Abonner
Poster
Kommentarer

uten navnDet har vært lesetørke på senhøsten hos meg. Derfor tenkte jeg å plukke opp noe lettlest og fengende. Flink pike av Gillian Flynn fikk jeg på bokbloggtreffet i september. Selv om jeg ikke leser mye krim, så hadde jeg hørt så mye om denne boka at jeg var nysgjerrig og klar for ikke å bli skuffa. Men. Skuffa ble jeg. For dette synes jeg var en trøtt affære. Dykslektikeren har skrevet en god anmeldelse av boka og han likte den. Og jeg kan se poengene hans – at selve grunnplottet er finurlig konstruert, og boka godt bygget opp. Men det hjelper liksom ikke når jeg synes den er så skravlete og jeg kjeder meg når jeg leser.

Kort fortalt handler boka om Nick og Amy som har vært gift i fem år. På bryllupsdagen forsvinner plutselig Amy sporløst, og Nick får snart skylda for det tilsynelatende drapet på kona. Boka skifter synsvinkler underveis, og avslører således viktige ting etter hvert som vi forstår hvilke fortellinger som er sanne og hvilke som er konstruert. Og det er et morsomt grep – det er sant. Jeg skal ikke si mer om handlingen fordi da vil jeg komme til å spoile så mange viktige hendelser, og det har jeg ikke lyst til. Jeg har heller lyst til å drodle litt over hvorfor den aldri grep tak i meg, og hvorfor jeg slutta å lese da jeg kom til cirka side 300 – bare for å hoppe til slutten og lese ferdig der.

Først og fremst så må jeg jo si at krim ikke er min sjanger. Det er ekstremt sjeldent at jeg liker krim, så det i seg selv gjør jo at jeg egentlig burde holde meg litt unna å si for mye. Det er noen få forfattere, f.eks. Elizabeth George, som klarer å veve en krimfortelling sammen med troverdige karakterer og et godt plott, og gi meg en fortelling som handler litt mer om andre ting enn selve plottet og som har en form for psykologisk dybde som gjør boka verdt å lese. Kan godt hende at det meste av forklaringen ligger her – at boka er i en sjanger jeg sjeldent liker.

Men boka er da utrolig skravlete og bablete? Alle detaljer, alle bifortellingene – det kunne med fordel vært strammet på språket gjennom hele boka. Nå er vel ikke et godt språk det  krimsjangeren er mest kjent for, og oversetteren har gjort en god jobb her, men likevel så blir det bare rett og slett kjedelig å lese. Det er jo veldig rart, når krim er en sjanger som er handlingsdrevet og som nettopp jobber med intensitet og dramatikk. Og når jeg leser andres omtaler av boka, så ser jeg jo at jeg er veldig alene om å ikke like boka (men heldigvis ikke helt; Tone synes boka var som en dårlig sykkeløkt på treningssenteret).

Jeg synes også fortellingen blir veldig konstruert og derfor lite troverdig. Jeg begynner aldri helt å tro på hovedpersonene. Nick er en ganske middels teit fyr uten evne til empati og innlevelse og Amy er…. ja – lite troverdig egentlig. Det er vanskelig å begrunne hva jeg mener uten å spoile handling, så det blir en påstand som henger fritt i løse lufta. At Amy gjør de valgene hun gjør er helt teit egentlig (utrolig bra litterær begrunnelse fra Knirk).

Vel. Trøtte saker. Kjipt. Gjesp. Blir ikke mer krim på meg altså.

Men altså –  mange med helt andre opplevelser enn meg. De som elsket boka var f.eks. Beathe, Tine, Kari, Rita, Artemisia, Marianne, Mai Lene og Birgitte og mange, mange flere.

6 svar til “Flink pike – Gillian Flynn”

  1. Mikkel sier:

    Slutter aldri å la meg fascinere av hvor ulikt folk opplever litteratur. Ganske interessant at du ikke en gang fullførte en bok som så mange andre synes er oppslukende 🙂

    Jeg har, som deg, også stusset ganske mye over at så mye krim har dårlig språk og struktur. Krim er ofte inngangsportalen til litteratur for folk som leser lite og det er underlig å se så mange bøker som har så mange språklige svakheter og så slapp struktur, når forutsetnngene er at det skal være underholdende og spennende. Nordisk krim har fått mye ros i det siste, men min erfaring er at det er veldig mye som slipper igjennom uten alt for god kvalitetskontroll …

    Som du skriver, syntes jeg Gone Girl var veldig god underholdning og et klart steg opp fra mye av rælet jeg har lest i krimsjangeren i de siste par årene. Jeg er nok allikevel litt enig med deg i at det kanskje var litt skravlete underveis og at karakterene nok ikke var helt dagligdagse. Om det gjør dem u-troverdige? Tja … kanskje, men det må muligens sees litt i lyset av sjangeren, tenker jeg. Jeg opplevde dem som troverdige innenfor forutsetningene – for å si det kryptisk nok, uten å røpe handlingen. Enig at Nick er en kjedelig dust, og han er nok litt stereotyp. Men jeg tenker at det var forutsetningen. Forfatteren skriver en setning mot slutten av boka som forklarer det ganske godt. Kan ikke gjengi setningen her, for da røper jeg for mye, men med Nicks ord skriver hun omtrent «Jeg er en dust , men jeg er allikevel helten i historien fordi …»

    Jeg tenker at dette med karaktertroverdighet er litt som at Hannibal Lecter (nattsvermeren) ikke er særlig troverdig hvis man legger normale forutsetninger til grunn, men med utgangspunkt i at man snakker om en fullstendig gal og samtidig godt over gjennomsnittelilg intelligent massemorder, så funker han. Nick og Amy har kanskje et stykke igjen dit, men allikevel aksepterer jeg dem innenfor forutsetningene.

    Skummelt å anbefale bøker i en sjanger du sier du ikke liker, men det er fristende å nevne Barn 44 (som jeg omtaler i bloggen min). Det er krim og muligens litt «guttete», men også mye, mye mer. Ellers kan jeg anbefale En mann ved navn Ove, om du sliter med å få lest «nok» for tiden. Den er lettlest og veldig bra. Det er ikke krim, men har mye av den samme oppbygingen som gode krimbøker, ved at man stadig får vite mer og gradvis endrer syn på ting.

  2. knirk sier:

    Hei Mikkel. Gleda meg til svaret ditt. Jeg tror egentlig det handler om at jeg generelt ikke liker krim. Det er nok der det ligger. Hadde forfatteren vært norsk tror jeg ikke at jeg hadde skrevet om boka, for det er litt urettferdig at jeg skal skrive om en bok i en sjanger jeg ikke liker. Litt bakvendt, selv om man må kunne se på en bok med distanse nok til å se på litterære virkemidler osv. uten å påvirkes av egen smak. Eller? Jeg stusser stadig over anmeldere i avisen som må anmelde bøker i sjangere de ikke liker. Det blir litt kunnskapsløst og uten kontekst, og sånn føler jeg det her. Men så tenker jeg at så lenge ikke Gillian Flynn leser dette, så er det jo helt greit å gi en litt skjønnsmessig opplevelsesnedtur i en sjanger jeg ikke kan noe om. Noe sånt. Jeg leste om En mann ved navn Ove i bloggen din, men har litt Hundreåringen som hoppet ut av vinduet følelsen på den, og det er jo helt fjernt for jeg har ikke lest noen av dem. Voks opp Lise. :o) Takk for tips om Barn 44, jeg har ikke lest omtalen din enda – skal sjekke den ut. Nå fikk jeg akkurat av en bekjent med svært god peil boka «An officer and a spy» av Robert Harris. Har du hørt om den? Hun sa det er Årets Krim eller noe sånt. Så jeg gir meg jo ikke i krimmens verden!

  3. Haruhi sier:

    Jeg hadde litt samme opplevelse som deg med boka (som jeg hørte som engelsk lydbok, på bussen fra og til jobb og under div husvask). Spesielt den første delen var så sykt langtekkelig, skravlet og lite givende – stereotype oppå stereotype, og et plott som er altfor enkelt å skjønne = ingen overraskelser. Altså, i utgangspunktet veldig enig med deg. I likhet med deg leser jeg nesten aldri krim, og har aldri følt meg hjemme i sjangeren.

    …men, jeg har nå hørt alt Flynn har skrevet, og hun er muligens årets beste busskamerat. Jeg KOSTE meg med den siste halvdelen av Gone Girl, – og også med hele Sharp Objects av samme dama (selv om den også har store logiske brister, og et heller karikert persongalleri). Antar det har noe med hva jeg krever av en lydbok kontra en papirbok, men syns fremdeles det er rart hvor mye jeg likte dem. Kjenner jeg må blogg om saken selv.

  4. knirk sier:

    Merker jo ut fra både det Mikkel og Haruhi skriver at den beste delen er den siste delen – og den hoppet jeg altså over. Ja ja.

  5. Lena sier:

    Denne leste jeg forrige uke og sitter igjen med samme oppfatning som deg. Siden det er jul og travelt og alt det der, valgte vi denne boken som månedens lesesirkelbok. Greit med en relativt lettlest sjanger. Jeg visste at boka har fått varierende kritikk, men gav den en sjanse. Jeg forsøker jo også å bli mer som resten av Norge, dvs lese mer krim. Men denne ble altfor langdryg, jeg fant ikke Amy troverdig og plottet var så som så. Det kunne ha blitt så mye bedre, men jeg synes historien roter seg ut på viddene de siste 200 sidene. Jeg tror ikke jeg gidder å skrive omtale engang. Det blir spennende å høre hva de andre i lesesirkelen synes når vi møtes i januar.

  6. Mikkel sier:

    Skulle svart på denne, men desember bare tok meg …

    Har ikke lest hundreåringen selv, men har den liggende klar i hylla. Har akkurat begynt på trilogien til Det gyllene kompasset (på norsk) og opplever den som såpas tunglest at jeg nok kommer til å drive på en stund … Og så skal jeg skrive litt selv også, så da tar det nok litt tid før det blir hundreåringen sin tur. Ser at enkelte sammenligner Ove og hundreåringen, så de har sikkert mye til felles. En mann ved navn Ove er muligens litt som «Borettslaget» til Robert Stoltenberg i bokform, men med mer drama, varme og menneskelighet. Jeg opplevde den som lettlest, samtidig som den hadde gode litterære virkemidler – som det så fint heter.

Post et svar