsomt å lese denne boka! Herregud, jeg må sykemeldes et par uker nå. Det er virkelig så stort, så episk, så skjebnetungt, så fæææælt, så brutalt, så grusom og så inn i Glimmerheim bra gjort. Dette er ikke akkurat en lettbeint underholdningsroman. La oss få sagt det først. Og jeg elsker jo lettbeinte underholdningsromaner, jeg bare innrømmer det så sjeldent. Eirabu er murstein, men bra murstein.

Det er er Ragna. Sterke, menneskelige Ragna. Og rare Utyrme. Veik. Snill. Jeg tror jeg ville blitt lei av ham egentlig. Sånn i lengden.

Det er Berghitte. Stakkars stakkars jente. Det er altså så mye fælt med Berghitte. Slutten - inne i berget - jeg ble så kvalm av det. Det var så vondt.

Det er Runa. Hun var ny. Jeg likte henne. Og det var så stort sprik i hvordan jeg oppfattet henne, hvordan hun var for meg, og hvordan hun blir sett på da vi et øyeblikk ser henne utenfra på slutten. Vansiret, øyeløs. Bitteliten. Og det bringer meg over til en ting som var så tungt med meg gjennom alle 600 sidene.

Alderen på disse jentene. Ragna er 15. Berghitte 14. Jeg gjentar: Berghitte er 14 år. Runa 13.

Jeg har selv en sønn på 13. Så kan man si at dette er fantasy og der gjelder egne lover og at 13 år i den verden, er noe annet enn 13 år her. Men jeg opplever ikke Eirabu sånn. Jeg opplever det som om jentene er den alderen de er. Og det er helt vansindig, merkelig og jeg lurer så inn i hampen på hvorfor Tofte har valgt å gjøre de så unge. I begynnelsen når jeg leste, var de eldre i bildene jeg skapte i hodet. Tror jeg leste hele første boka med at de var eldre. Så slår det meg midt i lesningen at de er 13, 14 og 15. år. Og jeg tvinger meg i resten av boka til å se de som det. Jeg synes også at mot slutten, når vi får andre perspektiver og ser jentene utenfra, så blir det enda tydeligere hvor unge de er. Berghitte med de tynne lemmene og magen som buler. Jeg tenker på Julie som bare var 13 da hun dør for sin Romeo. Det gjør noe med helheten at hovedpersonene er så unge. Kontrastene blir større, det groteske trer mer fram, men også sårbarheten. Både makt og seksualitet blir noe helt annet når vi møter så unge hovedpersoner. Jeg sier ikke at jeg ikke likte det – men det er et ekstremvalg å gjøre, og det gir en stor grad av bismak i lesningen. Synes jeg.

I denne boka følger vi de tre søstrene, og dermed mister vi de små historiene. Aun, Aila (fæle, fæle bitchen), Svart-Hubro – de hører vi ikke særlig mer om. Jeg skulle gjerne lest mer om dem, men da måtte Eirabubøkene blitt en trilogi.

Okei, la oss snakke om tro. Og slutten av boka. Det er en bibel for ateister i så måte. Det var noe trist og tungt med Gudenes fall. Selv har jeg vokst opp i et uttalt ateistisk hjem. Men så har jeg alltid lyst til å tro på noe mer - tenk så fint det hadde vært. I denne boka skapes en verden uten guder, og det var noe med det som opprørte meg mer enn enkeltskjebnene. Det er noe med håpet. Det å ikke vite. Brutalt.

Jeg gråt for herduegane, jeg gråt for Fagerheim, jeg gråt for Heid og Liv (omg hvordan kunne du Tofte), jeg gråt for Hovvarpne (litt mer enn jeg burde), jeg gråt for Berghitte, jeg gråt for gudene.

Jeg synes forresten parallellene til norrøn mytologi var mye sterkere i dette bindet. Jeg har veldig lyst til å besøke Tussemøyene - for et fantastisk sted! Vargene er til å kroe tærne for - jeg vil ha en kosevarg.

Dette ble litt hoppende, men det får være greit. Til slutt vil jeg si, som i forrige bind, at jeg ikke alltid helt klarer å følge de mytiske linjene; Bergrid, Eteniel, alle slektskapene omkring Okar, Frøya, Lintuin – det blir litt for mye folk, men det gjør ikke noe, for det må med. Uten det nivået i bøkene, ville de ikke hatt den samme følelsen av episk verk. For det er faktisk stort det Kristine Tofte har gjort, og veldig veldig bra. Bøkene fortjener mer fokus og omtale, så igjen håper jeg at de blir oversatt.

Har du ikke lest Eirabubøkene? Vel, det burde du. NÅ!

Ville du levd evig, fanget i en barnekropp?

Arthur fyller 14 år i morgen, men han vet han vil dø i løpet av natten. Han vet også at han vil våkne opp i en ny kropp, i en ny familie, hjelpeløs med et spebarns kroppskontroll, men med alle minner og følelser intakt. Arthur er et av Barna som har fått evig liv. Noe som både er et mirakel og en forbannelse. 

Ute av stand til å dø og ute av stand til vokse opp har han levd gjennom verdenshistorien som et barn. Men selv det er ikke nok til å forberede ham på hva som er i ferd med å skje …  

Første bok i en thrillerpreget trilogi som spenner vidt.

Hiv deg med!

Ps. Intervju med forfatteren finner du hos Bokelskerinnen.

Ps2. Du trenger ikke å ha en blogg for å være med. Du kan skrive hva du mener i kommentarfeltet hos Bokstavelig talt.

Vi møter Rogon, en mann uten skjebne, som skal hevne drapet på Lingele’i, Lysets siste datter. Han reiser gjennom verden sammen med en trollmann og en profet. De kommer til stadig nye samfunn av  mennesker eller menneskelignende vesener og alle steder er forvridde, perverterte og depriverte. Volden er endeløs; tortur, sult, rituell slakting, forvridd seksualitet, menneskeofring, kannibalisme, møkk, slim, hjernemasse – ja – det er en endeløs voldsorgie i stadig nye skyggeland uten varme, glede eller medmenneskelighet. Hovedpersonen, Rogon, er en endimensjonal Conanfigur som er på evig søken etter hevn – han viser liten reaksjon på omgivelsene sine og vekker omtrent null millimeter interesse hos meg. Dette er for meg en av bokas største svakheter: Mangelen på interessante karakterer og personer.

Fortellingen er nesten episodisk på den måten at vi stadig møter nye steder med nye folk, en ny livsfilosofi blir presentert, slakting og vold skjer og så reiser de tre videre. Undertittelen på boka er «En fantasi om frihet». Romanen har helt klart en filosofisk nerve og ønsker å si noe mer ut over fortellingen. Det ligner en dystopi, og det er jo morsomt sett i lys av dagens populærkulturelle interesse for fenomenet. Dystopi beskriver samfunn man ikke ønsker å leve i. Det er ofte samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket og verden som vi kjenner den er borte. Forfattere bruker ofte tendenser i vår virkelighet som utgangspunkt for dystopier, og bruker dette kanskje for å sette fingeren på en uheldig utvikling av samfunnet vårt. Boka til Myhre problematiserer begrep som frihet, skjebne og tro. I forhold til dette er det viktig å tenke på at boka nesten er førti år gammel og at tema knyttet til fortellingen kan ha mistet både aktualitet og kraft når den leses i dag. Dette gjør at min omtale kan være urettferdig i forhold til den konteksten boka skulle og burde vært lest i.

Å dra inn en mengde metafysikk ble for meg bare forvirrende, lite forståelig og utrolig nerdete på en ikke-kul måte. Det bryter også med fantasykonseptet på den måten at metafysikk og begreper som blir brukt i forbindelse med dette bryter kontrakten med det Tolkien kaller «The secondary world» og som betegner den andre verdenen. Det er en verden ”which your mind can enter. Inside it, what he relates is true: it accords with the laws of that world. You therefor believe it, while you are, as it were, inside. The moment disbelief arises, the spell is broken; the magic, or rather art, has failed.” (fra boka Tree and Leaf). Jeg trekkes inn i et landskap og et univers og det er essensielt for opplevelsen av boka å forbli der. Når setninger som dette opptrer:

Røverføreren manglet slett ikke innsikt i metafysikk; han forsto nå at han og hans menn hadde vært ofre for en refraksjon av influenslinjene langs de hypereksistensielle dimensjonene. (s. 30)

brytes forbindelsen – jeg står plutselig på utsiden av universet og er ikke lenger medskaper. Kan hende det ga mer mening, var kult (?), morsomt (?), interessant (?) i 1976 – jeg var knapt født da boka kom ut. Slutten er litt finurlig, det skal innrømmes, men ikke så det veier opp opplevelsen jeg hadde av å lese boka som helhet.

Takk til Elisabeth for lån av bilde.