Abonner
Poster
Kommentarer

imagesI samlesningen av norsk fantastisk litteratur har vi kommet til Bente Lohne sin bok Julias reise fra 1982. Det er første bok i en serie, og bøkene er beregnet på barn mellom ni og tretten år.

Boka handler om Julia og broren Putte som blir tvunget ut på flukt etter at foreldrene er tatt av Vokterne og Rottefolket. De kommer til gamle Fru Gregersen der de får lære om hemmelige bøker som handler om ordentlige drager og riddere. Snart reiser de videre ut på eventyr, og etter hvert helt inn til Rottekongens palass.

Det er to ting som slår meg ganske tidlig mens jeg leser. Det første er at boka minner ganske så mye om Suzanne Collins’ Gregor i Underlandet som akkurat har kommet på norsk. Begge steder blir et søskenpar dratt inn i et eventyr uten voksne, de kommer til underjorden og det er kjemperotter som må bekjempes for nå målet om å få foreldrene tilbake.  Jeg likte Collins og jeg liker Lohne. Det andre som slo meg er hvorfor i all verden jeg ikke leste disse da jeg var yngre. Jeg var elleve år da denne kom ut, jeg hadde en mor som foret meg med bøker konstant, og denne må da ha vært midt i blinken for meg! Merkelig! Jeg kjente igjen det karakteristiske omslaget da jeg hentet boka på biblioteket, jeg må ha sett boka før, men kan ikke huske å ha lest den.

Boka er spennende, god og velskrevet. Jeg synes kanskje noen dialoger er vel stive og formelle for en barnemunn, og jeg synes de ulike karakterene har helt like stemmer, men ellers er det en veldreid historie med politiske undertoner hva gjelder regimer med streng sensur og diktatur. Anbefales!

14 svar til “Julias reise – Bente Lohne”

  1. Isabella sier:

    Hehe, tenkte akkurat det samme som deg om boken, at den hørtes da kjent ut. Har akkurat fått den nye Gregor i Underlandet hjem fra biblioteket. Gleder meg til å kaste meg over den. Boken du har lest høres jo like spennende ut, så den måtte jeg notere ned.

  2. Elisabeth sier:

    Jeg tenkte som deg: hvorfor leste jeg ikke denne da jeg var yngre? Nå var den underholdende, men DA ville jeg nok vært helt oppslukt.

  3. Mikkel sier:

    Nå fikk jeg et kraftig anfall av petimeteri. Må være det fine været der ute 🙂
    Det er ikke egentlig meningen å være negativ, eller kverulerende, men det er en liten språklig greie jeg fikk lyst til å diskutere.

    Jeg ser at begrepet ‘fantastisk litteratur’ blir brukt av stadig flere som en fornorsking av det engelske fantasy (eller har jeg misforstått?).

    La det være sagt med en gang; jeg synes det er fint at vi bruker norske begrep der det finnes gode uttrykk i vårt eget språk. Men da bør det helst være begrep som føles riktig og som er dekkende for det man ønsker å si. Hvis ikke virker det fort kunstig og oppkonstruert.

    For eksempel er ‘beliggenhet’, ‘plassering’, ‘område’ og ‘sted’ gode alternativer til det stadig mer påtrengende ‘lokasjon’. Tilsvarende synes jeg ‘verdensveven’ fungerer dårlig, fordi ordet nett tross alt er mer utbredt på norsk (har ikke møtt så mange som snakker om fiskevev eller sosialt vevverk … ).

    Når man bruker fantastisk istedenfor fantasy, er dette en oversettelse som klinger dårlig i mine ører. Ordet fantastisk har unektelig en lik ordlyd som fantasy, men jeg får allikevel helt andre assosiasjoner. For meg har fantasy og fantastisk ulik betydning.

    Begrepet fantasy beskriver litteratur (og film) som har det fellestrekket at fortellingens univers ikke finnes og heller ikke kan finnes fordi hele universet, eller vesentlige elementer i det, bryter med det mulige. Dette i motsetning til annen skjønnlitteratur, hvor handlingen og karakterene ofte er like mye fri fantasi, men hvor de i teorien kunne ha eksistert fordi karakterene og fortelleruniverset i all hovedsak forholder seg til virkelighetens regler for hva som er mulig.

    Så hvorfor blir det da feil med ‘fantastisk litteratur’? Problemet er at fantastisk, i motsetning til fantasy, ikke beskriver noe som er fantasi, men tvert i mot, noe som ligner på fantasi. Fantastisk brukes jo vanligvis som superlativ på noe som er virkelig, men som er så bra eller spesielt at man skulle kunne tro det var fantasi. – En fantastisk idrettsprestasjon, for eksempel.

    Slår vi opp fantastisk I bokmåls- og nynorskordboka til språkrådet.no, leser vi; «som i fantasien» (altså ikke fantasi), «utrolig», «fabelaktig» (altså ikke fabel, men noe som ligner) og «lik som i fantasien».

    Så, hvis ‘fantastisk litteratur’ er feil, eller upresist om man vil? Hva skal man da bruke? For meg er svaret relativt enkelt. Fantasylitteratur har noen klare fellestrekk. Universene er som regel fylt av magi og overnaturlige fenomener, og de er gjerne befolket med trollmenn, hekser, kjemper, sjøuhyrer, drager, alver, dverger og andre eventyrfigurer. Og nettopp her er poenget. For hva er vel fantasy, om ikke rett og slett en moderne eventyrfortelling? Er det ikke nettopp fablene og eventyrene som er videreført i ny drakt i Mio min Mio, Ringens herre, Per Pusling og Harry Potter? Er ikke Frodo i realiteten en moderne Espen Askeladd på reise i eventyrlandet?

    Burde vi ikke helt enkelt omtale denne sjangeren som eventyrlitteratur?

  4. Elisabeth sier:

    Til Mikkel:
    Interessant kommentar, og jeg har fundert på begrepsbruken når jeg skal skrive om disse sjangrene selv. Skriver jeg om fantasy, har jeg nok stort sett kalt det ved sitt engelske navn, det er et sjangerbegrep som er så innarbeida at «alle» har et forhold til det og skjønner hva det er snakk om. Men jeg vil gjerne bruke norske ord når jeg kan, og bruker nå ganske konsekvent begrepet fantastisk litteratur der jeg mener det passer.

    Men fantastisk litteratur er ikke en oversettelse av «fantasy», slik du skriver, og jeg bruker ikke de to begrepene synonymt. «Fantastisk litteratur» er en oversettelse av det engelske «fantastic litterature», og er i så måte enda mer direkte oversatt. Begrepet er godt innarbeidet i engelsk faglitteratur, ikke lest noe særlig norsk faglitteratur om emnet, så jeg kan ikke svare for om det samme gjelder for den oversatte varianten. Men det er jo nokså vanlig at et ord som har én betydning på folkemunne har en litt annen betydning i faglitteraturen, og jeg vet at det i hvert fall er vanlig å omtale alle overnaturlige elementer i bøker som «fantastiske elementer», også på norsk.

    Fantastisk litteratur står dermed i motsetning til mimetisk litteratur, som er litteraturen som «etteraper» virkeligheten. Fantasy er dermed bare én av flere sjangre som hører inn under paraplybetegnelsen fantastisk, den andre hovedretningen er naturligvis science fiction, men det finnes flere (I tillegg kan jo både SF og fantasy igjen deles opp i undersjangre). Selv bruker jeg nok begrepet mest når jeg vil si noe om begge samtidig, «fantastisk litteratur» ligger lettere i munnen enn «fantasy og science fiction». Ellers lanserte jo Bing og Bringsværd i sin tid det norske ordet «fabelprosa» som skulle definere det samme, om enn kanskje med enda videre funksjon. Strengt tatt synes jeg vel det ordet klinger bedre enn fantastisk litteratur, som høres tørt ut i forhold, så er litt usikker på hvorfor jeg har landet på sistnevnte.

    Selv liker jeg ikke begrepet eventyrlitteratur, fordi jeg opplever det som for snevert. Eventyr er en sjanger i seg selv, og jeg har lest mye fantasy som har langt mer til felles med andre sjangre enn eventyret. Og så har jeg en følelse av at å kalle noe «eventyrlitteratur» gjør det mer barnslig og ufarlig, men det er kanskje bare meg. Derfor har jeg landet på «fantastisk litteratur» når det jeg skriver/snakker om gjelder på tvers av flere sjangre som har det til felles at de bryter med virkeligheten på en eller annen måte, mens jeg skriver «fantasy» når det er noe som begrenser seg til akkurat denne sjangeren. Dermed opplever jeg ikke fantastisk litteratur som upresist – det blir litt som at du kan si stol, eller lenestol, hva du velger kommer an på hvor spesifikk du vil være. (Og derfor er ordet fantastisk litteratur brukt om denne samlesningen, som også har med bøker som ikke er fantasy.)

    Men jeg er altså stadig på leit etter et godt norsk ord for å erstatte «fantasy».

  5. knirk sier:

    Hei Mikkel og Elisabeth.
    Morsomt med petemeteri!
    Jeg synes det er så rart at vi i Norge egentlig ikke har klart å lande dette begrepet, for det har vi faktisk ikke. Som dere ser på min blogg så bruker jeg «fantasy litteratur» som fane helt øverst der jeg samler det jeg har lest på en egen side. Samtidig er jeg glad i norske begrep, og av og til bruker jeg «fantastisk litteratur». Tone Birkeland m.fl. behandler dette begrepet i boka Den Norske Barnelitteraturhistorie fra 2005, og påpeker det samme – at «fantastisk litteratur» er et upresist samlingsbegrep som egentlig ikke fungerer helt. Jeg kan være enig med deg Mikkel om at ordet fantastisk egentlig handler om noe som er verdiladet veldig positivt, men når det står som «fantastisk litteratur» blir det en annen sammenstilling og for meg peker det på det fantastiske som utspring fra ordet fantasi. Men du har helt rett – og jeg har tenkt på det siste døgnet – at det egentlig er misvisende. Så hva gjør vi da?

    Jeg liker heller ikke eventyrlitteratur fordi eventyr er en stilistisk og formell sjanger som blant annet kjennetegnes av flate karakterer, enkel dramaturgisk oppbygning og dualistisk tenkning som f.eks. god/ond. Jeg synes nettopp det at fantasy som sjanger nå i større og større grad frigjør seg fra en enkel heroisk svart/hvitt sjanger, til en mye mer sammensatt, flertydig og spennende sjanger, gjør at vi ikke må bruke begrepet eventyr.

    Fabelprosa: Fabel er et bedre ord en eventyr synes jeg, fordi det i følge Aristotles peker på handlingen i en fortelling og hvordan den er bygget opp (synes jeg å huske?), men samtidig har fabel også det samme ved seg som eventyr, at det peker på en bestemt sjanger, nemlig Æsops fabler og lignende, små fortelling med en klar moral. Og det er jo helt misvisende.

    Konklusjon? Jeg tror jeg går tilbake til «fantasy» i påvente av et bedre norsk begrep, akkurat som Elisabeth. Takk for bra kommentarer begge to – superspennende!

  6. Mikkel sier:

    🙂 så fint! Da lærte jeg noe i dag også.

    Takk for en god forklaring. Da forstår jeg litt mer av hvorfor dette utrykket er brukt.

    Et par kjappe kommentarer; Det kan sikkert være riktig at ‘eventyr’ oppfattes som barnslig og ufarlig av mange. Jeg er nok ikke en av dem. Til dem som mener at eventyr = barnehistorier vil jeg anbefale H.C. Andersens Piken med svovelstikkene, eller den usensurerte versjonen av Tusen og en natt, hvor mange fortellinger er svært erotiske. Også i de noe snillere norske folkeeventyrene finnes det mange elementer som åpenbart ikke er ment først og fremst for barn. Kongen som skjærer hudstriper av ryggen til uverdige friere for eksempel.

    Årsaken til at jeg bruker eventyrlitteratur om fantasy, er at jeg mener at fantasy i all hovedsak er en videreføring og utvikling av den tradisjonelle eventyrfortellingen. Eller, egentlig både en utvikling og en innsnevring. Jeg mener faktisk å spore større litterære forskjeller mellom fortellingene som folk omtaler som eventyr, enn grensedragningen mellom fantasy, horror og sc-fi. Sammenlign gjerne ‘Trollene på Hedalskogen med ‘Den stygge andungen’ som eksempel. Sånn sett synes jeg eventyrlitteratur favner godt rundt de kategoriene du nevner.

    Samtidig er jeg fortsatt av den oppfatningen at selve ordet ‘fantast-isk’ betyr «noe som ligner på fantasi». Fabel-aktig, eller det svenske sago-lik er vel synonyer? Fantastisk litteratur betyr vel da litteratur som ligner på fantasi? ‘Et fantastisk element’, betyr vel strengt talt et element som er virkelig, men som ligner på noe man kan finne i fantasien. – Og det er vel egentlig det omvendte man prøver å si? Jeg forstår at jeg løper risiko for å bli oppfattet som kverulerende, men ordbruk er jo spennende …

  7. Mikkel sier:

    … Så ikke Knirk sin kommentar før jeg svarte. Skyter derfor inn at jeg er litt usikker på den definisjonen av eventyr. Enkel oppbygging, ja. Men det oppfatter jeg mer som et tids- og samfunnsstempel enn et sjangerstempel. Eventyrfortellinger på 500 sider var vel neppe aktuelt i Norge på den tiden folkeeventyrene ble samlet og da blir det nødvendigvis enklere oppbygging. Tusen og en natt er vel kroneksemplet på det motsatte, hvor en hovedfortelling strekker seg over mange bind sammensatt av mindre fortellinger.

    Flate karrakterer og enkel dualistisk tenkning i eventyr er nok riktig, men også litt ymse, på samme måten som det er ymse i mye moderne litteratur. Klart det blir flatere karrakterer i en kort fortelling, men Tengil av Karmanjaka, Ridder Cato og Sauron er vel ikke spesielt mye dypere enn heksa i Snøvhit? Og hva med Scrooge? Er han eventyrfigur eller fantasy? Er han ond eller noe annet … ?

    Jeg tenker at mitt forhold til begrepet eventyr kanskje har en sammenheng med min egen utvikling fra jeg var liten. Jeg startet med Asbjørnsen og Moe, Prøysen, brødrene Grimm, H.C. Andersen og enkelte historier fra Tusen og en natt (de sensurerte). Alt sammen klart definert som eventyr, selv om fortellingene er veldig ulike. Så gik jeg videre til Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte, Ronja og Mio min Mio, som jeg bestandig oppfattet som samme sak som eventyrhistoriene, bare litt lengre. Og Tolkien som jeg kom til litt senere, har jo lånt mye av Lindgren …

  8. Elisabeth sier:

    Yay, bra kommentarfelt!
    Kall det kverulering om du vil, Mikkel, men er enig med deg i at ordbruk er spennende, så oppfatter det mer som diskusjon enn kverulering.

    To ting:
    1) Jeg er enig i at fantastisk har den betydningen Mikkel skisserer, men jeg synes ikke det utelukker at det kan bety noe annet også. Det finnes haugevis av ord som har flere, relaterte betydninger (polysemi – sorry, lingvisten i meg greier ikke la være), og det er også vanlig at ord forandrer betydning over tid eller får nye tilleggsbetydninger. (Eventyr er i og for seg et sånt ord. Et eventyr og det å være ute på eventyr er ikke samme betydningen av ordet, men de er beslektet.)

    På engelsk har ordet i dag helt klart begge betydninger, noe som vises f.eks her: http://dictionary.reference.com/browse/fantastic?s=t der en av definisjonene av ordet er «imaginary or groundless in not being based on reality», noe som jeg føler passer veldig godt som definisjon på det jeg tenker på når jeg skriver «fantastisk litteratur». Da omfatter denne samlebetegnelsen SF, fantasy, magisk realisme, eventyr, fabler, myter osv. Men jeg er også enig i at dette er upresist, nettopp fordi det omfatter så mye, og begrepet er i grunnen mest egnet til å skape et hovedskille mellom fantastisk og mimetisk litteratur (eller film, spill osv.).

    2) Jeg var litt flåsete da jeg karakteriserte eventyr som barnslig og ufarlig, for det mener jeg absolutt ikke at de er. Norske folkeeventyr er for eksempel ganske voldelige, slik du påpeker med kongen som skjærer striper av ryggen til folk, eller Askeladden som får trollet til å spjære sin egen mage, og det ligger mye livsvisdom i eventyr som på ingen måte er barnslig. Det er ORDET eventyr jeg har problemer med, fordi ordet gir meg konnotasjoner til å være liten, sitte på fanget og bli lest for, snipp snapp snute og lykkelig i alle sine dager. Det er dét jeg husker, og det gjør at ordet ‘eventyrfortelling’ for meg gjør fantasysjangeren til noe annet enn det jeg opplever at den kan være. Og selv om eventyr opprinnelig ikke var en sjanger utelukkende for barn, tror jeg ordet i dag først og fremst forbindes med barndom. Derfor synes jeg ‘eventyrfortelling’ er et uheldig begrep for en sjanger jeg selv er veldig glad i og gjerne vil promotere for andre voksne. Per i dag er hoveddelen av fantasy som gis ut på norsk beregnet på barn/ungdom. Jeg ønsker meg mer fantasy på norsk rettet mot voksne, og da tror jeg man trenger et bedre ord for det enn eventyrfortellinger. Fantasy funker, og er etterhvert blitt et innarbeidet lånord, så kanskje det til syvende og sist ikke er noe poeng å skulle lage et norsk ord av det.

    Ellers er jeg enig med Knirk i at både eventyr og fabel er sjangre i seg selv, og derfor ikke ideelle ord å bruke om en type sjangre i tillegg, nettopp fordi man tar med seg eventuelle fordommer på veien. Og ja, mye fantasy har like flate karakterer som eventyrene, men det finnes etterhvert mye fantasy som IKKE har det også (kan nevne N. K. Jemisins bøker som eksempel, siden de var de siste jeg leste).

    Dette blir en hel masse ord uten at jeg egentlig føler jeg kommer noe videre – selv om jeg håpet jeg skulle skrive meg fram til en konklusjon. Jeg venter fremdeles i spenning på den som greier lansere et ord for det jeg kan stå inne for å bruke. Inntil da får jeg visst greie meg med engelske lånord. (Kanskje løsningen er å gjøre som jeg ser mange engelsktalende gjør: skrive SFF som forkortelse for science fiction and fantasy? For det engelske ‘speculative fiction’ som også brukes en del, føles like ullent som ‘fantastisk’.)

  9. Mikkel sier:

    Pokker, nå skrev jeg et svar som jeg klarte å klikke vekk … irriterende 🙁

    Prøver igjen: Er enig i at spekulativ gir helt feil assosiasjoner.

    Ord kan definitivt endre betydning, eller få flere betydninger. Mitt poeng er vel at ‘fantastisk’ ikke har endret betydning i mitt hode og derfor klinger rart, for meg.

    ‘Eventyr’ derimot er et slikt ord, som gjennom tiden er endret til å omfatte mye mer enn de strenge sjanger-reglene. Hvis Den stygge andungen ble skrevet om til et såkalt moderne eventyr, ville den tilsynelatende fått en 2’er på Knarvik videregående skole, fordi historien kun inneholder ett av eventyrelementene. Piken med svovelstikkene inneholder vel knapt noen av elementene og det samme gjelder vel Keiserens nye klær? Mens Ringenes Herre får mange treff på denne lista: http://norskingane.wikispaces.com/Moderne+eventyr

    Lesing på fanget – og på senga, ja … Du mener sånn som mange foreldre nå gjør med Harry Potter? 😉

    Selv har jeg barndommsminner knyttet til Brødrene Løvehjerte etter å ha hørt radioopplesning sammen med Mamma, før jeg selv kunne lese (tror jeg). Den gangen kalte vi fortellingen eventyr, nå er det mange som omtaler den som fantasy … Lindgren sa selv følgende: «Nå vil jeg fortelle om bror min, Jonathan Løvehjerte. Det er nesten som et eventyr synes jeg, og litt som en spøkelseshistorie også. Og likevel er det sant alt sammen. Men det vet nok ingen andre enn Jonathan og jeg».

    Ellers tenker jeg at det du sier om at ‘eventyr’ gir assosiasjoner til barnelitteratur også gjelder ‘fantasy’. Som du sier «Per i dag er hoveddelen av fantasy som gis ut på norsk beregnet på barn/ungdom.» Jeg husker også en avisartikkel av Kristine Tofte hvor hun klager på nettopp dette at bransjen selv ikke tar fanatsy for voksne alvorlig. Det er da jeg tenker at det er to sider av samme sak. At fantasy egentlig bare er et nytt ord på noe som har eksistert lenge. Omtrent som når komikere omdefinerte det de holdt på med og kalte det Stand up. Det var vel Arve Opsahl som pekte på at komikere har stått oppreist og fortalt vitser lenge før det begrepet var kjent i Norge.

    Synes forøvrig språkbruken i disse artikklene er interessant i sammenhengen:
    http://www.ba.no/puls/kinoguiden/article6390280.ece
    http://espento.wordpress.com/2011/11/21/verdens-beste-eventyr-hobbiten-i-praktutgave/
    http://www.filmweb.no/filmnytt/article815816.ece

    Ja, det er litt selektivt googlet 🙂

    Denne gir vel også noen assosiasjoner til sjanger, kanskje:
    «For lenge siden i en galakse langt, langt unna …»

  10. knirk sier:

    Dette ble en morsom tråd, og jeg fikk lyst til å avrunde med dette lille eventyr fra Grimm litt i forlengelsen av diskusjonen om eventyr er for barn:

    Det var engang et uartigt, lille barn, som ikke ville gøre, hvad dets mor sagde. Derfor var Vorherre slet ikke glad for det, og lod det blive syg. Ingen læge kunne hjælpe det, og kort tid efter døde det. Da kisten var sat ned i graven og jorden var kastet til, så man pludselig dets lille arm stikke i vejret. Det hjalp ikke, at den blev lagt ned og jorden dækket over igjen, armen kom stadig ud. Moderen måtte da selv gå ud til graven og give det et slag over armen, sådan som hun havde gjort da barnet levede. Så blev armen trukket ned under jorden og barnet havde ro i sin grav.
    (Grimms samlede eventyr, Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck 1975)

    Herrrrrlig!

  11. Mikkek sier:

    🙂
    Herlig eventyr! Det var godnattfortellingen sin det.
    Spørs om brødrene Grim hadde fått god karakter på den, etter skalaen til Knarvik vgs 😀

  12. Doris sier:

    Hei i sommern, takk for omtalen av Bente Lohnes fantasybok.

    Til deg – og til din svigerfar vil jeg anbefale en enestående biografi; A Rage to Live – A Biography of Richard & Isabel Burton. Man trenger jo ikke å lese hvert ord, for den er litt tykk, men rik, rar og utrolig. En rykende fersk fristende utgivelse er Red Nile av Robert Twigger, den kan kjøpes på kindle. Robert Twigger har også en lesbar blogg, slik som din.

    vennlig hilsen Doris

  13. Khi sier:

    Jeg elsket den serien på 4 bøker da jeg var liten, og ble kjempeglad da jeg snublet over dem som bruktbøker på salg for et par år siden.. Men åååå så mye tynnere de så ut nå enn da jeg var liten..! 😀 Husker jeg fikk tatt kopi av sangene i slutten av en av dem (sisteboka tror jeg?) for å ha når jeg måtte levere bøkene tilbake til biblioteket. <3

Post et svar