Abonner
Poster
Kommentarer

Nu-jaevlar_productimageDenne boka har jeg hørt så mye om, og da jeg så den i hylla utafor Tanum så falt den av seg selv ned i handlekurven min. Heidi Linde er norsk og har skrevet både romaner for barn og voksne, samt dramatikk. Boka Nu, jävlar kom i 2011, og jeg mener den fikk en del oppmerksomhet den gangen? Jeg kjente ikke forfatteren fra før av, og ante egentlig ingenting om boka.

Vi møter et knippe mennesker midt i livet i en liten by på Østlandet. Therese er høygravid og sitter litt fast i både huset og livet sitt. Kevin har hatt kjærlighetssorg i tolv år og klarer ikke å komme seg videre. Linda har en fantasivenninne og det er Dronning Sonja (herregud det er så gøy!) og Jessica skal gifte seg med en hun ikke er helt sikker på om hun skal gifte seg med. Jeg ble umiddelbart fanget av disse ulike folka og gledet meg til å finne veien sammen med dem. Tenkte film relativt fort – dette kunne vært den fine filmen jeg alltid går og venter på.

Boka var uventa lite handlingsorientert. Jeg var klar for å bli med personene ut i livet, jeg ventet forandring, handling og erkjennelse. I stedet for blir vi med inn i personenes nære univers, og det som rører seg rundt i hverdagslivet og fortida deres.

Heidi Linde skriver  godt, språket er tett, rett på og veldig nære karakterene. Det er nesten så vi er med i pusten deres. Forfatteren har ekstremt gode karakterskildringer hvor ulike nyanser og skygger stille tegner kompleksitet. Jeg liker at hun tør å boltre seg i bilder og metaforer, noen ganger ganske svulstig, men det gir det gode stramme språket hennes en original og personlig tone.

Da begynner hun å le, på ordentlig. Latterne deres legger seg over hverandre, hånd i hanske, fot i hose, og Mariann rister på huet og sier:
(s. 356)

Seinere på samme side:

Ansiktet sprekker, munnen revner, førti karat, 500 volt rett i hjertet. Kevin trekker pusten og i det samme merker han det; lufta som plutselig kjennes friskere, og han løfter huet og over dem er himmelen full av mørke skyer.

Det er nesten så det blir for mye – noen synes kanskje det – men jeg liker det.

Så kan man jo plukke på språklige detaljer, kanskje særlig gjentagelser – jeg skulle gjerne telt hvor mange ganger «det strammer seg» i noens kropp og bryst. Litt for mange tror jeg. Og jeg synes også tidvis språket til Linde er litt for strigla og reint – personlig liker jeg språk som lugger litt mer.

Mitt største ankepunkt går egentlig bare på mine forventninger til boka. Jeg hadde ønsket meg mer framdrift i historien, jeg ble skuffa da vi hele tiden ble i øyeblikkene og i tilbakeblikkene – da ble boka noe annet enn jeg hadde håpet på. Jeg vil så gjerne være med folka ut i livet, og så blir vi egentlig bare stående fordi hele handlingen skjer på en eneste dag. Det er jo et spørsmål om personlig smak, men jeg kjente jeg trivdes utrolig mye bedre ute med Kevin på puben (den scenen er så fin!) i framdriften, enn i tilbakeblikkene f.eks. mellom Jessica og faren. Det er også en historie jeg synes å ha lest mange ganger før.

Heidi Linde skriver godt og med stor psykologisk presisjon om mennesker vi kan kjenne oss igjen i. Hun gjør mange gode grep, og jeg liker trådene til Obama sin tale om forandring. For det er vel det boka handler om – hverdagens puls, brutte forventninger, om å bli ordentlig voksen, og om å gjøre valg. Boka er fin, men hun skaper alt for gode karakterer til at jeg som leser er fornøyd med bare en dag. Hallo lissom – det er å snyte meg for godsakene.

Det er mange bloggere som har skrevet om boka. De fleste er fornøyd med måtehold, f.eks. Så Rart, Lines Bibliotek, Pervoluto og Groskros verden.

Andre er bare full av superlativer, for eksempel Bibliotekaren din, Les MyeBokhora og Telling Stories.

10 svar til “Nu, jävlar! – Heidi Linde”

  1. Groskro sier:

    Denne brukte jeg veldig lang tid på å lese husker jeg, og det var en grei bok «fornøyd med måtehold» likte jeg. Har lånt Agnes i senga av Silje, så den burde jeg lese også, men nå prioriterer jeg aller mest norske bøker for å ha noen å nominere til Bokbloggerprisen.

    🙂

  2. Kari sier:

    Denne ga jeg opp. Husker ikke lenger hvorfor, bortsett fra at den ikke ga meg noe.

  3. knirk sier:

    Jepp. Det er nok mange som er litt smålunkne i forhold til boka.

  4. Det er godt poeng du har på slutten der om at karakterene er så gode at det er for lite med en dag. Jeg er blandet i forhold til boken mye av samme grunn. Jeg synes hun skriver til tider veldig veldig godt, men det er noe uforløst ved boken og alle historiene fungerer ikke like godt. Det er forresten sjelden jeg leser bøker med flere karakterers historier parallelt som er helt vellykket.

  5. Bjørg sier:

    Denne har eg i bokhylla, men eg har endå ikkje rekke å lese ho. Eg er nysgjerrig på denne og.

  6. knirk sier:

    Silje – det er vanskelig det. Men jeg synes Rowling klarte det i den forrige boka. Den som var rød og het noe med Vacant. :o)
    Bjørg – les i vei. Det er alltid morsomt å lese hva andre skriver om bøker man selv har lest.

  7. Lena sier:

    Jeg elsker den ja! Har lest det meste av henne i ettertid, og elsker – selvsagt – det meste:).

  8. Ingalill sier:

    Sett meg i den lunkne måtehold gruppen. Jeg leste den for å gjøre opp for det samme lunkne måteholdet jeg følte for Agnes – men det hjalp ikke.
    Hun glimter til, men når lyset slukkes har du lest det før.

  9. knirk sier:

    Ingalill. Nettopp. Har du lenke til anmeldelse/omtale?

  10. Ingalill sier:

    Nei, ingen omtale.
    Den engasjerte ikke nok.

Post et svar