Det var stor ståhei da Lucinda Riley kom med debutboka si, Orkideenes hemmelighet, for ikke så lenge siden. Jeg leste boka, og fant den ganske underholdende, selv om den innholdsmessig var ganske svulstig og karakterene var syltynne. Nå har Lucinda Riley kommet med en ny bok; The Girl on the Cliff, enda ikke oversatt til norsk. Boka handler om Grania, skulptør bosatt i New York, som flytter hjem til foreldrene i Irland etter noen kjipe hendelser Over There. Hun møter en mystisk liten jente på klippene ut mot havet og etterhvert hennes enda mer mystiske far i den store herskapshuset.
Jeg husker jeg tenkte at Riley balanserte ytterst på eggen når det gjelder bruk av klisjeer sist jeg leste henne. I denne boka har hun gjort et magaplask rett ut i klisjehavet – denne boka er altså så dårlig at det er til å rødme av. Virkelig – innholdsmessig er det så banalt og teit – det slår virkelig den dårligste romantiske komedie og den verste serieromanen når det gjelder bad bad BAAAAD story. Snakk om å konstruere lite troverdige plottstrukturer. F.eks. reiser Grania fra kjæresten sin i NY ved å legge igjen en lapp og deretter ikke ta telefonen hver gang han ringer. Hadde hun tatt telefonen, så hadde alle misforståelser vært oppklart på fem sekunder. Og når Grania til slutt ringer så SUPRISE! gjett hvem som tar telefonen? Exen til mannen hennes, som tilfeldigvis er på besøk hos ham da – og da slenger Grania på telefonen og tenker at hun aldri mer skal snakke med han. Og mammaen til Grania vet mye om den lille jenta på klippen og familien hennes. Når Grania spør, kan hun ikke svare, hun bare kaster laaaaange blikk ut mot havet og sier at «nei, det som har vært er glemt» eller noe sånt vrøvl. Og hvorfor det? Det er jo bare å fortelle hvordan det hele henger sammen. Moren har egentlig ingen motivasjon til å holde informasjonen tilbake. Den eneste grunnen til at moren ikke kan fortelle er for at Riley kan skape spenning i historien hun konstruerer.
Nei, nei og atter nei – styyyyyr unna denne boka – selv for oss som liker litt kliss i ny og ne. Jeg ga meg før jeg var halvveis.
God helg!
Denne boken hørtes dårlig ut etter anmeldelsen din – jeg skal styre unna!!
Hm, denne er kjøpt inn og står og venter i hyllen så den blir vel lest en gang til neste år.
Kanskje du heller vil like The Novel in the Viola? Den minner veldig om «Tilbake til Riverton» og forfatteren skriver i mine øyne godt. Står mer om den her:
http://ordomannet.blogspot.com/2011/09/jeg-opererer-med-to-tidsregninger-en.html
Eg er ein av dei få som likte godt Lucinda Rileys debutbok, men har så langt bare lasta ner ein prøve av boka til Kindle’n:-)
Takk for tips Bokelskerinnen – jeg skal sjekke ut boka.
Og Elida – jeg likte jo debuten ganske godt – men dette er bok nummer to.
Noen ganger er det gøy å lese slakt. Det var det nå : )
Eg har nå lest heile denne boka, eller skumma store deler av den, og den er ikkje god. Eg kjeda meg, og det skjer aldri.
Jeg er nettopp ferdig med boka, og synes at den var FANTASTISK! Personlig likte jeg historien og måten hun knyttet fortid og fremtid, DU FÅR IKKE ØDELEGGE MIN GODE LESEOPPLEVELSE ved at du skriver sånn om denne boken, da kan du heller la vær og si noe i det hele tatt!!!!!!
Hei Hanna! Så fint at du likte boka – det er en opplevelse ingen kan ta fra deg. Og så er det vel egentlig fint at man synes forskjellig om bøker, er det ikke? Jeg liker at du hegner om dine favoritter – fortsett med det! Bøker skal skape litt ild – og jeg ødelegger vel ikke din opplevelse ved at jeg har skrevet om min opplevelse?