Abonner
Poster
Kommentarer

Agnes-Ravatn

Mars går mot slutten og dermed også samlesningen av Fugletribunalet, nominert til Bokbloggerprisen 2013. Jeg er skikkelig glad for at Agnes Ravatn har latt seg intervjue i forbindelse med nominasjonen, og her følger hele intervjuet. God lesning.

Gratulerer med nominasjon til Bokbloggerprisen 2013!

Tusen takk! Det er både sterkt overraskande og sterkt gledeleg! Og ikkje minst er eg stolt av å vere i såpass godt selskap.

Hvordan fikk du ideen til Fugletribunalet, og hvor lenge arbeidet du med den?

Ideen kom brått for mange år sidan, utan at eg kan forstå kvifor. Eg fekk berre dette bildet av ei ung kvinne som kom til dette huset for å ha sin første arbeidsdag som noko så lite tidstypisk som hushjelp. Dette var våren 2007, då eg akkurat hadde sendt frå meg aller siste versjon av debutromanen min til forlaget, og nok hadde eit voldsomt behov for å skyve den boka ut av hovudet ved å putte inn ei ny. Eg hadde min første og truleg siste raptus, der eg skreiv 30-40 sider på éin dag, om Allis og Bagge (han heitte på dét tidspunktet det noko ibsenske «Jakob Ekstrand»), før det sa stopp, og manuset hamna i skuffen. Eg kom ikkje vidare utan å vite kvifor Allis var der, og kvifor Bagge hadde søkt etter hushjelp, og ikkje minst: kva han eigentleg dreiv med der inne på arbeidsrommet mitt. Men det var eit manus eg tok opp og las med like stor interesse kvar gong, i åra som følgde, og tidleg i 2012 hadde tankane om dei to personane kverna så lenge at eg følte meg klar for å plukke opp tråden. Ca. 15 sider av det opphavlege manuset er med i den ferdige boka.

 

rødstrupeHvordan vil du karakterisere skriveprosessen i arbeidet med denne boka?

Eg skriv i rykk og napp. Når eg har kome godt i gang med noko, synest eg det er best å reise vekk nokre veker her og der for å arbeide intenst berre med boka. Så vender eg tilbake til dagleglivet og lar boka putre vidare i tankane, før eg reiser vekk på ny. Det aller meste av boka blei til under tre veker i Berlin, to veker i Roma, og tre veker på hytta til foreldra mine. Eg planlegg veldig lite på førehand, eller undervegs, og prøver heller å skrive på instinkt. Dersom eg først skulle ha laga eit skjelett med historia, og deretter skrive kjøt på beina, ville heile poenget med skrivinga blitt borte. Det som driv meg er nysgjerrigheit, trykk og ubehag. Eg ser på denne romanen som eit laboratorium: kva skjer dersom desse to personane, med kvar sin bagasje, blir stengt inne på eit avgrensa område ilag?

 

Var det vanskelig å komme opp med en tittel til boka?

Ja, veldig! Tittelen kom seint i prosessen. Og undervegs var eg innom mykje rart. Men då tittelen først kom, sat han.

 

Mange opplever fortellingen som dramatisk og ganske creepy, og at denne stemningen er skapt gjennom et nøkternt språk, sterke bilder (fugler i musefeller), antydningens kunst eller ved å tilbakeholde informasjon, f.eks. om hovedpersonenes fortid. Tenker du mye på hvordan du skal bygge dramatikk i teksten, eller kommer det av seg selv?

foto: Dagbladet

foto: Dagbladet

Veldig mykje av det som kanskje ser ut som nøye planlagt handverk i litteratur eller film – det å sleppe ut litt og litt informasjon, lage spenningskurvar, plante spørsmål i lesaren – det trur eg er slikt som eigentleg ligg i blodet til folk. Store deler av livet handlar jo om forteljingar i ein eller annan forstand. Forteljestrukturane ligg djupt nedfelte i oss og kjem naturleg. Når folk fortel historier til kvarandre, busar dei jo ikkje ut med poenget i starten, men bygger det heile opp, og får tilhøyraren til å lure på korleis det kjem til å ende. Så òg under skrivinga av denne boka: det som finst av frampeik, symbolikk, metaforar, det som ein tenkjer på som «litterære verkemiddel», er stort sett slikt som eg berre har skrive, utan å tenke særleg over det, og etterpå har sett jo er nettopp slike verkemiddel. Som sagt prøver eg å vere så instinktiv som muleg, og forteljestukturar og forteljemåtar er ein del av folks instinkt, langt på veg.

 

Blir du noen ganger overrasket i egen skriving? Skjedde det i skrivingen av Fugletribunalet?

Eg blei nok litt overraska sjølv over alle spenningsmomenta som dukka opp etter kvart. Lite av det var planlagt, og lenge var eg usikker på kva slags bok dette eigentleg var: det tok lang tid før det gjekk opp for meg at eigentleg sat eg jo og skreiv ein slags spenningsroman, eller ein psykologisk thriller. Det er ganske langt frå korleis eg tidlegare har tenkt om meg sjølv som forfattar.

 

Har du et distansert, litterært forhold til Sigurd og Allis eller får du dem inn under huden og har dem konstant med deg i hverdagen mens du skriver? Har du drømt om dem noen gang?

Eg trur eg kom tettare inn på Bagge enn på Allis, trass i at eg liksom såg Bagge gjennom Allis’ fascinerte augo. Allis blei eg aldri heilt klok på. Eg er ikkje så veldig begeistra for henne, samtidig som eg har ein viss sympati for henne, og kjenner meg litt i slekt med henne. Ho er ein meir impulsiv og irriterande versjon av meg sjølv, trur eg, opptatt av status, egosentrisk og med eit kvernande sjølvmedvit. Ho er eit søskenbarn som heile slekta ville vore oppgitt over. Bagge kjenner eg meg til ei viss grad tiltrekt av, han er nok eit konglomerat av mange ulike forelskingar opp gjennom åra. Dei var nokså tett innpå meg begge to under skrivinga, eg følte meg ofte som ein kikkar. Og fleire gonger drøymde eg om dei. Ikkje minst når romanen gjekk mot slutten. Eg skreiv fleire variantar av slutten – men kvar gong eg trudde eg var ferdig med boka og skulle til å sende henne til redaktøren min, drøymde eg den påfølgjande natta at slutten var heilt feil. Dette gjentok seg to gonger. Då eg hadde skrive den slutten som er i boka no, sov eg som eit barn etterpå. Eg tok det som eit teikn på at det var rett slutt. Men eg hadde trudd det skulle ende heilt annleis!

 

Ib Spang Olsen (1953)

Ib Spang Olsen (1953)

Bruken av norrøne myter, og da særlig Balders død, er interessant i boka di. Noen lesere påpeker at selv ikke Balder unnslapp skjebnen sin – selv om alle krefter jobbet imot. Andre er opptatt av renselse og gjenfødsel. Er det en parallell til dette i Fugletribunalet? Det er også interessant hvordan Allis sammenligner Bagge med Balder – den ene mørk og stur og den andre Lysets gud. Jeg blir nysgjerrig på hvordan Allis kan se noen likhet. Kan du si noe om hvordan og hvorfor Balder ble så sentral i fortellingen?

Eg klarer ærleg talt ikkje hugse korleis myten om Balders død først dukka opp i tankane mine undervegs i boka, men for meg handlar det om nettopp dette at for at ei ny verd skal kunne stige opp, må gamle synder sonast. Dette er ein idé Bagge blir opptatt av, han blir nysgjerrig på Allis fordi han øynar at ho kanskje veit noko, at ho kan hjelpe han med soninga.

 

Hvilke litterære kilder har inspirert deg i arbeidet?

Når eg skriv skjønnlitteratur, er eg varsam med å lese skjønnlitteratur samtidig, fordi eg trur eg lett lar meg smitte av andres stil. Under arbeidet med Fugletribunalet las eg stort sett sakprosa. Litegranne om psykologien bak skyld og skam, i frustrerande periodar las eg Annie Dillards On Writing, for å minne meg sjølv på kvifor skriving er så viktig for meg, og dessutan H. D. Thoreaus Walden, kanskje ikkje så overraskande – og dessutan kosta eg på meg eit gjensyn med Hamsuns Pan! Eg ser at fleire lesarar trekker parallellar til Jane Eyre og gotisk litteratur – eg må med skam melde at eg ikkje har lese Jane Eyre. Hadde eg dét, ville neppe historia hatt såpass mange fellestrekk! Og gotisk litteratur har eg knapt lese nokon gong. Nokre har trekt ein parallell til Vesaas’ Fuglane – ei av mine absolutte favorittbøker, men eg ser ingen som helst fellestrekk med mi bok. Hitchcocks fuglar er meir nærliggande, derimot, men det var heller ikkje noko eg tenkte over under arbeidet med boka. Hagelitteratur, derimot, måtte eg lese meg litt opp på. Og så ser eg i ettertid at Nokon kjem til å kome av Fosse ligg og vakar under overflata, sjølv om det er ti år sidan eg las stykket.

 

fuglHvor viktig er gode kritikker kontra tilbakemeldinger fra leserne for deg?

Det er veldig spennande å bli vurdert av ikkje-profesjonelle lesarar. Ofte har dei like mykje, av og til meir, interessant å melde som litteraturkritikarane. Og det er fint at ein i langt større grad enn før får eit innblikk i korleis «vanlege» bokelskarar les og tenker om bøker. Det er ein av dei svært positive biverknadene av nettet. Men med ei slik demokratisering slepper òg regelrett dårlege lesarar til med sine vurderingar, og det kan ofte vere frustrerande. Lesarar er jo som bøker; nokre er gode, nokre er dårlege. Mange har lese fort og dårleg og gått glipp av informasjon, og konkluderer for eksempel med at det er for mange lause trådar til slutt. (Og i mi bok er det faktisk ikkje det!) Dessverre har eg ein tendens til å hugse dei negative og gløyme dei positive kritikkane, og eg lar meg altfor ofte frustrere over dårlege og negative lesingar (negative, gode lesingar kan derimot ofte vere lærarrike og konstruktive!), og får av og til lyst til å skrive harmdirrande svar i kommentarfeltet. Men eg har eit våpen: kvar gong ein kritikar eller bokbloggar har gitt meg det eg synest er ei urettferdig behandling, trekker eg fram følgjande ord av G. C. Lichtenberg til trøyst: «Ei bok er ein spegel. Når ein tulling ser inn, kan du ikkje vente at ein vismann ser ut.» Ta den!

12 svar til “Intervju med Agnes Ravatn om Fugletribunalet (Bokbloggerprisen 2013)”

  1. Veldig bra! Lo godt av det siste hun sa. Håper hun ikke slutter å skrive humoristisk. Selv om jeg likte romanen Fugletribunalet. Jeg likte ikke Veke 53 så godt fordi jeg irriterer meg for mye over typer som Georg. Stillstand er den boken jeg så langt liker best.

  2. knirk sier:

    Hei Tone. Ja, ikke sant det siste svaret var bra? Det likte jeg godt. Jeg har bare lest Fugletribunalet, men det ga mersmak og jeg gleder meg til å lese mer Ravatn. God søndag til deg.

  3. Anita Ness sier:

    Artig og interessant intervju. Interessant å lese hvordan skriveprosessen har vært. Kom til å tenke på noe angående at en (eller fler?) bloggere har skrevet at slutten var så forutsigbar. Og noe Jørn Lier Horst sa en gang.. At han synes det var snedig at noen lesere mente slutten av forutsigbar og visste slutten lenge før forfatteren. Selv hadde han i denne boka (tror det var Jakthundene) mange alternaitve slutter og visste ikke selv hvem morderen var før helt på tampen.. Hehe. Noe av det samme ang Fugletribunalet. Lesere som vet slutten før forfatter er da en snedig greie..;)
    Btw- likte jeg boka veldig godt, en av mine fjorårsfavoritter og seff nominert til topps. 🙂

  4. Lena sier:

    Dette var kjekt! Spennande å høyre korleis skriveprosessen hennar er, og kva ho meiner om oss uprofesjonelle kritikarar. Eg diggar Ravatn, og liker veldig godt alle bøkene hennar. Eg var og ein av dei som nominerte ho, og heiar sjølvsagt på ho. Ravatn til folket! Eg tar opp att noko elevane mine ein gong svarte da eg spurte kva dei var ute etter i lærebøkene i norskfaget: «Mindre Ibsen, meir Ravatn!»

  5. knirk sier:

    Å, det var fint svar Lena!
    Jeg likte veldig godt det Ravatn sier om gode og dårlige lesere. Det er modig av henne, og litt å kaste en brannfakkel inn i bokbloggverden, men det virker som om ingenting tar fyr her i dag – så da er det nok visdom i det hun sier.
    Anita – jeg er usikker på slutten selv – men jeg synes ikke den var forutsigbar. Jeg ble skikkelig overraska egentlig.

  6. Ingalill sier:

    (OK jeg får ta på meg rollen som lett antennelig, it’s a dirty job osv osv).

    For: Det er jo litt bråkjekt å anta at urettferdige lesere er mulige tullinger, og boka en visdommens orakel, (sa stråmannen). Jeg som fantatisk tilhenger av leserresepsjon fnyser selvsagt av slikt og krever min rett til å la alle (egne) lesninger regjerere supreemt og uimotsagt – ivhertfall av forfattere – som jeg skulle ønske ville opptre mer i kommentarfelt med denne harmdirrende pekefingeren Ravatn snakker om. Ikke som seg selv, selvfølgelig, jeg holder meg til den påstanden jeg alltid, til det kjedsommelige kverner på, forfattere burde være usynlige på nett, men som anonyme kranglefanter.
    (ja jeg har glemt at punktum eksisterer -)

    Hadde flere forfattere vært mindre opptatt av seg selv, the merkevare, og heller dyrket sine alterego i kommentarfelt, ville det straks blitt mer krevende å være bokblogger – og mer interessant. Så ja til harmdirrende pekefingre.

    Og jeg finner det svært fascinerende at Ravatn ikke har lest Jane Eyre. ( at det fremdeles finnes de som ikke har lest Jane??). Samtidig forklarer det mye, for jeg tror hun kanskje ville gjort andre valg hadde hun hatt kontroll på Bronte. Hushjelpopplegget er en ting. Mørke, farlige menn og gale koner på loft og asyl – gjør det hele umulig å overse.

    Det var alt jeg rakk før flammen døde ut.
    Forøvrig helt enig med Agnes om de gode/dårlige leserne/lesningene, men vil understreke at disse ikke bare finnes hos vanlige folk, og at forfatteren kanskje ikke er den rette til å bedømme egen bok – også forvidt trådene er løse – eller ikke.
    Reigns supreeme og all that jazz. (en jobb for alteregos)

  7. knirk sier:

    Ville det ikke være veldig pussig om en forfatter kranglet i et kommentarfelt som anonym om egen bok? Det ville jo vært litt rart tenker jeg.
    Jeg synes ikke forfattere skal være usynlige på nett – hvorfor skal de det?
    Og så skjønte jeg ikke denne setningen: ….heller dyrket sine alterego i kommentarfelt, ville det straks blitt mer krevende å være bokblogger.
    Hvilket alter ego? Det anonyme?
    Hm. Kan hende jeg har litt tungt for det Inga Lill, men jeg forsto ikke helt alt i kommentaren din. Annet enn at jeg tenker det er bra bråkjekt å tenke at forfattere skal ha lest gjennom alt som er av klassikere for å unngå diverse fall ned i hengemyra. Eller….jeg forstår ikke helt om du mener det er positivt eller negativt at Ravatn ikke har lest Bronte.
    Okei. Kan hende det er fordi det er seint på kvelden, eller fordi jeg gruer meg til å bli lurt i morra på 1. april, men jeg forsto egentlig veldig lite av den kommentaren. :o)

  8. Ingalill sier:

    Det gikk kanskje litt fort, selv om jeg tror du forstod meg helt greit og vi bare er uenige? Beklager rotet!

    Mine påstander:
    1. Det er hverken positivt eller negativt at Ravatn ikke har lest Jane Eyre, men det er oppklarende. Jeg finner det vanskelig å tro at hun ville ha valgt, mørk farlig mann, innsperret kone og hushjelp, som emne for romanen, hadde hun lest. Dvs, hadde hun likevel valgt det – ville det vært en klar throwback til Jane. Likhetene er vanskelig å overse. Ikke bråkjekt å forvente en viss belesthet hos forfattere. Vi snakker tross alt om Jane Eyre.

    2. Anonyme kommentarer er anonyme kommentarer og er jo en glimrende kanal for forfattere, som alle andre og hevde sin mening. Føler man seg urettferdig behandlet, hater anmeldelsen, synes blokbloggeren er en idiot – ingen grunn til å brenne inne med det, (i høflige former selvfølgelig). Med fullt forfatternavn blir selv de mildeste ytringer teite. Og jeg kverner til stadighet på dette med forfattere i media fordi jeg mener det forstyrrer teksten. Som leser er jeg opptatt av tekst ikke forfatterens personlighet, kokeferdigheter eller i ytterste konsekvens hva han/hun mener boka betyr. Forfattere som er mye media påvirker hvordan vi forholder oss til verket. Umulig å unngå – men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg er en stor tilhenger av pseudonymer og hadde det vært opp til meg hadde vi ikke visst hvem som skrev bøkene.
    Ble det klarerer?

  9. knirk sier:

    Aha. Nettopp. Dette ga meg noe å tenke på. At forfattere skal være anonyme kranglefanter på nett. Det er noe friskt og freidig ved det som jeg liker, samtidig som jeg ikke får det til å gå opp fordi det blir helt rart. Å ikke skulle stå fram når du kommenterer en bok du selv har skrevet. Jeg tror jeg heller tenker at forfattere ofte gjør klokest i å ikke kommentere, men la andre mene hva de gjør. Men da trenger de sikkert å beskytte seg selv, f.eks. med Lichtenberg sine ord som Ravatn viser til. Det kan jo være veldig kjipt å se noen misforstå fullstendig intensjonen man hadde med boka (så er det jo dermed ikke sagt at forfatteren har rett, jfr. leseresepsjonsgreia du viser til).

    En annen ting med anonyme forfattere i kommentarfeltet er at jeg tenker at det ikke blir en så god meningsutveksling som det kunne blitt hvis man visste hvem det var man diskuterte med. Det er som å diskutere et måltid du ikke er fornøyd med uten å vite at det er kokken du snakker med.
    Samtidig er det kanskje fruktbart, at man da kun kan fokusere på boka. Nei, jeg får det ikke helt til å stemme tror jeg.
    Men det henger jo litt sammen med resten av argumentet ditt. For når du ser på boka – produktet – helt løsrevet fra forfatteren – så er det jo mye enklere å kunne være anonym i kommentarfeltet, for da har du på en måte ikke noe med boka å gjøre lenger – og er således fristilt til å mene akkurat som alle andre.
    Men så tror jeg ikke det er helt sånn i praksis da.

    Det å vite noe om forfatteren når man leser, er jo en smakssak. Jeg leser alltid med forfatteren på lasset. Ikke veldig synlig, men dog. Må vite hvor vedkommende er fra, hva han/hun har skrevet tidligere, evt litt mer.
    Noen ganger har kunnskap om forfatteren vært viktig for leseropplevelsen. Det gjelder f.eks. Hunger Games bøkene til Collins. Det hadde selvsagt vært en fullverdig leseropplevelse uten å vite noe om forfatteren, men kunnskapen om hennes forhold til krig og historien med faren i Koreakrigen, gjorde at min forståelse og opplevelse av bøkene ble annerledes – i en positiv forstand.

  10. Ingalill sier:

    Det er en fine line og balansere på.
    For det først er det nesten umulig å ikke vite noe om forfatteren, deretter blir man jo nysgjerrig, spesielt hvis boka er god, og da vil man jo også hedre vedkommende bak mesterverket. Hos meg fungerer dette på et meget overfladisk plan. At Suzanne Collins hadde far i Koreakrigen ante jeg ikke, men hadde jeg visst det ville det ikke gjort noe forskjell. Hadde Collins deriomt vært med på utallige realityprogrammer, uttalt seg bastant i media og latt seg fotografere i teite kjoler i se/hør, er det godt mulig jeg hadde fått avsmak for henne som person, som igjen ville påvirket min lesing av bøkene. Dvs, jeg hadde sikkert ikke lest dem. Er boka virkelig god transcenderer den slikt nonsens, men det hjelper jo ikke hvis du aldri plukker den opp. Roar Sørensen er et godt eksempel, mange leser han ikke rett og slett fordi han bråker for mye på nett ( merkelig nok liker jeg han -). Lahlum on the other hand, har jeg ennå ikke lest, og Eggen har jeg sluttet med. Knausgård er vanskelig å løsrive fra tekst, og derfor stoppet jeg etter kampene. (foreløpig) – og Vigdis er svært vanskelig å fjerne fra Vigdis Hjorth bøker (som jeg elsker).
    Fine line altså.

    Når det gjelder de anonyme diskusjonene, har de den fordelen at forfatterne slipper å framstå som teite forsvarere av egen bok, men kan komme med meninger på lik linje med alle andre, og bli tatt alvorlig, som det er svært vanskelig å gjøre, hvis feks Ravatn skulle dukke opp i feltet og påstå at jeg har lest boka hennes feil. Hadde hun kalt seg Edvard, og hevdet samme ting, hadde jeg tenkt over det på en annen måte. Sikkert overfladisk igjen, men jeg merket allerede i intervjuet ditt at jeg steilet litt når hun pirker i forskjellige lesninger -)

  11. Jan Olesen sier:

    Likheten med Jane Eyre er tilfeldig, sier Ravatn. Og fremhever deretter selv Hitchcock Fuglene… og da må man jo tenke på Hitchcock: Rebecca. Og da blir det litt mer interessant med «ung kvinne ankommer skummelt hus med mørk mann med mørk fortid». Bak Hitchcock står ikke Bronte, men Daphne du Maurier. Det er Hitchcock som er den kjente, men Du Maurier skrev bøkene bak både Rebecca og Fuglene.

    Det er så rart med dette hvordan ideer oppstår uten at vi er klar over at det ikke er våre originale og helt egne, men noe som er dryppet ned gjennom kulturen og har lagret seg.

  12. knirk sier:

    Lag på lag på lag i litteraturen. En litterær tekst er i grunn en komplisert affære. Takk for innspill Jan.

Post et svar