Abonner
Poster
Kommentarer

Vargtid – Kristine Tofte

767_Bokomslag_fil_160Endelig har jeg fått lest bok nummer to i duetten om Eirabu fra Kristine Tofte. Første boka har jeg skrevet om her.

Det tok litt tid å komme inn i bok nummer to. Jeg savnet et skikkelig resymé av bind en. Dette har jeg tenkt på mange ganger før – det er en generell mangelvare i seriebøker. Men uansett – Vargtid! 

NB NB! Spoileralert for resten av innlegget. Hvis du snart skal i gang med å lese boka, så ikke les mer, men få med deg siste setning skrevet i grønt.

Denne omtalen ble skrevet i det jeg akkurat hadde lukket boka etter å ha lest ferdig siste side – så det er en opplevelsesomtale uten særlig kjølig distanse:

Så ble jeg igjen sugd inn i Eirabu, og denne gangen ble jeg i betydelig større grad mørbanka og tygd på – jeg føler meg omtrent som sveisen til Berghitte på slutten. Det er jo  så slitsomt å lese denne boka! Herregud, jeg må sykemeldes et par uker nå. Det er virkelig så stort, så episk, så skjebnetungt, så fæææælt, så brutalt, så grusom og så inn i Glimmerheim bra gjort. Dette er ikke akkurat en lettbeint underholdningsroman. La oss få sagt det først. Og jeg elsker jo lettbeinte underholdningsromaner, jeg bare innrømmer det så sjeldent. Eirabu er murstein, men bra murstein.

Det er er Ragna. Sterke, menneskelige Ragna. Og rare Utyrme. Veik. Snill. Jeg tror jeg ville blitt lei av ham egentlig. Sånn i lengden.

Det er Berghitte. Stakkars stakkars jente. Det er altså så mye fælt med Berghitte. Slutten – inne i berget – jeg ble så kvalm av det. Det var så vondt.

Det er Runa. Hun var ny. Jeg likte henne. Og det var så stort sprik i hvordan jeg oppfattet henne, hvordan hun var for meg, og hvordan hun blir sett på da vi et øyeblikk ser henne utenfra på slutten. Vansiret, øyeløs. Bitteliten. Og det bringer meg over til en ting som var så tungt med meg gjennom alle 600 sidene.

Alderen på disse jentene. Ragna er 15. Berghitte 14. Jeg gjentar: Berghitte er 14 år. Runa 13.

Jeg har selv en sønn på 13. Så kan man si at dette er fantasy og der gjelder egne lover og at 13 år i den verden, er noe annet enn 13 år her. Men jeg opplever ikke Eirabu sånn. Jeg opplever det som om jentene er den alderen de er. Og det er helt vansindig, merkelig og jeg lurer så inn i hampen på hvorfor Tofte har valgt å gjøre de så unge. I begynnelsen når jeg leste, var de eldre i bildene jeg skapte i hodet. Tror jeg leste hele første boka med at de var eldre. Så slår det meg midt i lesningen at de er 13, 14 og 15. år. Og jeg tvinger meg i resten av boka til å se de som det. Jeg synes også at mot slutten, når vi får andre perspektiver og ser jentene utenfra, så blir det enda tydeligere hvor unge de er. Berghitte med de tynne lemmene og magen som buler. Jeg tenker på Julie som bare var 13 da hun dør for sin Romeo. Det gjør noe med helheten at hovedpersonene er så unge. Kontrastene blir større, det groteske trer mer fram, men også sårbarheten. Både makt og seksualitet blir noe helt annet når vi møter så unge hovedpersoner. Jeg sier ikke at jeg ikke likte det – men det er et ekstremvalg å gjøre, og det gir en stor grad av bismak i lesningen. Synes jeg.

I denne boka følger vi de tre søstrene, og dermed mister vi de små historiene. Aun, Aila (fæle, fæle bitchen), Svart-Hubro – de hører vi ikke særlig mer om. Jeg skulle gjerne lest mer om dem, men da måtte Eirabubøkene blitt en trilogi.

Okei, la oss snakke om tro. Og slutten av boka. Det er en bibel for ateister i så måte. Det var noe trist og tungt med Gudenes fall. Selv har jeg vokst opp i et uttalt ateistisk hjem. Men så har jeg alltid lyst til å tro på noe mer – tenk så fint det hadde vært. I denne boka skapes en verden uten guder, og det var noe med det som opprørte meg mer enn enkeltskjebnene. Det er noe med håpet. Det å ikke vite. Brutalt.

Jeg gråt for herduegane, jeg gråt for Fagerheim, jeg gråt for Heid og Liv (omg hvordan kunne du Tofte), jeg gråt for Hovvarpne (litt mer enn jeg burde), jeg gråt for Berghitte, jeg gråt for gudene.

Jeg synes forresten parallellene til norrøn mytologi var mye sterkere i dette bindet. Jeg har veldig lyst til å besøke Tussemøyene – for et fantastisk sted! Vargene er til å kroe tærne for – jeg vil ha en kosevarg.

Dette ble litt hoppende, men det får være greit. Til slutt vil jeg si, som i forrige bind, at jeg ikke alltid helt klarer å følge de mytiske linjene; Bergrid, Eteniel, alle slektskapene omkring Okar, Frøya, Lintuin – det blir litt for mye folk, men det gjør ikke noe, for det må med. Uten det nivået i bøkene, ville de ikke hatt den samme følelsen av episk verk. For det er faktisk stort det Kristine Tofte har gjort, og veldig veldig bra. Bøkene fortjener mer fokus og omtale, så igjen håper jeg at de blir oversatt.

Har du ikke lest Eirabubøkene? Vel, det burde du. NÅ!

15 svar til “Vargtid – Kristine Tofte”

  1. Kari Holås sier:

    Hei Knirk,

    Dette var en sterk bokomtale. Jeg har ikke lest bøkene og hadde ikke tenkt å gjøre det heller,men gjør det nå.
    Gleder meg!

    Hilsen
    Kari Holås.

  2. Støvkorn sier:

    Skjer det ikke noe positivt? Jeg er så stor tilhenger av at det skal være en happy ending, ellers gidder jeg rett og slett ikke engasjere meg og bli kjent med personene bare for at de skal dø.. nei, sånt liker jeg ikke!

  3. DES sier:

    Jeg måtte lese denne anmeldelsen med øynene lukket, siden jeg bare såvidt har begynt på bok 1 – men jeg ville nevne at jeg hater oppsummeringer i seriebøker. Jeg skjønner at enkelte lesere trenger dem, men da ser jeg helst at de holdes adskilt fra selve fortellingen, som et slags forord, heller enn at personene på fullstendig unaturlig vis mimrer om det som har skjedd tidligere. Er det for lenge siden jeg leste forrige bok vil jeg heller lese den om igjen enn å slite meg gjennom side opp og side ned med «som vi begge vet, men som jeg allikevel kommer til å dosere om i timevis bare i tilfelle det mot all formodning skulle være noen andre enn oss på denne øde øya som vi skylte i land på etter skibbruddet og de skulle ønske en lang utlegning om nøyaktig hvem vi er og hvordan vi havnet her, så var vi altså ombord på skonnerten Unødvendig Eksposisjon da den ble rammet av en uventet storm som utvilsomt var skapt av vår erkefiende, trollmannen Huskike Forjebok…»

  4. knirk sier:

    Støvkorn – om det skjer noe positivt? Det gjør det – for flere av personene. Men det er ikke en typisk feel-good roman, det er det ikke.

    DES – jeg er enig med deg at innbakt resyme i handling er slitsomt. Jeg tenker et helt adskilt kort resyme som ligger foran i boka, før selve boka starter. Helt valgfritt å lese. Jeg har lest mange seriebøker hvor leseopplevelsen rett og slett har blitt utrolig mye dårligere fordi jeg ikke husker hva som skjedde i tidligere bok/bøker og det er så irriterende.

  5. DES sier:

    Knirk – da er vi hjertens enige! Jeg har dessverre sett altfor mange tilfeller av innbakt resymé 🙁

  6. Ingalill sier:

    Etter å ha lest denne på tampen av fjoråret var jeg så sentrifugert at jeg ikke fikk fram en eneste omtalesetning. Den gikk dypt og jeg var ikke like begeistret for alle stikkstedene. Herduegane, Berghitte – herregud. Rune – skrekk. Bare Ragna får en ‘lett reise’ . Enig anågende Utyrme, han hadde lett gått meg på nervene.
    Også ble jeg merkelig skuffet over slutten, ville det skulle gå bra, men det ble så tomt når lyset ble slått av og alt var vanlig og u-gudommelig.
    I omtalen min av førsteboka skrev jeg at jeg ikke trodde på alderen, her er den som du sier mer framtredende, men det var kun på slutten da de ble sett utenfra at jeg egentlig la merke til det.

    Altoppslukende murstein, og jeg har egentlig bare en ting og utsette. Kjepphesten = Parallellkapitlene. Når du plutselig har 3 synsvinkler, tar ting tid, og det ble innimellom irriterende og skulle skifte fra den ene til den andre midt i kampens hete. Jeg har prøvd å tenke på hvem jeg ville valgt med kun en, men greier ikke å bestemme meg. I førsteboka var det Ragna, uten tvil. Berghitte virket bare barnslig og slitsom. I Vargtid, er de jevne og Berghitte har klart den sterkeste historien, mens Ragna rir rundt i skogen og blir reddet. Stakkars Runa.
    Stakkars alle sammen.

    Smeden likte jeg plutselig, scenen der Berghitte seiler mot fjellet og herdugene slaktes må ha vært forjævlig å skrive, ,,,ulvenen ble litt mye,,,,,
    (kanskje jeg skulle skrevet omtale likevel – her renner det jo bare ut -)

  7. knirk sier:

    Ingalill! Du har skrevet omtale hos meg! Jeg er beæret.
    Smeden glemte jeg å nevne – han er en fantastisk karakter hvis man ser hvordan han utvikler seg (eller blir mer synlig) gjennom de to bøkene.
    Jeg likte parallellkapitlene. Vi hadde ikke fått samme bredde uten. Klart litt slitsomt å bytte vinkling, men denne boka skal man jo kjenne at man leser – på alle måter. Slutten er litt eksistensielt trist. Skulle ønske liksom bare en av gudene ble igjen, liksom.
    Fortsett gjerne å skrive omtaler hos meg. Ha ha!
    Og jeg har erfart at de bøkene jeg liker aller best er de bøkene det er vanskeligst å skrive om. Kanskje ikke så rart. God påske!

  8. knirk sier:

    Kari – så bra at du har lyst til å lese bøkene! Påsken er jo en ypperlig anledning også. Skriv til meg hva du syntes etterpå da! :o)

  9. knirk sier:

    Ingalill – kan du gi meg lenken til omtalen av første boka som du skrev?

  10. Ingalill sier:

    Nja, tastetourette er vel nærmere sannheten, men du sier noe der, kanskje jeg skal skrive alle omtalene mine i kommentarfelt, det gikk så fort og greit. Den er nok bare boka, i samme øyeblikk jeg begynte kommentaren strømmet leseminnene på.
    Omtalen til førsteboka ligger her
    http://moshonista.blogspot.no/2009/08/song-for-eirabu.html
    , jeg hadde forresten slettes ikke skrevet at jeg ikke trodde på alderen, selv om det var det jeg tenkte hele veien, må ha vært i en annen kommentar -)
    Smeden endte opp som kjernekar!

  11. Melusine sier:

    Vet du, jeg har hatt denne boken på leselisten lenge nå, og jeg klarte ikke å la være å lese videre. Og herregud! Hvorfor har jeg ikke gjort det allerede, din omtale var en følelsesmessig påkjenning, det var som om jeg var i handlingen allerede…neivettuhva – boken skal anskaffes sporenstreks!

  12. Avil sier:

    Åh. Tusen takk!

    Scenen med Berghitte og herduegmassakren skreiv eg først, for meg var den viktig.
    Og svært mykje blei sletta fordi det handla om andre enn jentene.
    Det føltes i blant som å vere einaste vitne til andre verdenskrig og så måtte velge bort 90% av alt som var viktig fordi boka skulle fungere litterært.

    Eg tviler på at eg orker å skrive noko liknande igjen. Det var utmattande og vondt. Men eg er glad eg gjorde det.

  13. knirk sier:

    Hei Avil. Hørt rykter om at du skriver på noe helt annet nå. Er veldig spent på det også, men er veldig glad for at du skrev Eirabu. Det er den typen bok som får lov å bli stående i hylla. Jeg gir videre cirka 90% av alle bøker jeg leser.

  14. Akeleiedamen sier:

    TAKK OG TAKK for omtalen, Knirk! Dette var stort å lese. Jeg har vært fraværende i bloggeheimen en tid, men prøver å ta meg litt inn igjen nå. Og jeg hadde så mye av de samme opplevelsene som deg da jeg hadde lest ferdig 2. boka! Mørbanka, rett og slett. Jeg hadde på en måte tatt del i krigen selv. Da snakker vi sterk leseropplevelse! Takk for at du orka, Avil!

  15. […] forfattere står Furuset av Linn Strømsborg i en særstilling sammen med Kristine Tofte sitt andre bind fra Eirabu. Av klassikere var To Kill a Mockingbird en spesielt god opplevelse. Av litt mer […]

Post et svar