Abonner
Poster
Kommentarer

Lignelsesboken_productimagePer Olov Enquist har aldri skrevet en kjærlighetsroman. Dette er hans forsøk, snart 80 år gammel. Kjærligheten kan man ikke forstå eller forklare, mener han. «Men vilka vore vi, om vi inte försökte?». Dette er et tilbakevendende sitat i bøkene til Enquist, og her forsøker han å nærme seg kjærligheten – gjør han ikke? Dette er hans forsøk – der han står på elvebredden sammen med sine døende kamerater. Det er en mann på vei ut av livet som skriver.

Jeg leste først på svensk – er opptatt av det – å lese på originalspråket – men vet du, det ble for vanskelig. Svensk går som oftest greit, men det er noe med hans religiøslitterære språk, kombinert med det muntlige, guttaktige på dialekt – ja, det ble for vanskelig.

Så da jeg fikk den norske utgaven i gave fra et bibliotek, – da var fristelsen for stor, og den svenske utgaven ble liggende på nattbordet der den hadde ligget i lang tid, mens den norske (fantastisk godt oversatt av Bodil Engen) kunne nytes slik den burde.

Og hva er det med Per Olov Enquist? Jeg har jo etterhvert lest mye av ham, og han irriterer meg grenseløst noen ganger, her også – babler usammenhengende om dette og hint, men så er det noe – det er mer enn  noe – det er som om språket går opp hos han – jeg sitter alltid igjen med en slags metthet, en slags følelse av at jeg var med på noe som er nære livet, noe som utvider livet, og som kanskje klarer å si noe som nærmer seg sant. Det er selvsagt bare språket hans som forfører, for det er det det handler om – total beherskelse av språk.

Hele boka er sentrert rundt en hendelse fra hovedpersonen (Per Olov Enquist) var i tenårene. Han ble forført av en voksen dame på Det Kvistfrie Furugulvet et lite torp i skogen. Det var banebrytende, det var det aller beste, det var forhekselse, besettelse, åpenbaring og en hendelse som kom til å følge han resten av livet. Tre ganger møtte han denne kvinnen, og det er rundt disse begivenhetene han skriver. Det handler om en barndom, det handler om tro, om kjærlighet, død og seksualitet.

Per Olov Enquist er fullstendig uten høflighet ovenfor leseren. Han forteller sin historie, noen ganger trassig, ofte veldig naiv, irriterende, av og til brutal, arrogant, noen ganger ganske ufokusert, og noen ganger krystallklart. Jeg tror det er ganske vanskelig å lese Lignelsesboka hvis du ikke har lest andre bøker av ham. Det flommer over av løsrevede referanser, og de samme historiene går igjen. Om moren. Om kattene. Om Siklund, monstrene, korsreven, broren som ble forbyttet og da han drakk seg ihjel på Island. Blant annet.

Jeg kjemper med Enquist – han trollbinder meg, men jeg blir ganske sint av å lese – rett og slett.

6 svar til “Lignelsesboken – Per Olov Enquist”

  1. siljeblomst sier:

    Jeg har denne liggende, men er ganske sikker på at jeg skal lese noe annet av ham først. Hvilken anbefaler du å starte med?

  2. knirk sier:

    Hei Silje! Jeg begynte med Kaptein Nemos bibliotek, og deretter Nedstyrtet engel. Det var bra bøker å starte med, synes jeg.

  3. astridterese sier:

    Jeg har ikke lest noe av Enquist i det hele tatt. Men det fascinerer meg det du sier om språket hans så jeg har lyst til å prøve. Jeg ser du anbefaler Kaptein Nemos bibliotek til Silje, så jeg setter den på leselisten 🙂

  4. knirk sier:

    Bra Astrid Terese – da har du litt spenn i lesningen din – alt fra Enquist til Angelfall. :o)

  5. ellikken sier:

    Du tar det hele på kornet, han eier virkelig ikke høflighet overfor leseren. Han bare fabulerer i vei, legger ut om det ene og plutselig det andre. Det er fullstendig umulig å henge med i svingene. Man må bare godta det, se det fantastiske fascinerende i det, og flyte med.

    Evig takknemmlig for at du sendte meg den svenske boken, men jeg virker ikke å være i stand til å komme meg videre i den. Tror som deg, at jeg må lese den norske oversettelsen først. Enquist-svensk er ikke helt som vanlig svensk.

  6. knirk sier:

    Ha ha Ellikken! Det er morsomt at du også måtte resignere på Enquist-svensken!

Post et svar