Abonner
Poster
Kommentarer

Jeg leser amerikanske bestselgere for ungom. Twilight (Meyer), House of Night (Cast) og nå Dødslekene (The Hunger Games på engelsk). Det er interessant å se på de store trendene innenfor litteratur for ungdom og young adults. Ulike bøker, men likevel med en del fellestrekk som kan være vel verdt å merke seg.

Men først altså; Dødslekene, skrevet av amerikanske Suzanne Collins, som har skrevet for ungdom før. Bøkene er en braksuksess med flere millioner solgte eksemplarer, over 60 uker på New York Times bestselgerliste, oversatt til 26 språk i 38 land, og første film har premiere i mars. En stikkprøve blant venner av min eldste sønn sier at dette er en bok som blir lest, særlig på ungdomsskolen.

I Dødslekene innfører Collins noe nytt til ungdomslitteraturen. Hun strekker strikken enda lenger enn vi er vant til. I Harry Potter og ildbegeret blir det arrangert en kamp, Tretrollmannsturneringen. Hele boka dreier seg om denne kampen, en alvorlig kamp, men det er ikke en kamp hvor deltagerne er ment å dø (selv om det skjer av andre årsaker).

I Dødslekene er det 24 ungdom som deltar i en turnering og alle skal dø. Alle utenom én. De unge skal drepe hverandre. Kort fortalt: Vi er i et postapokalyptisk USA. Hovedstaden er delt inn i 12 distrikter. Som en straff for tidligere opprør blant folket, arrangeres det hvert år en turnering, Dødslekene, hvor en gutt og en jente fra hvert distrikt deltar. Oppdraget er: Å overleve så lenge som mulig. Vinneren er den som står igjen til slutt. Hele turneringen blir filmet live og sendt ut til befolkningen som sitter åndeløst og følger med. Vinneren og hans/hennes distrikt belønnes rikelig. Vår hovedperson heter Katniss og er fra Distrikt 12.

Da jeg begynte å lese boka, var jeg nysgjerrig på hvordan forfatteren ville løse problemet hun selv hadde laget seg. Hun kunne vel umulig la 24 ungdom slakte hverandre i løpet av 450 sider?

Men joda – det kan hun. Suzanne Collins går linja helt ut. Det som er litt rart er at ingen omtaler eller anmeldelser jeg har lest, synes dette er betenkelig. Neivel. Synes jeg det? På en eller annen rar måte, så berøres jeg ikke veldig av det. Og jeg lurer veldig: Hvorfor i all verden gjør jeg ikke det? Jeg som pleier å være skikkelig sårbar på sånt.

Det er to ting som gjør denne boka veldig interessant. Og dette er det ene.

Det handler om hvordan man konstruerer en historie. For det første er boka (som Cast og Meyer) skrevet i presens jeg-form. Vi er inne i hovedpersonen sitt hode hele tiden, og dermed får vi aldri et empatisk innblikk i de andres hoder. Katniss’ sine motstandere vet vi lite om. Dette er utgangspunktet for den enormt sterke “us – them” tenkningen som går igjen i både Collins, Meyer og Cast sine bøker. Og vi kjenner det igjen fra et mer virkelighetsnært USA. En sterk “god – ond” tenkning, men med helt nye regler. Før var det slemme skurker og gode helter, men nå gjøres grupperingen helt annerledes, selv om vi fremdeles snakker om god/ond. Det er interessant, og på en måte mer skremmende enn blodbadet.

Folk puttes i båser etter hvilken gruppe de tilhører, og vi får på de aller første sidene vite hvem som er “våre”. I Collins er de fattige de gode og alle de rike er onde. I Cast er det de de moteriktige, homofile, cherokee, cappuchinofarged hud som er kule, og de kristne, bønder, dialekt, feite, nerder, kjedelige A4 folk som ikke er kule.

Det som er kjernen av dette, er at innenfor gruppa er man lojal til døden, men utenfor er alle fritt vilt. Og bøkene konstrueres slik at vi ubevisst spiser og svelger det. Det føles helt greit. Og ungdommene som er utenfor gis ingen stemme, viser ikke særlig grad av personlighet og vi blir aldri kjent med dem.

Ganske utrolig egentlig. Og veldig ugreit.

Katniss sier det selv i Dødslekene på side 108: ”It’s okay. My familiy is safe. And if they are safe, no real harm has been done.” Altså, så lenge familien er trygg, så er det det samme med alle andre. Eller på side 122 hvor Katniss deler med oss: “It’s not as if I’m never friendly. Okay, maybe I don’t go around loving everybody I meet, maybe my smiles are hard to come by, bit I do care for some people.”

Twilight er mer moderat i så måte, selv om vi også her finner klare paralleller. Det er The Cullens, vampyrene, som er spennende og attraktive. Bella er utenfor og trekkes mer og mer inn i deres superfamilie. Etter hvert som bøkene skrider fram, blir de “vanlige” folka mer og mer uinteressante for Bella, og til slutt velger hun å kutte alle bånd til oss dødelige (bokstavelig talt).

Dette er en interessant trend i ungdomslitteraturen som jeg ikke har funnet diskusjoner rundt. Både Collins og Cast sine bøker preges av hat mot ungdom som er med i feil gruppe.

Om jeg likte boka?

Den var råspennende og godt skrevet. Boka har særlig et perspektiv jeg liker veldig godt. Nemlig parallellen til realityserier. Dødslekene blir vist på tv kontinuerlig så hele nasjonen følger spent med. Jeg synes det er et utrolig godt grep, og at Katniss faktisk vinner gjennom sin intuitive forståelse av sin egen iscenesettelse og hvilken historie seerne vil ha – hun bruker det som våpen i større grad enn å være offensiv i arenaen, og særlig slutten er mesterlig skrevet i så måte. Det er virkelig et originalt og svært godt utviklet plott. Jeg klarte knapt å legge fra meg boka.

41 svar til “Dødslekene – Suzanne Collins: Når ungdom dreper ungdom, «us-them» tenkning som trend i ungdomslitteraturen”

  1. Solgunn sier:

    Jeg prøvde å lese dødslekene men fikk det ikke til, men fordi «alle» ungdommene leste og snakket om boka bestemte jeg meg for å ta det som lydbok og da fungerte det fint. Det er jo grusomme greier, og det drepes nådeløst, så det er rart at man blir så fascinert – men jeg satt klistret i stolen og strikket mens historien utviklet seg, og jeg hørte alle tre bøkene, selv om jeg må innrømme at jeg ble lei på slutten, men spennende var det, og mest spenning var det i hvem hun vil velge; den gamle eller den nye!

  2. knirk sier:

    Ja nettopp – og det er en klar annen parallell til Twilight: Trekantdramaet!

  3. Jeg likte ikke egentlig trekantdramaet så veldig i The Hunger Games, jeg likte bedre reality-tv aspektet ved historien. Knallgod bok førøvrig, dessverre kan jeg ikke si at de to neste bøkene klarte å følge opp, men jeg er en av veldig få med den meningen 🙂

    De andre ungdommene får ingen stemme, men jeg syntes det kommer helt greit frem at dette er noe alle tvinges til og ingen hadde fortjent.

  4. Mari sier:

    Godt sagt! Er fascinerende å se hvordan denne boka blir anbefalt fra ungdom til ungdom. Blir spennende å se filmen – om den klarer å overbevise oss like godt om at det er greit å slakte alle de «andre», eller om det blir for grotesk. For filmen jeg «ser» når jeg leser boka er definitivt en film med 18års aldersgrense…

  5. knirk sier:

    Jeg er enig at det klart kommer fram at alle tvinges til dette, men poenget mitt er at leseren (hvertfall jeg!) kjøper retorikken i boka sånn at jeg ikke synes det gjør noe særlig at alle ungdommen blir drept i en SINNSYK iscenesettelse. Noe sånt.
    Fikk tips om Battle Royal i en mail akkurat:
    http://barnebokkritikk.no/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=404

    Den har jeg ikke lest. Det skal jeg nå.

  6. ziarah sier:

    Interessant, og viktig innlegg! Jeg har ikke lest Twilight, men Hunger Games-trilogien blir litt mer nyansert i de neste to bøkene, med tanke på inndelingen oss-dem. Det viser seg at det er folk fra begge «sidene» som ser tyranniet tydelig, etc. Så anbefaler å lese fortsettelsen 🙂

  7. Dette var et godt og interessant innlegg. Jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt på dette når jeg har lest Dødslekene. Har fortsatt igjen bok 3 i serien.

  8. knirk sier:

    Ah, fint Ziarah – de ligger og venter.

  9. Jeg skjønte hva du mente, min oppfatning er kanskje farget av at jeg har lest alle tre bøkene. En av de første kommentarene jeg fikk på min omtale om boken var også en anbefaling av Battle Royale. Jeg har lyst til å lese den men har hørt den er langt mer grotesk i sine beskrivelser og det er jeg ikke så glad i.

  10. Ingalill sier:

    Jeg har lest begge, dvs trioen + BR – og det er riktig at BR er mer grotesk. Det er så mange elever og flere dør før du rekker å få noe forhold til dem. Volden er mer deskriptiv og siden tv-elementet mangler har de mindre spillerom.
    Jeg tror den er bedre, men det er noen grep Collins gjør, som mangler i BR, de fleste har med karakterer og karakterutvikling og gjøre. I HG blir du engasjert i liv, plott og årsakssammenhenger. (og peeta, sukk). BR er mer som et videospill.
    Forresten har Stephen King også ei lignende bok, men tror den handler om voksne. Orker gå å sjekke – må gå i trappa -), men den heter Dødsspillet.

  11. Synne sier:

    Interessant vinkling!
    Den dystopiske ungdomslitteraturen som har blitt så populær tvinger vel egentlig fram en «oss-dem-holdning». «Vi» er de undertrykte og blinde maurene, «de» er de rike og falske herskerne. Det er rett og slett den lille manns kamp mot overmakten:)
    De overfladiske rike i Dødslekene har blitt som de har blitt fordi de ikke vet bedre. De er priviligerte. En kan jo si at vi som har alt vi trenger i den vestlige verden – og må tenke oss om når vi skal ønske oss julegaver – er milevidt fra de sultne barna i Afrika.
    MEN – det er et viktig poeng at det er Katniss som ser ting svart-hvitt, ikke forfatteren, og leseren vil skjønne det… tenk på borgermesterens datter i Katniss eget distrikt, hun er en tanke rikere enn de andre barna, men en sympatisk person som Katniss har fordommer mot.
    Jeg syns det blir feil å sammenligne Dødslekene med House of night. I House of night fikk jeg aldri noen følelse av at forfatteren ikke deler syn med den ganske så sneversynte hovedpersonen:) Der er det flust med fordommer som aldri blir motbevist!

  12. Synne sier:

    Forresten så var det en utrolig bra trailer! Ikke offisiell heller!

  13. Jeg har ikke lest boken selv, så jeg har nok ikke rett til å uttale meg?! Men begge døtrene mine har lest den – dvs, hun på 12 ga opp, mens hun på 11 leste boken ut. De syns begge to at den var altfor ‘ekkel’ til å orke å lese. Ingen av dem har lyst til å prøve seg på flere av forfatteren.

    De har heller ikke latt seg fange av Twilight-bøkene.

    Men nå er jo dette unge jenter, da. De er veldig glad i typen Harry Potter, Ringenes Herre (de elsket forøvrig innlegget ditt Fantasy terapi … ), Percy Jackson etc – en litt snillere form for fantasy, der det er litt mer avstand til virkeligheten.

    Elisabeth

  14. Labben sier:

    Jeg falt ikke for denne serien, og jeg tror nok at hovedgrunnen til det var at jeg ikke likte karakterene så godt. Jeg ble ikke interessert nok i dem til å synes at historien i seg selv var interessant. Når jeg er likegyldig i forhold til hvordan det går med karakterene blir ikke boken bra.

  15. knirk sier:

    Jeg sammenligner ikke bøkene direkte egentlig, fordi Dødslekene synes jeg var råspennende og godt skrevet, mens House of Night kastet jeg opp av – dårligste jeg har lest på flere år. Men jeg ser mer på trender innenfor ungdomslitteraturen. Og ja, jeg ser poenget at i Dødslekene er «vi-dem» det lille mennesket mot overmakten, så også her skiller Collins seg fra fæle Cast (og borgermesterdatteren hadde jeg glemt). Og jeg tenker kanskje dette blir mer tema i de neste to bøkene. Jeg er mer inne på selve Arenaen. Herregud, det er helt umenneskelig.

  16. Silje sier:

    Jeg kjenner ikke helt igjen den us-them-tankegangen fra The Hunger Games-serien på den måten du mener, men heller oss mot overmakten som du sier i kommentaren over. Jeg synes det var en grusom, men god bok å lese og klarte ikke legge den fra meg så lenge de var på arenaen spesielt, fordi jeg ikke vil la de være der inne for lenge, men heller slippe fri fra elendigheten:-) Synes bok 2 også er ganske bra, mens bok 3 skuffet litt. Er ellers enig i at det i ungdomsbøker ofte er noen grupperinger som er de kule og gode, mens andre er det motsatte. Er mer usikker på om dette er noe nytt eller om det ikke alltid har vært sånn, spesielt i amerikansk ungdomslitteratur og tv-serier. Kanskje det er nytt i denne type bøker.

    Er ellers enig med Mari om at trekantdramaet er relativt uinteressant og er noe jeg ofte irriterer meg over i ungdomsbøker.

  17. Anja sier:

    Veldig bra skrevet! Etter 22. juli fikk disse bøkene for meg et mye mer alvorlig perspektiv enn som den underholdningen det var da jeg leste de, eller rettere sagt, slukte de. Jeg elsket de to første, bok nummer tre var også bra, men jeg var ikke like begeistret. Trekantdramaet gjorde lite for historien, det var liksom ikke ekte nok for meg.

    Ang. alder, jeg vil tro at barn på 11 og 12 år er for unge for disse bøkene og vil ikke få så mye ut av de…

  18. Synne sier:

    Arenaen, ja. Uff. Det var rett og slett grusomt. Men jeg lurer fremdeles på hvem figurene som dukket opp på slutten av bok 1 var. Var de «virkelige» mutanter? For i så fall er de det aller, aller verste som skjedde på arenaen…

  19. Julie sier:

    Hunger Games var god lesning. Hele serien, egentlig, selv om jeg ikke var helt fornøyd med avslutningen (men det var mange andre). Anbefaler Battle Royale av Takami, det er en av favorittbøkene mine. Jeg har omtalt den på bloggen min også. Den er skrevet for et voksent publikum, og langt mer brutal. For ikke å snakke om kontroversiell, den skal visstnok ha inspirert til i allefall et drap som jeg kjenner til; google gjerne «Sasebo slashing», der en 11-åring drepte en 12-årig skolevenninne.

    Ellers har det jo kommet en enorm bølge med dystopiske bøker for unge voksne i den siste tiden, da. Akkurat hvor mange det var, var jeg ikke klar over før jeg begynte å snekre en oversikt over dystopisk litteratur på bloggen min. Denne type bøker har nok overtatt litt for vampyrene. Gjør ikke meg noe, jeg elsker nemlig dystopi. 😉

  20. bai sier:

    Eg har lese omtaler og høyrd mykje om boka og har også kjøpt inn første bok, men eg har ikkje komme så langt at eg har fått lese ho ennå. Men frå omtalen fekk eg litt assosiasjonar til Battle Royale (som eg ser du allereie har fått tips om) og Fluenes herre. Den litterære utforskinga av barn og ungdom sine overlevingsinnstinkt, når dei er sett på prøve, er vel i og for seg ikkje ny. Og desse utforskingane gir det same, grusomme resultatet, kvar gong. Uansett kor mykje empati og medmenneskelegheit barnet i utgangspunktet har, viser det seg at drifta til å overleve fortrenger dette, og gir seg utslag i grusom egoisme. Til slutt.

  21. beate sier:

    Dette er virkelig en spennende serie, så anbefaler deg å lese videre! Bok nummer tre ligger hjemme å venter da, halvlest. Tror egentlig jeg trengte litt pause fra hele konseptet, men også tid til eksamenslesing, så får ta dette igjen i juleferien.

    Har også tenkt litt på dette med det brutale konseptet i boken, for meg virker det også litt som en slags «advarsel» for hvordan vår verden utvikler seg. Med tanke på at reality-programmene blir stadig drøyere og drøyere, men også det at vi ikke må glemme den tredje verden og de fattige, for det er jo en slags vi/dem tenking der, i-land og u-land. Det er jo, som du sier, en veldig god/fattig vs rik/ond tema i denne boken som blir veldig svarthvitt, men det utvikler seg iløpet av de neste bøkene. Nummer 2 likte jeg vertfall veldig godt, gjenstår å se med 3’eren da!:)

  22. Haruhi sier:

    Veldig spennende innlegg!

    Gjorde meg en del lignende (om enn ikke like velformulerte) tanker når jeg leste.

  23. Unge Dreierstad sier:

    Hei Knirk!
    Nå er det lenge siden jeg har lest bloggen din, og jeg hadde masse å ta igjen. De fleste bøkene du skriver om har jeg ikke lest. Men The Hunger Games triologien leste jeg i jula. Og jeg må bare innrømme at jeg er grådig skuffa. Jeg har mange venner som har lest serien og elsket den, og jeg fikk den anbefalt fra øst og vest (bokstavelig talt, fra Amerika til Lebanon)

    Jeg likte spessielt dårlig de to første bøkene, den første boka var jo grusom. Barn som dreper barn bare for sport. Plottet er så simpelt at det kunne kommet fra en 15-åring og handlingen når aldri ett høydepunk syns jeg, det var bare grusomt. (Jeg lurer på om jeg begynner å bli pinglete, jeg har aldri sett på vold som ett problem tidligere når jeg har lest).

    Bok to er nesten klin lik bok en. Men med løfter om at plottet kanskje kan utvikle seg for det bedre. Men det er ett løfte forfatteren ikke klarer helt å holde. Og slutten på serien syns jeg var både skuffende og teit… (dessuten valgte hun feil fyr in the end)

    Håper alt står til ellers 😉

  24. knirk sier:

    Jeg synes i likhet med deg at voldsaspektet er betenkelig, men jeg synes også boka var spennende. Er usikker på om jeg skal lese bind 2 og 3. Vi får se…. Takk for hilsen!

  25. Elina Maria sier:

    Bra sagt!
    Jeg driver med de nå, og jeg liker de utrolig godt 🙂

    Men jeg må legge til at de minner meg veldig om Battle Royale – en annen bra bok (etter min mening)

  26. Charlotte sier:

    Har du lest bok nr 2 og 3? Jeg ville likt å høre om du nyanserer synspunktene dine etter å ha lest dem. Personlig syns jeg en av de sterkeste sidene ved trilogien er at forfatteren tør å bruke tid på å bygge plottet sitt, og tør å bare ha Katniss sitt perspektiv gjennom hele serien. Hun stoler på at vi følger historien lenge nok til at hun får hele poenget sitt fram til slutt, og nettopp det at Katniss forandrer mening om ting etterhvert som hun skjønner mer gjør at hun virker mer virkelig, og får leseren til å sette spørsmålstegn ved alle «fakta» vi får presentert. Jeg syns ikke det er stor litteratur, men jeg syns det er langt bedre enn Twilight, og dette er hovedgrunnen tror jeg.

    Jeg syns ikke mordene i bøkene er voldsforherligende på noen som helst måte. Det er kvalmt og ekkelt å lese – og nettopp derfor fungerer det som et bilde på hvordan vår verden er i ferd med å utvikle seg. Det er jo forferdelig at det dør barn i krig og sult hver eneste dag på denne kloden, og at de fleste av oss gjør fint lite for å stoppe det.

  27. knirk sier:

    Hei Charlotte. Nei, jeg har ikke lest bok 2 og 3, og det er mange som sier det samme som deg. Jeg har uansett veldig lyst til å lese hele trilogien siden jeg likte den første så godt. Det er et veldig godt poeng det du skriver om at forfatteren stoler på at vi følger hele historien lenge nok til at hun får fram poenget sitt til slutt.
    Jeg synes ikke mordene er voldsforherligende (sier jeg det?), men jeg synes det er en trend når det gjelder barne- og ungdomslitteraturen som tøyer strikken – som i alle andre medier. Nå er det barn som dreper barn, og jeg synes det er så merkelig at ingen tar det opp – uansett om det er «riktig» eller «galt». Det er akkurat som at krim også tøyer strikken. Jeg synes det er ekkelt, og jeg synes ikke det er rimelig å sammenligne det med at vi gjør fint lite med å stoppe sult/krig katastrofter. Så kommer det an på hvilket perspektiv man ser på bøkene; som samfunnskritikk fra en enkeltstående forfatter eller som bestselgende romaner gitt ut på forlag som eies av store konsern.

    Men som sagt, jeg synes boka var knallspennende. Jeg synes bare det er interessant å diskutere trender. De store linjene.

  28. Anders sier:

    Originalt er vel ikke hovedplottet.
    Tenk på filmer som battle royale, eller Death Race.

    Elementer fra mange tidligere historier virker som om de er dratt inn i dødslekene.
    Det blir en god ungdomsbok. Men ingenting av tematikken og settingen er særlig original, sammensettningen er kanskje spennende. Sikkert mye bra i dette. Men jeg tenker Death Race med en gang.

  29. Charlotte sier:

    Nei, du sa ikke voldsforherligende, det var feil ord av meg å bruke 🙂
    Jeg leser en helt klar samfunnskritikk inn i trilogien. Ja det er ekkelt at barn dreper barn – men det gjør de jo også i virkeligheten. Er man i krig eller i umiddelbar livsfare, da dreper man fienden sin. Verken i virkeligheten eller i boka foregår det uten anger og skyldfølelse. Leser man trilogien som helhet bruker forfatteren de forskjellige karakterene, og da de tre unge i trekantdramaet spesielt, til å vise at man kan innta forskjellige holdninger til hva slags moral man skal ha, eller ikke ha, når man er i en krigssituasjon, og også at ens personlige overbevisning gjerne forandrer seg etterhvert som man blir satt på prøve. Ser fram til at du skriver om serien som helhet når du har lest de to andre!
    Hvis man ser denne boka som en enkeltstående bok så er jeg enig med deg. Verken unge eller voksne har godt av å bli sittende igjen med følelsen av at man bare skal bry seg om de som er på samme lag som en selv.

  30. knirk sier:

    Hm. Jeg får bare mer og mer lyst til å lese bok to og tre. :o)

  31. Isabel sier:

    Jeg vil si at dette er en av de bedre ungdomsbøkene jeg har lest. Jeg skriver for skoleavisen min der jeg primært bor nå 🙂
    Jeg ble virkelig fanget av handlingen og ja, jeg har lest alle 3 bøkene! Men jeg vil si at aldersgruppen er ikke for 11 og 12 åringer. Visse forbehold bes tas syntes jeg da, dette er ikke en bok for såre sjeler og mange av vennene mine her syntes bøkene var svært vanskelig å lese.
    Men jeg er virkelig forelsket i bøkene, og jeg er blitt en blodfan!
    Derimot liker jeg ikke Twilight, da skrivingen blir for enkel for meg og den virker ikke inn på meg på den måten. Jeg leser bare bøkene på engelsk da det blir lettest for meg.
    Ellers så er jeg enig i det du skriver Knirk! Godt jobba 🙂

  32. knirk sier:

    Takk for hyggelige kommentarer flere steder i bloggen min, Isabel. :o)

  33. Therese sier:

    Jeg elsker bøkene! Jeg personlig synes Suzanne Collins liksom ender på en dag veldig fort. Jeg leser nå den 3 boken og det er FRYKTELIG mye som har skjedd på bare 1/4 av hele boken! Man blir nesten sliten. Uff! Men hun liksom greier å få det til å ende sånn, og godt skrevet også. Mens når jeg leste House of Night aller først, så drar Cast liksom ut endene, på en hendelse for eksempel, så langsomt. Jeg liker det, men noen ganger ender det brått og da tenker jeg at alt blir helt feil. Og da mener jeg HELT FEIL… Det føles ikke riktig og jeg begynner nesten å le. Jeg er bare 13 år (Blir 14 i sommer) men jeg synes ikke dette her er for aldersgrense 15-18 altså. Jeg synes det er passende med 11 og oppover til film jeg da :/ Og det kommer også filmen til å bli. Det er jeg helt sikker på. OG Jeg gleder med kjempe masse til filmen kommer ut, så ja, jeg er en fan #1! Hehe…

  34. […] nådeløs når det gjelder. Vi lærer at vi bare kan stole på noen få utvalte, at det er oss eller dem, og at vold kan gi oss løsningen. My fingers tighten on the knife handle at my belt. ”Go ahead. […]

  35. Tone sier:

    Spennende og tankevekkende innlegg. Jeg har ikke tenkt så mye over akkurat denne problemstillingen mens jeg har lest bøkene – annet enn at konseptet i seg selv er helt grusomt i utgangspunktet, men at «bok er bok» og ikke virkelighet. Derfor blir det på en måte greit å la seg underholde likevel.
    Jeg satt og nikket meg gjennom innlegget, er enig i grunnene du peker på når det gjelder hvorfor man ikke blir berørt og hvordan man kan svelge konseptet pga. måten forfatteren forteller historien på og framstiller karakterer osv.

  36. […] opptatt av bøkene til Suzanne Collins. Jeg var svimeslått over volden og tankemåten  i den første boka, og satte spørsmålstegn ved kynismen og Katniss i andre boka. Samtidig som jeg ikke kunne legge […]

  37. […] Knirk tipset meg forresten nylig om et interessant innlegg hun har skrevet om konseptet ungdom som dreper ungdom. Hva det er som gjør at vi sluker dette for underholdningens skyld, hvorfor vi ikke har […]

  38. […] gjelder Hunger Games og har brukt bloggen min til å reflektere underveis i lesningen. Da jeg leste første bok var jeg ikke overbevist. Heller ikke etter å ha lest nummer to. Det var først da jeg var i mål […]

  39. Penny sier:

    Veldig interessant innlegg du har skrevet. Tenkte faktisk ikke så mye over dette før jeg leste innlegget ditt. Det er rart hvor lite berørt man blir av alle dødsfallene i boken og hvor brutal den er. Men det er vel som du sier. Vi er inne hodet til Katniss og får vite svært lite om hva de andre tenker.

    Må si meg enig med en over her, us-them tenkingen forsvinner veldig i siste boken. Vet ikke om du har lest den, men her klarer Suzanne Collins å nøste sammen trådene slik at ikke føles like mye som us-them lenger.

    Jeg likte serien godt, spesielt den første. Den synes jeg var best skrevet. Den andre ble en transportetappe og litt for lik den første. Den siste var bedre igjen, men føltes litt stresset. Virket som hun prøvde å rase igjennom handlingen på kort tid. Mulig det ble mye stress når så mange fans måtte vente lenge på den siste boken. Følte jeg ble litt snytt for en skikkelig avslutning. Men samtidig, en knallgod serie. Mye bedre enn Twilight. I HG bøkene har vi ihvertfall litt mer troverdige karakterer med menneskelige sider, istedenfor perfekte pappkarakterer.

Post et svar