Abonner
Poster
Kommentarer

last ned(ps. ikke la deg lure av kjedelig omslag)

Jeg må bare innrømme at ingen leseropplevelser slår de gode fantasybøkene. De som virkelig klarer å kombinere en god historie, solid universbygging, fantastiske karakterer og et billedrikt, men nøkternt språk. Der sidene i en bok omvandles til indre kino, der du egentlig ikke helt er til stede i vår verden, der du smelter sammen med karakterene, skogene, fjellene, havene, ja alle stedene – og intrigene og relasjonene som gjør at sidene fyker av gårde mellom fingrene dine. Jeg innrømmer det – jeg er ikke leseren som først og fremst leter etter motstand i teksten – nei, jeg liker å gli av gårde på en elv av eventyr. Men.

MEN.

Det er faktisk lenge mellom hver gang jeg finner en sånn bok. Det er helt tydelig vanskelig å skrive god fantasy. Jeg synes det ofte skorter – enten blir det for dårlige karakterer, lite troverdige universer, alt for pratsomme forfattere som er alt for forelsket i sitt eget univers, klijefylt språk som gir en kløe, forutsigbarhet som skaper kjedsomhet, eller så holder ikke storyen mål.

MEN.

Robin Hobb altså. Hun er min nye favoritt på høysetet av fantasyborgen. Jeg har lest den første trilogien hun skrev (The Farseer Trilogy med følgende tre titler: Assassin’s Apprentice, Royal Assassin og Assassin’s Quest). Når jeg leser omtalene jeg skrev over de bøkene ser jeg at jeg stadig likte de bedre etterhvert som jeg leste. Og nå er jeg ferdig med den første boka i Liveship Traders, Ship of Magic (1998) og det er DRONNINGBRA!

Ship of Magic slik illustratør John Howe ser det.

Ship of Magic slik illustratør John Howe ser det.

I boka følger vi handelsfamilien Vestrit med senter rundt de to søstrene Althea og Keffria. Eller… i sentrum er vel egentlig skipet Vivacia som er familiens liveship, og det betyr at båten er laget av wizardwood, en helt spesiell form for trevirke som kan «vekkes» når tre generasjoner fra en familie har dødd på dekket av båten. Således blir skipet levende og har utrolig mye mer verdi enn vanlige båter. Jeg må innrømme at jeg syntes skip hørtes kjedelig ut og levende skip hørtes teit ut, men NEI – det er ikke det.

Når faren dør, blir det kaos rundt hvem som egentlig skal ta over Vivacia. Althea har vokst opp på båten og føler hun er den som skal ta over. Hun er samtidig familiens rebel, og svogeren Kyle mener at hun er for uansvarlig, og at han selv er den riktige til å ta over. Skipet må uansett ut på havet for å drive handel – familien er i ferd med å gå konkurs. I byen Bingstown hvor de bor i kommer såkalte New Traders som ikke holder tradisjoner i hevd, og ikke minst tjener penger på slavehandel – noe som ikke blir sett pent på av de gamle familiene i byen.

Dette er en historie som bretter ut et stort persongalleri. Vi følger Althea og Keffria, men like viktig er Keffrias mann Kyle som kjemper en hard kamp for å holde familien samlet. Han er ingen pedagog kan man trygt si, han er både irriterende og slem. Det kanskje spesielt i hans forhold til sønnen Wintrow. Kyle kan ikke segle et liveship uten at en som har Vestritblod i årene er om bord. Kyle selv er inngiftet så han tvinger sønnen, som egentlig vil bli prest, til å være med på båten. Wintrow er en outsider, en slags buddhist som tar sterk avstand både fra livet på en båt og farens metoder for å være kaptein. Wintrows søster, Malta er også viktig i historien. Hun er 13 år og bråmoden, og som vil leve et liv fullt av fest og moro. Enken, moren til Althea og Keffria, forsøker å være diplomaten som holder familien sammen. Vi følger også sjømannen Brashen som aldri får det helt til, vi og ikke minst følger vi Kennit, piraten med et sort hjerte som ønsker å samle hele The Cursed Shores under sitt piratflagg. Pentagon er også viktig, et liveship som ligger strandet, som det fortelles mørke historier om – at han ble gal og drepte sitt eget mannskap. Og enda er det et knippe andre personer som er viktige for handlingen.

Robin Hobb - forfatteren

Robin Hobb – forfatteren

Og det er nettopp karakterskildringene som gjør at Robin Hobb står fram som en av de aller største innenfor sjangeren. På Goodreads ser jeg med interesse at de (få) som ikke liker bøkene, skriver at det er fordi de ikke klarer å like noen av personene. Jeg er helt uenig – jeg er forelska i nesten alle – men det er ingen som bare er gode, eller bare onde – de er menneskelige – og viser hele spekteret av emosjoner, motivasjoner, svakheter og verdisyn. Vi kjenner igjen tenåringsnykker, overambisiøse planer, hybris i ulike former, lite selvinnsikt, mismot, hevnlyst osv.

Jeg ser at mange sammmenligner Robin Hobb med George R.R. Martin, men at Hobb er enda bedre på karakterbygging. Dette kan ikke jeg uttale meg om da jeg ikke har lest Martin. Jeg må også trekke fram at jeg synes det er befriende deilig at hun klarer å holde alt hun skriver innenfor trilogier, og at hun ikke skriver seg ut på viddene i lange serier.

Det er fint lite magi i boka egentlig. Det er disse skipene som er laget av wizardwood, og så er det legendene som er knyttet til The Rain Wild Traders, som vi hører mye om, men ikke blir så mye kjent med i løpet av boka. Det er helt tydelig at disse blir viktigere etterhvert da deler av plottet dreier seg om disse mystiske vesenene som bor oppover elva der faren til Althea og Keffria sverget å aldri reise igjen.

Så er det det med omstendelighet, et tema jeg er opptatt av i forhold til fantasylitteratur. Denne boka står ikke tilbake med sine nesten 900 sider. Er det nødvendig? Jeg ser av mine omtaler av forrige trilogi hun skrev, The Farseer Trilogy, at det var mitt ankepunkt. Også her kunne Robb ha strammet inn boka med 100 sider pluss. Men jeg må si at jeg nesten ikke tenkte over det. Det er noe med at når man skriver så godt som Robin Hobb gjør – når hun bretter ut side etter side med karamell og sjokolade, ja – så er det helt greit – hvis man har god lesetid og ro i lesehjertet. Jeg planlegger bind to i påsken og bind tre i sommer.

Det er forresten vel verdt å merke seg at språket til Robin Hobb er godt. Kanskje ikke veldig nøkternt – det er billedrikt og besnærende, tidvis poetisk og vakkert på sitt fortellende vis, men på ingen måte klisjefylt eller påtrengende.

Jeg finner ingen norske bokbloggere som har skrevet om boka, men du finner gode omtaler på Fantasy Books Review samt at du finner mange omtaler på Amazon og Goodreads.

Konklusjon: I LOVE ROBIN HOBB!

7 svar til “Ship of Magic – Robin Hobb”

  1. siljeblomst sier:

    Ok, jeg er overbevist.

  2. drengen sier:

    Sier som Siljeblomst – overbevist!
    Denne skal jeg undersøke etter at jeg er ferdig med Gaiman 🙂

  3. Elisabeth sier:

    Robin Hobb står på min mentale forfatterejegburdelestforlengesiden-liste.
    Jeg blir ikke mindre overbevist om at det er en feil som bør fikses av å lese dette. Kanskje dette får bli sommerens god tid lektyre?

  4. knirk sier:

    Å, så bra dere. Foreslår at dere begynner rett på Ship of Magic. Som jeg skrev over så har hun skrevet en trilogi tidligere fra samme univers, men de kan uten problemer leses uavhengig av hverandre.

  5. Rigel sier:

    Og *der* datt denne boken opp i handlekurven min på Amazon, gitt 🙂

  6. […] Traders, The Mad Ship, kom ut i 1999. Det er oppfølgeren til Ship of Magic, som jeg synes var knakende god. Så da går vi like så godt fra knakende god til knakende vaklevorent, for dette ble i overkant […]

Post et svar