Personlig liker jeg veldig godt at Nina Grøntvedts dagbokroman Hei, det er meg! fra 2011 er på 10. plass. Den er så fin!

Vel, det var dagens oppdagelse – som mange av dere sikkert kjenner veldig godt – men pytt sann!

Tilsvarende liste for voksenlitteratur finnes også her – den kan du kikke på selv (men Jo Nesbø er et stikkord).

Boka er tett på -70 talls hverdagen. Jeg vokste opp i rekkehus på Bøler i samme tidsperiode og kjenner igjen mye. Men ikke alt. Fattigdommen, alkoholmisbruket, segregeringen – det er en sterk skildring Alakoski deler med oss. Boka var hennes debut og hun vant Augustprisen for den, samt at det gjennomgående haglet godord fra anmeldere. Det er velfortjent. Forfatteren forteller historien gjennom Leena. Det er en barndomsskildring, alle sanseinntrykk er filtrert gjennom jenta og det gjør historien nær, autentisk og sanselig. Detaljrikdommen er stor, alt fra gleden over et glass o’boy til å ligge på sofaen og smuglytte til de voksnes historier. Det er også en skildring av å være annerledes, om å være finsk i Sverige. Det er noe rotløst over tilværelsen, og Leena er vitne til foreldrenes utskeielser med sine finske venner, mens hun forsøker å finne ut av sitt eget liv i disse viktige barndomsårene. Det er ganske brutalt og hudløst til tider, selv om forfatteren hele tiden er på parti med barnet, men uten å støte vekk foreldrene. Det er noe med at -70 tallets solidaritet ligger tjukt smurt mellom linjene. Leena blir eldre og slites mellom å skjule foreldrenes utskeielser på en side, samtidig som hun fortviles over at foreldrene klarer å skjule tilstanden for kommune og sosialkontor.

Boka er utrolig godt skrevet, men sjangeren er ikke min favoritt. For meg blir det litt for mye detaljer, beskrivelser og grå hverdag. Det kan handle om leseformen min fortiden også. Litt utålmodig. Og så HATER jeg bokomslag som bruker bilder fra filmen. Hat hat hat.

Når det er sagt: God helg!

Jeg kjenner flere av forfatterne fra før. Carol Shields har gitt meg noen gode leseropplevelser (særlig The Stone Diaries som jeg skriver om her), og mitt møte med Doris Lessing har jeg kommet tilbake til gjentatte ganger i denne bloggen (om mitt første møte eller om Martha Quest). Bildøen tar utgangspunkt i Lessings Shikastakvintett – bøker jeg enda har til gode å lese. Amalie Skram har jeg lest for lenge siden. Det var fint å komme tilbake til henne, jeg fikk lyst til å ta opp igjen forfatterskapet. Halldis Moren Vesaas har jeg et spesielt forhold til, siden hun var så god venninne med mormoren og moren min. Jeg husker enda førtiårsdagen til moren min da Halldis satt i hagen i rekkehuset vårt og resiterte dikt. Lenge siden nå. Gertrude Stein er en jeg ikke har lest noe særlig av, men jeg har lest om henne (f.eks. her)  - hun er en fascinerende skikkelse. Det er mange flere forfattere i boka, noen jeg har hørt, andre jeg ikke kjenner: Jean Rhys, Joan Lindsay, Mercè Rodoreda, Adrienne Rich og Elfriede Jelinek. Jeg blir rått nysgjerrig på disse forfatterne – noterer de på min mentale venteliste. Flere bøker er bestilt allerede.

Det er ikke mange bøker jeg tenker er et møst for folk der ute, men Bildøens Litterære salong er virkelig det. Det er ingenting å vente på. Denne må du ha. Min begeistring deles av andre bloggere som hos Jeg leser og hos En verden full av bøker. Boka kom ut i 2009, men har kommet i pocket i år. Omslaget er utrolig mye bedre på sistnevnte – jeg kan ikke se meg mett på fotografiene.

Hilsen Knirk

Mitt forbilde - helt klart

To sesonger med Downton Abbey er slukt på et par uker. Og det var det.

Hva nå liksom? De skal begynne med innspilling av sesong tre i september 2012. Det er for lenge.

Kanskje jeg skal ringe manusforfatteren? Bare for å høre hvordan det går.

En mann gikk en gang alene ut i marka. Da fikk tsjudene øye på ham og satte etter ham. Den stakkars mannen tok flukten og sprang over en bakke, og der så han at det gikk en hule inn i jorda. Han krøp inn i hulen. En edderkopp kom foran hulen og spant nettet sitt så stort som åpningen var. Etter at den var ferdig med å spinne nettet sitt og var gått bort, kom en tsjude frem til hulen og så edderoppnettet. Da gikk han videre til kameratene sine.
Derfor tror gamle samer fremdeles at man ikke skal drepe edderkoppen, for den har reddet livet til et menneske.

Jeg tror edderkopper bringer lykke og dreper dem aldri.

Da er det godt det er helg. Minus 22 ute. God lesehelg!

Jeg forsøker å tenke over de aller første bøkene jeg leste. Kan ikke huske så mange, men  noen. Jeg husker Larven Aldrimett og jeg husker Barbapapa. Jeg elsket BarbaZoo og ville gjerne være som han, eller …. jeg tror jeg ville eie han egentlig. Ha den gule klumpen på rommet mitt – vi kunne dele den altoppslukende interessen for dyr.

En av de første bøkene må ha vært Lisen vil ikke sove. Om alle kosedyrene som må til for at Lisen skal sove. Den ligger sterkt i meg, sikkert både fordi jeg heter Lise og fordi jeg alltid hadde så  mange kosedyr; Bolivar og Boltivar, Pelifant, Labben og alle de andre. Boka er skrevet av Kaj Beckman og kommer i nytt opplag i disse dager, fikk jeg høre. Bringsværds Ruffen fulgte meg i mange år, akkurat som han har fulgt mine barn.

Så ble jeg eldre. Lindgren og Bakkebygrenda, Mio (Miramis verdens fineste hest), men først og fremst Ronja, mitt forbilde i alle de årene. Det var noen mindre kjente også – Katitzi, sigøynerjenta, skrevet av Katarina Taikon. Det var flere bøker og jeg leste de om og om igjen. Det er morsomt å lese at bøkene er selvbiografiske, Taikon var av romfolket. Det visste jeg ikke den gang jeg slukte bøkene. Jeg, derimot, var utvilsomt sigøyner selv i den perioden.  Jeg tror moren min leste de for meg forresten. Caroline i 6. klasse har skrevet en fin omtale av en av bøkene her.
Ole Lund Kirkegård pløyde vi fra perm til perm, og Roald Dahl. Men ikke Vestly. Jeg tror jeg synes det var litt for hverdagslig – jeg har alltid vært glad i det eventyrlige. De første bøkene jeg leste selv tror jeg var Bobseybarna. De leste jeg mange av. Aldri Gulltopp og Frøken Detektiv, men Bobsey var jeg glad i. Husker ikke mye av dem nå, men husker hvordan de så ut, hvordan det var å ta på de, fargene, lukta.

Jeg ble større og da var det hestebøker. Først og fremst Lisbeth Planke sine bøker om Brita og Silver. Første bok; Rindaldo, den store brune snille hesten, dør i en trafikkulykke – det må ha vært det første grusomme øyeblikket i min lesekarriere. Det, og den boka som jeg ikke lenger husker, men den boka om de to kaninene, en ung og en gammel, som rømmer fra slaktefabrikken, og så opplever de verden. Boka slutter med at den gamle kaninen synes alt er så skummelt, så den løper inn igjen i fabrikken. ÅÅÅ, traume, ER DET MULIG? Den boka gjorde så dypt inntrykk på meg, og ikke på den gode måten, det skal jeg love deg.
Men uansett, Brita og Silver bøkene var stor lesning. Jeg tror jeg leste dem i filler, igjen og igjen. Det er morsomt å se at bøkene lever i dag også. Jeg fant en fin omtale skrevet av Marte i andre klasse, hun gir den terningkast seks og sier den passer fra folk fra 7 til 29 år! Fantastisk!

Og så var det Ponnigjengen av Monica Alm. Det var store greier. Jeg skulle ha min egen ponnigjeng – det drømte jeg om i mange år. Noen av bøkene var skumle, f.eks. Ponnigjengen på spøkelsesjakt. Jeg turte nesten ikke å lese den. Jeg finner ikke noe informasjon om Monica Alm på nettet. Det pirrer nysgjerrigheten min. Hvem er hun? Hvem var hun? Uansett ga hun meg mange gode opplevelser fra jeg var omtrent 9 år og noen år framover.

«Det er en stor utfordring for meg selv å skrive det jeg gjør. Utfordringen er selve utgangspunktet. Jeg går ned i stoff, førleseskonflikter (…) som krever at jeg må overskride egne trygghetsrammer. Møte igjen hjelpesløsheten fra barndommen». (Norsk Barnelitteraturhistorie s. 276)

Evi Bøgnes og Margit Sandemo fulgte etter. Sandemo har jeg skrevet om tidligere, det var vel Isfolket som skapte broen fra barn til voksen både i litteraturen og i virkeligheten for meg. Snakk om dannelsesromaner!

Alle disse forfatterne har båret meg gjennom barndommen og ungdommen. Jeg lurer på om jeg egentlig forstår hva de har betydd? Sikkert ikke.

Boka starter med en marsboer som er nødt til å avlive mennesket sitt.

Jepp. Du leste riktig. Der starter vi. Marsboere er ikke grønne menn, men vanlige mennesker som har bebodd Mars lenge, vi er i år 2060. Marsistene ser på seg selv som overlegne de som bor på Tellus, og de har utviklet et rasjonelt samfunn hvor det ikke er plass til følelser, begjær og lignende. Telluser, mennesker fra jorda, er som dyr å regne, og der av bokas aller første setning, replikken: «Å nei, Ask! Må vi virkelig avlive Uma?» Det må innrømmes å være en fengende start som tar tak i leseren. Ask er hovedpersonen vår, han er en sann marsist, helt til han mister et barn og får vanskeligheter med å akseptere at sorgen ikke kan ha en plass i livet hans. Han forelsker seg i en Telluskvinne, Fest, og snart reiser han til Tellus på jakt etter henne - og der opplever han sanselighet i alle dens former.

Denne boka er rar. Så er det sagt. Men den er også overraskende god. Debutant Odd Eirik Ness har en fornøyelig penn, et godt plott og en forestillingsevne blandet med humor og innsikt som skaper en original historie. Nesten hele boka er skrevet i dialog – her finnes få sekvenser i fortellende form. Hvert kapittel starter med dialogen og den drar oss med stødig hånd også gjennom handlingen. Det er snedig gjort og jeg liker det. Han er språklig svært god, og humoristisk f.eks. i setninger som «Vi må akseptere at litt følelser enn så lenge henger med oss marsister som evolusjonært slagg…» eller når det manes til ett minutts stillhet på Mars til minne om den fremste blant telluser, Stephen Hawking. På Mars har de også øretelefoner av typen rødtann, 2040 modell, på diskotekene  – alle spiller egne mikser, gjerne basert på et tema (Brooklyn Beat f.eks.) «Hadde dette vært i 2010, ville en enslig dj bestemt hva alle i lokalet skulle høre på hele kvelden og musikken ville blitt blåst ut av gigantiske høyttalere, men så langt gidder vi ikke dra retrotripen. Tenk så lite individualistisk, for ikke å snakke om upraktisk. De som ikke danset måtte rope høyt for i det hele tatt å kunne høre hverandre.» – Kan noen lage den patenten vær så snill – tenk så deilig!

Boka er underholdende og snedig, original og godt skrevet. Jeg synes Ness mister grepet mot slutten – jeg tror han har en slags filosofisk, åndelig baktanke med boka, og det glir litt ut og blir (for meg) litt nyåndelig, ubegripelig – det mytiske tar større plass uten at jeg egentlig klarer å forstå meningen med det. Jeg ser også at Flux Forlag har (en sympatisk) idelologi til grunn for sin virksomhet, som kanskje gjenspeiles i boka. Ikke dårlig, men jeg mister grepet litt.

Alt i alt – dette var en positiv overraskelse – og jeg håper Odd Eirik Ness fortsetter å skrive i sin særegne stil. Boka kom i 2011.

Men så er det denne vampyrromansen da. Kort fortalt handler boka om professor Diana Bishop som egentlig er en heks, men som fortrenger den siden ved seg, som ved en tilfeldighet kommer over en forhekset bok i et bibliotek. Hun er den eneste som klarer og åpne den, men hun interesserer seg ikke for den og sender den tilbake. Men hennes oppdagelse setter hele underverden i ubalanse og en horde med demoner, vampyrer og hekser oppsøker henne i biblioteket på leting etter manuskriptet. En av dem er vampyren Matthew Clairmont, også han interessert i boka…og etterhvert Diana. Selv om Harkness har den originale historiske vrien (som er ganske kul, Harkness er selv professor i historie – absolutt en av bokas styrker), så er det for meg rart at andre ikke påpeker at dette virkelig er en rip-off av Twilight. Det er samme greia – vampyrene er konstruert helt likt (Edward – Matthew: Hva er forskjellen?) og lovestoryen beveger seg rundt de samme temaene.

Det som gjorde at jeg til slutt ga opp hele boka, er den usannsynlig lite sympatiske egentskapen som disse vampyrene har (også Edward); at de er så overbeskyttende. Herregud! Så irriterende! Diana Bishop er ansatt på universitetet og en er svært oppegående kvinne. Etter at hun treffer Matthew forandrer hun seg ganske raskt til en initiativløs, alltid trøtt (hun sover hele tiden jo), passiv kvinne som Matthew med rovdyrets instinkt beskytter. SÅÅÅÅ TEIT! Vil jenter virkelig ha en mann som til de grader passiviserer henne? Etter at jeg hang meg opp i dette, begynte jeg å legge merke til Dianas handlinger i boka og i hundrevis av sider tar hun INGEN initiativ selv. Det er Matthew som forteller henne hvor hun skal gå, hva hun skal spise, hva hun skal gjøre, og hun gjør som han vil! Hele tiden! Det er syyykt provoserende og jeg tror lesere ofte ikke legger merke til det. Noe mer usexy enn Matthew vampyr skal du lete lenge etter. Han irriterte meg så mye, at etter hvert overskygget hans kvinnefiendtlige holdninger alt annet, og etter 530 sider lest, la jeg vekk boka.

Nå blir det ‘no more vampires’ her i gården. Gi meg noen damer med gøts som styrer livet sitt sjæl!

Ps. Det skal sies at jeg er ganske alene om oppfatningen min. Alle elsker boka. Både på Bokelskere og andre bloggere enn Solgunn, f.eks. BiblioteKari, Hersitterjeg, Det skrevne ord,

Og så lugget det ordentlig da jeg leste Tomas Espedals ‘Imot naturen’ – men den har jeg ikke skrevet noe om. Det var bare litt sytete og selvhøytidelig og uengasjerende.

Jeg bretter i stedet opp ermene og er klar for leseåret 2012!

Norske utgivelser – alle fra 2011:

Alltid Nyheter av Monica Isakstuen: Lyrikk. Dette var en av årets store leseopplevelser. Isakstuen skriver om det nære, men samtidig skriver hun med dristig hånd om gruvearbeiderne i Chile og om massemordere fra Amerika. Befriende ekspansjon UUUUT fra lille Norge og vår egen lille navle. Det er nært, personlig, men likevel med fortellingens distanse.

Tørst av Ellisiv Lindkvist: Forfatteren har mye å by på: Gode karakterskildringer, viktige tema om kvinners forhold til kropp, seksualitet, kunstfeltet og mennene der, skam! hun klarer å skrive godt om skam, den er romantisk uten å kategorisere folk som homo eller hetero, og har til tider gnistrende gode passasjer.

Mellom oss av Ruth Lillegraven: Denne leste jeg helt på begynnelsen av året, men den huskes godt. Lillegraven gjør menneskene fulle av motsetninger og overraskelser, og hun skildrer menneskene så utrolig godt. Så nært, så nært, men samtidig uten å avsløre for mye.

Korea av Lars Mæhle: Denne er så fin! Det er kort vei mellom fortellingen, språket og følelsene – det er ikke kjølig og distansert med et tilbakelent, catchy språk. Det er nært, beina på bakken, henda i jorda – det er en veldig liten distanse mellom meg og de personene det skrives om. Det liker jeg veldig veldig veldig godt.

Klassikeren av Ola Jostein Jørgensen: Boka har stil, den gir litt britiske overklassevibber, samtidig som den er original, godt skrevet, en smule filosofisk anlagt og ikke så alt for tjukk. Alt man trenger fra en god debutant.

Utenlandske utgivelser:

I skuggan av ett brott (2004) av Helena Henschen: Boka har en grusom og spennende historie som bakgrunn. Forfatteren gjør en vandring tilbake i sitt eget liv og til sin egen mor. Moren til Helena Henschen var nemlig lillesøster til Fredrik Von Sydow, adelsgutten som den 7. mars 1932, av uvisse grunner, drepte sin far og to tjenestejenter hjemme på godset. Deretter tok han med sin like unge kone ut på en halsbrekkende reise i ett døgn før han skjøt sin kone og seg selv i respsjonen på Hotell Gillet i Uppsala. Helena Henschen skriver godt, hun er knapp og uten føleri av noen sort, men likevel med både ydmykhet og respekt ovenfor familiemedlemmer.

No One Belongs Here More Than You (2007) av Miranda July: Boka er full av rare, private, kloke, fine og ikke-fine situasjoner fra hverdagen. July tipper aldri inn i klisjeene, kanskje mest fordi språket hennes er enkelt og bisart og det hun skriver så gjenkjennelig – men også fordi hun av og til beveger seg inn i det mørke, nesten uten at vi merker det.

Et annat liv (2008) av Per Olov Enquist: Han som har skrevet de aller beste bøkene – dette var en nødvendighet å lese. Så fin så fin.

Beste fantasy:

Her er det litt å velge mellom. Jeg falt for både Joe Abercrombie og Brandon Sanderson. Abercrombie avsluttet trilogien på en måte jeg ble skuffa over, mens Sanderson holder stilen i bok to – jeg har til gode å lese bok tre. Jeg avsluttet også Robin Hobbs The Farseer trilogi, og den likte jeg godt. Du kan følge min lesning av fantasy på en egen side.

Her kommer en liten omtale:

runde rolf handler om en røver som aldri får til og røve noe han er for snill.

en dag sier kjæresten vakre veronika at runde rolf røver må finne seg en pasende jobb.

han prøver seg på mange rare jobber.

jeg syntes at boken runde rolf røver er svert kreativ.

det er got tenkt hvordan runde rolf sitt sinn er.

Jeg skal ikke skrive særlig mer om denne boka, men jeg skal stanse på side 157. For der skriver Espedal en side om Marguerite Duras. Hun interesserer meg. Mormoren min leste Duras i alle år. Snakket om henne, uten at jeg kan huske hva hun sa. Moren min snakket om Duras, og nå leser jeg om henne på denne lille siden. At hun drakk opp til fem liter vin om dagen. Espedal siterer henne: «Så snart jeg begynte å drikke, ble jeg alkoholiker. Jeg drakk med en gang som en alkoholiker.» Seinere står det at hun hadde en elsker som var 38 år yngre enn henne. Det husker jeg å ha hørt før. Jeg husker plutselig at jeg har vært nysgjerrig på henne lenge. At jeg ikke har lest noe av henne. Jeg har hørt andre ting også, sett bilder….. Jeg vil lese henne. Se filmene hun har laget.