Jeg er opptatt disse dagene – jobber fram mot Fortellerfestivalen 2012 som begynner torsdag 24. mai på Dramatikkens Hus i Oslo. Kanskje vi ses der?

Det er mye fint å se, både av norsk og internasjonal fortellerkunst – sjekk ut programmet. Årets tema er balanse.

en bokhandel – bokhandelen – flere bokhandler – alle bokhandlene

en bokhandler – bokhandleren – flere bokhandlere – alle bokhandlerne

Det er den der «flere bokhandler» som jeg synes er litt rar. Godt å vite dette, for oss bokentusiaster.

Vi møter Karl Henrik og Regine som møtes på et fortau og i en sykehuskorridor. Han er raaaar, firkanta, total dominert av mamma, søt og manusforfatter. Hun er blomsterdekoratør, litt i opposisjon til sin mamma, glad i broren sin og gravid med en dust. Det er et fint møte og jeg er en søkker når det gjelder romantiske bøker. Forlagene burde ta gode, norske, lettbeinte, romantiske bøker på alvor. Ja takk – vi vil ha.

Bokas store styrke er Karl Henrik. Forfatteren har klart å skape en uvanlig figur, helt på trynet på en måte, men så blir man likevel veldig varm om hjerterota av ham. Han er et forhistorisk vesen som forsøker å områ seg i en verden han ikke er en del av. Samtidig er han manusforfatter for Skjærgårdsliv, en serie som ruller over norske tv-serier hver dag. Det funker, selv om det kanskje høres rart ut.

Regine er også fint fortalt, selv om jeg mister mer og mer smaken for henne. Sluttscenen med forløpet i leiligheten,  hvor hun bretter ut sin egen smålighet er jeg usikker på om jeg synes er troverdig. Det kræsjer med hvordan Regine er fortalt i resten av boka, og jeg vet ikke om det er forfatterens intensjon å avsløre henne som så usympatisk som hun faktisk framstår som til slutt. Der gjør Regine svikeren i historien. Jeg er også trøtt av folk som ikke kan snakke sammen, som styrter ut døra, og skaper klassiske «misforståelser» som man finner i Hollywood filmer uten at partene får forklart seg. Da blir ikke historien som blir fortalt tatt på alvor, det blir litt klisjeaktig.

Storli Henningsen skriver tidvis godt, særlig har hun en del gode dialoger og gode passasjer: «Jeg slutter aldri å forundres over dette: Man kan leve et helt liv med et menneske. Og disse setningene, disse enkle setningene, det er alt man sitter igjen med.» (s. 287).  Andre steder halter det, som f.eks. når Regine og bestevenninnen sitter sammen om kvelden med et glass vin og slarver. Det handler om menn, om Karl Henrik og om framtida. Regine sier til venninnen: «Så du anbefaler at jeg etablerer meg likevel?»  Ikke vet jeg, men jeg snakker ikke sånn med venninna mi etter at vi har kommet godt ned i vinflaska. Anbefaler. Etablerer. Men, språket er gjennom hele boka pent og dannet, og representerer en annen verden enn den jeg kommer fra. Kanskje venninnepreik på vestkanten er sånn?

Mødrene i boka er karikerte, moren til Karl Henrik er way out sjuk i huet, og det ulmer mye ubehag i relasjonen mellom mor og sønn, det er klamt klamt klamt, og gjør at boka har et nivå under selve kjærlighetshistorien. Det er fint, og veldig trist. Jeg er glad for at forfatteren gir nyanser til noen andre enn de to hovedpersonene, f.eks. Frederick som heldigvis ikke er så karikert som vi tror i begynnelsen. Han kunne fint fått enda litt mer plass i historien. Jeg kunne nok også ha ønsket meg noe mer nyanser i familien til Regine, særlig i mora som blir et klisjebilde av en vestkantmamma.

Det er mye fint å si om boka til Kristine Storli Henningsen – takk til Gyldendal for leseeksemplar.

Jeg vet ikke hvorfor jeg koser meg så veldig med Sanderson, men det gjør jeg altså, også når det svikter litt her og der i denne boka. Det har noe med kjærlighet å gjøre, og da tenker jeg ikke mann/kvinne, men mer at Sanderson skriver med varme og kjærlighet, og at håpsdimensjonen alltid er til stede i det han skriver. Ikke klissete og rosenrødt, på ingen måte, det er mye mørke og vi mister folk underveis, men fordi han skriver med et alvor som trenger forbi underholdningsdimensjonen som også er til stede i bøkene hans. Han skriver innefor sjangeren episk fantasy – og det er det jeg liker best. Han er nyskapende; han lager utrolig kule konsepter og plott, og personene hans er tydelige og klare. I denne boka møter vi Prins Raoden og hele boka begynner med følgende setning: «Prince Raoden of Arelon awoke early that morning, completely unaware that he had been damned for all eternity.» Bra start! Raoden har fått The Shaod, en merkelig sykdom som gjør folk til undeads, og han kastes inn i Elantris – en by hvor alle som er angrepet oppbevares. Også i denne boka, som i Mistborn-serien, er kvinneskikkelsene sterkt til stede. Det er to hovedpersoner; Raoden og Sarene. Sistnevnte et politisk geni. Hun er høy, mye høyere enn alle menn i boka, og bruker digre sko. Samtidig er hun vakker og feminin. Mmm…liker at Sanderson alltid utfordrer. Så skal det sies at fortellingen ikke hele veien oppleves helt troverdig – noen løsninger er for enkle – jeg tror ikke helt på det, men Sanderson innfrir likevel, og slutten er kanonbra – skikkelig fantasybra!

Magikonseptet er spennende og gjennomarbeidet, akkurat som i Mistbornserien. Noen av karakterene er komplekse og de overrasker underveis. Andre, feks. Raoden, blir litt for helteaktig på en litt kjedelig måte.

Det er morsomt å merke seg at man kan skrive gode enkeltstående fantasyromaner, og at det ikke alltid trenger å være en trilogi eller en serie. I denne boka viser Sanderson hvordan man vever sammen flere nasjoner og et stort plott i en og samme bok, i en og samme avsluttende fortelling.

Neste jeg skal lese av ham er The Way of Kings, den nyeste boka som er første bind i en planlagt serie. Det sies at den er det beste han har skrevet, kan nesten ikke vente!

Ps. Brandon Sanderson er forresten veldig morsomt å følge på Facebook. Han reiser rundt i verden og hele tiden inviterer han folk til å være sammen med ham; å spille  magic i hotellobbyen, å komme for en prat på den og den kafeen -  i går satt han på en flyplass og gikk inn i en bokhandel og begynte å signere bøkene sine som han fant der – samtidig som han inviterte folk til å komme å kjøpe dem. Fin fyr, tror jeg.

Verdensredderne handler om Emilie, og hun har vi truffet før – i Barsakh (som jeg har skrevet om her). Denne gangen er hun hjemme og hun møter en mystisk fyr i en klesbutikk som klister lapper på klærne hvor det står: Kos deg med t-skjorten. Slavene som sydde den gjorde det ikke. (verdensredderne.blogspot.com)
Emilie blir nysgjerrig, men dras mellom å være moteinteressert og å engasjere seg politisk i saken. Etterhvert blir hun med inn i Verdensreddernes hule, og der møter hun både en stor verden hun ikke ante eksisterte og en mindre verden i form av kjærligheten.

Boka er liten og historien er ikke spesielt kompleks. Parallelt med Emilies fortelling, følger vi barn som jobber på fabrikkene som produserer klærne vi har på oss til daglig, og vi er også innom både Apple og sjokoladeindustrien. Noe av det minner meg om -70talls engasjementet jeg har vokst opp i, jeg har trådd barnebeina mine på Club7 med dertil politisk aktive foreldre, og noe minner meg om en fin forestilling som er på turnè i videregående skole (DKS) i Norge for tiden (Hva skriver de hjem om?) – hvor samme type problematikk bakes inn i fortellingens form.

Og selv om det gir meg assosiasjoner til -70 tallet, så er ikke Stranger i 70-tallet. Det handler om at han klarer å gi et nyansert bilde fra begge sider; gode situasjoner i Bangladesh og en realistisk skildring av omnipotente og til tider irriterende trangsynte og virkelighetsfjerne politisk engasjerte norsk ungdom fra ressurssterke hjem. Noe sånt.

Boka er god og boka er fin – det eneste jeg stusser over er at jeg synes Emilie hele veien virker yngre enn sine 17 år. For meg er Emilie mer 14 år, og jeg må minne meg på at hun er såpass voksen gjennom hele boka. Tror det handler om måten Stranger skriver henne fram, og kanskje fordi Reena, jenta fra Bangladesh, er 12 år – og da forventer man ubevisst at de skal være jevngamle?

Men uansett: Kjøøøøp  – les les!

Det regner her, men uansett er det Verdens Bokdag i dag og det er en fin dag. Gratulerer alle bokmennesker der ute – vi deler noe stort sammen. Verdens Bokdag har sin egen nettside her.

Og husk: A book a day keeps reality away!

Julian Barnes er en anerkjent britisk forfatter og for denne boka fikk han Man Booker prisen i 2011. Jeg ble fullstendig bergtatt av denne lille flisa av en bok  – en ren nytelse å lese. Tony Webster er en godt voksen mann som husker tilbake til noen hendelser fra guttedagene. I sentrum av historien står Adrian Finn og Veronica , kjæresten til Tony fra ungdomstida. Miljøet er typisk britisk (kost)skole og etterhvert Cambridge Universitet. 40 år seinere dukker et brev opp som pirrer hukommelsen til Tony og han leter tilbake – husker han barndom- og ungdomstida korrekt? Er det hendelser han har glemt? Vi dras inn i en personlig historie som rommer hemmeligheter og som avslører at fortida kanskje ikke alltid er som den en gang var?

Jeg synes Barnes skriver mykt og fint med mye humor og sårhet, samtidig som handlingen holder et godt grep rundt leseren. Frustrasjon, fortrengelse og anger er to ord som kanskje kan beskrive noe av stemningen i boka. Jeg skal ikke kommentere slutten, men etter at du har lest boka burde du gå til denne nettsiden og lese kommentarfeltet – men altså: ETTER at du har lest boka. Boka er oversatt til norsk på Cappelen Damm og heter da ‘Fornemmelse for slutten’.

Andre bloggere har skrevet om boka: Skrift er litt skeptisk, Har du lest? og Julies Bokbabbel er fornøyd, og Migrating Coconuts var vilt begeistret. Alle disse har mer utførlige omtaler av boka – så les les!

Til helgen får Bokbloggtreffet en egen nettside – jeg skal legge ut adressen så snart den er klar.

Librería El Ateneo Grand Splendid, Buenos Aires, Argentina

Når jeg er ute og reiser leter jeg alltid opp bokhandlene. Noen overrasker; stemningen og stedet – og jeg blir værende lenge. Via Bokelskerinnen fant jeg en oversikt over verdens vakreste bokhandler - og jeg fikk lyst til å reise til alle. Særlig der hvor det er mennesker og bøker og mye plass. Ja, og Shakespeare & Company da.

Og nå snør det ute. Så da er det vel bare å reise, er det ikke?

Hovedpersonen heter Drothe og byen vi er i heter Ildrecca. Det er en farlig by hvor bare de med list og et våkent øye overlever. Drothe har vært medlem av The Kin i mange år, en organisasjon for tyver – alt fra rennesteinsskurker til gentlemanstyver fra adelen. Vi finner flere Bosser og Drothe er en smarting som driver sitt eget spill. Helt til han mister fotfestet og blander seg inn i ting som er mye større enn han først antar. Drothe er en fin fyr, selv om han er på lovens feil side. Særlig i duett med bestekompisen Bronze Degan, skriver Hulick karakterene sine godt ut. En av styrkene er hvordan de ulike karakterene arbeider både mot og med hverandre, det er ikke den der «en for alle, alle for en» hvor man stiller opp for den andre uansett – dette er er mer troverdig egentlig – hva koster det å stå opp for det man tror på – selv når det går ut over ens nærmeste relasjoner. Det gnisser mellom personene, og det liker jeg. Verden er godt konsturert, både byen, historikken (som Hulick ikke drukner oss i, takk takk) og ikke minst organiseringen – både av The Kin, men også den vel så interessante Degan ordenen – en slags miks mellom riddere og handelsfolk.

To ting jeg synes var litt på minusssiden: Litt vel komplisert og omstendelig plott – jeg måtte jo konsentere meg! HA HA! Eller…plottet er ikke komplisert egentlig, men jeg synes han (særlig i starten) skriver det ut litt knotete og omstendelig. Og det andre: Forfatteren har valgt å skrive boka i førsteperson – som en jeg-fortelling, det er ikke veldig vanlig i fantasy, og jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det. Fortellingen blir mye mer intim når vi er med hovedpersonen hele veien.  Det er utrolig krevende egentlig, verden rundt blir så mye mindre og alt filtreres gjennom Drothe hele veien. Jeg tok meg selv i å ønske et tredjepersonsperspektiv hvor vi ser ting i litt mer fugleperspektiv og ikke minst, hvor bipersoner får litt større plass. Ellers er det å nevne at Hulick ikke har utgitt flere bøker, denne er fra 2011, men han kommer med en oppfølger som slippes i juni 2012: Born in Steel. Jeg skal lese den.

Takk til Ida for anbefalingen.

Small wonder the crowd goes wild when Peeta and I appear, looking so young and strong and beautiful in our brilliant costumes.

Så er jeg tilbake til Katniss sin verden, i bok nummer to i Hunger Games serien. Leseropplevelsen var mer spisset denne gangen. Jeg begynte å lese, og så leste jeg til jeg la fra meg boka. Snakk om pageturner. Det er virkelig sjeldent jeg leser bøker jeg ikke klarer å legge fra meg. Mannen min spurte om jeg hadde regredert underveis – blitt 16 år igjen liksom. Men nei, det har jeg ikke. Jeg synes forøvrig det er utrolig teit å bruke spalteplass på hvorvidt det er patetisk at voksne leser ungdomsbøker.

Hva er det som gjør at jeg ikke klarer å legge fra meg boka? Det er ikke en språklig perle, det er ikke et komplisert plott, og karakterene i historien er sånn passe usympatiske alle sammen. Hva er det da?

Det er kanskje fordi Suzanne Collins gjør noen enkle, men geniale, dramaturgiske grep  – hun støper hele historien over en basaloppskrift for spenningsoppbygging. Hele serien, hele boka, og ikke minst hvert kapittel er nøye konstruert for å skape forventning og action. Jeg merker meg at hvert eneste kapittel (26 i denne boka) har en cliffhanger, hvert eneste. Et utvalg:

Then the door clicks shut behind him (s. 35).

A pair of Peacekeepers dragging the old man who whistled to the top of the steps. Forcing him to his knees before the crowd. And putting a bullet through his head (s. 77)

The pieces of the picture do not quite come together until I see his arm raise the wip (s. 128).

I can only form one clear thought. This is no place for a girl on fire (s. 317).

Instead, I find silence (s. 335).

The insane morphling from District 6 throws up her skeleton arms as if to embrace the monkey, an it sinks its fangs into her chest (s. 373).

I tillegg er tema, og dermed plottet,  det enkleste og mest virkningsfulle vi kjenner: Å leve eller å dø. Bokstavelig talt. Igjen er vi tilbake i arenaen; alle skal dø utenom en. Denne gangen kjenner vi Peeta og Katniss bedre, derfor følger vi enda bedre med. Pulsen er rask, tempoet høyt, bevegelsene kjappe. Det er også et hovedtema til: Trekantdramaet – hvilken gutt vil hun velge til slutt? Gale eller Peeta?

Det er virkelig mesterlig gjort av Collins, men jeg kan ikke fri meg fra å legge til: til tider kynisk. For igjen: Gjennom måten hun forteller historien sin på, bergtar oss, forfører oss, så snur hun ryggen til så mye. Vi legger nesten ikke merke kynismen, vi kjøper grunntanken om å velge sine venner med omhu, hvordan man kjapt definerer sine fiender, og at man må være nådeløs når det gjelder. Vi lærer at vi bare kan stole på noen få utvalte, at det er oss eller dem, og at vold kan gi oss løsningen.

My fingers tighten on the knife handle at my belt.
”Go ahead. Try it. I don’t care if you are knocked up, I’ll rip your throat out,” says Johanna.
I know I can’t kill her right now. But it’s just a matter of time with Johanna and me. Before one of us offs the other.
s. 396

Hyggelig konversasjon mellom to 17 åringer? Tatt ut av sammenheng ser det groteskt ut, i denne boka glir det gjennom oss som om vi snakker om et pålegg vi ikke liker. Jeg kan ikke annet enn igjen å undres over hvor lite fokus volden får når det gjelder bøkene. Vi er opptatt av vold i dataspill, men her? I påsken snakket faren min og jeg om hvordan litteratur påvirker oss som mennesker. Jeg snakket om Margit Sandemos sin innflytelse på meg og mitt liv. «Ja, det er underlig hvordan litteratur kan påvirke oss så sterkt når vi er unge,» sa faren min. Og vips! så satt jeg og tenkte på Hunger Games. På hvordan unge venner jeg har på Facebook har logoen fra film og bøker som profilbilde, på hvor sterkt man lever seg inn i bøkene, hvor stor grad av identifikasjon som ligger i litterære figurer osv. Hvis du søker på Katniss eller Katniss Everdeen på nettet får du over 21 millioner treff til sammen (til sammenligning: Jens Stoltenberg: 8 millioner – jada, Norge er lite, men likevel).

Jeg kan ikke annet enn å si at det er betenkelig. Så har jeg sagt det.

Så er det morsomt å merke seg at vi vader og vasser i vold, men når det kommer til sex, så er bøkene kyske som et nonnekloster (hvertfall de to første). Vi gjenkjenner det fra andre tenåringsdiller, f.eks. Twilight, det er noe med deler av det amerikanske samfunnet: Vold er greit, sex er tabu. Jenta er 17 år og forholdet hennes til disse to guttene er et bærende element i historien, men det stopper ved kysset.

Konklusjon: Jeg gir ikke boka til min sønn på 12 år, og vi hopper over filmen på kino (men jeg må nok se den alene). Men jeg har bestilt bok nummer tre, og det er ikke bare fordi jeg har lyst til å skrive om bøkene her på bloggen – nei, jeg er hekta. Utrolig hekta.

Håper vi ses der!

Og så er det å melde at det er påskeferie også her – jeg er tilbake etter det.

Foto: Hans F. Meier/iStockphoto.com

Jeg er visst inne i en liten bloggferie. Den er ikke lang. Tilbake om en ukes tid.

Sebastian har flytet til et nytt hjem og ny skole. Familien var så fatig at de måte flyte til den verste delen i byn.

Hvorfor det var det verste? Fordi det er der barnekidnaping der. Flere barn forsviner sporløst politiet leter over alt etter spor, men de finner ingen ting.

Det siste barnet som ble kidnapet var Jakob. Jakob bodde akurat der Sebastian bor nå. Så blir alle regler strengere og vektere skal følge dem til skolen og det er bare lov og spille fotball fra 3.00 til 5.00 fordi da er det vektere på fotballbanen. Sebastian blir god venn med vekteren John. Den første skole dagen går ikke helt glatt, men han møter på en jente som heter nora.

Sammen jobber de for og løse mysteriet men de kan ikke ringe politiet fordi de tror de samarbeider med kidnaperne.

De finner masse spor, Nora blir kidnapet og han finner ut hvem som er forederen….

Det jeg liker med denne boken er at den innholer veldig mye spenning og mysterier. Jeg synes også at logiken er veldig kul. Jeg vil anbefale denne boken den er veldig god!

Sommeren vi kledde oss nakne av Helene Uri og Arne Svingen var også en god bok. Forfatterne skriver annen hvert kapittel ut fra to ulike personer, en gutt og en jente som møtes en sommerferie i Danmark. Det handler om forelskelse, en flukt og en dødssyk mor. Er du på leting etter en bok som beskriver skyldfølelse, så vær så god. Det røsket bra i kroppen min hvertfall. Det som gjør boka ekstra spennende er at forfatterne har så ulike skrivemåter, og at det skaper en dynamikk både i teksten og i møtet mellom de to fiktive personene. Boka er fra 2005.

Ja, så er det Dronning Margit Sandemo som kom med en ny bok i 2011, i en alder av 87 år! Boka heter I død og lyst. Jeg har skrevet en kjærlighetserklæring til Margit Sandemo tidligere, og jeg kan dessverre ikke skrive et dårlig ord om henne. Derfor slutter jeg å skrive nå, for mine opplevelser med Margit Sandemo handler om da meg selv var 16 år og leste Sagaen om Isfolket, og ikke voksne meg som har blitt et annet litterært menneske. Noen bøker og forfattere hører til spesielle perioder i livet, og de må huskes i lys av den kraften de hadde den gangen, og betydningen de hadde for hvem man ble i livet. Faktisk.