‘The Legacy’ (‘Arven’ på norsk) var en bok jeg ikke husker hvorfor jeg kjøpte – den bare sto i bokhylla hjemme en dag og glante på meg. Jeg tenkte egentlig jeg ikke skulle lese den. For lett, så jeg andre skrive om boka. To jenter som danser bortover en blomstereng, og tittelen skrevet i rosa løkkeskrift. Huff da! Utvilsomt: For lett.
Jeg tok med boka på sommerferie, og så begynte jeg å lese – full av forutinntatthet.
Ingenting er som å bli overrasket. Dette var rett og slett en god bok!
Den kan vel kanskje klassifiseres som det som NRK bokprogrammet kaller Den nye dameromanen. Litt i samme sjanger som Kate Morton og Lucinda Riley. Mer nøktern enn Morton, og langt fra så kjisjefylt som Riley. Kanskje i samme sjanger som Alice Hoffman og Carol Shields? Jeg vet ikke helt hva jeg synes om betegnelsen ‘Den nye dameromanen’. Tror ikke jeg liker den så godt. Dameroman får deg til å tenke på kioskroman, gjør det ikke? Det har noe med kvalitet å gjøre. Kan noen noensinne skrive en roman innenfor denne sjangeren, og få et like seriøst stempel som…tja…la oss si… Per Petterson? Begge skriver om hendelser i fortida som gir ringvirkninger til liv levd i dag. Begge forteller historier tett innpå. Jeg skal ikke diskutere likheter og ulikheter, for det har jeg ingen forutsetning for å gjøre, men jeg tenker at sjangeren «dameroman» ikke gir rom for kvalitet. Skikkelig kvalitet altså. Litt spøkefullt kan man si at for å oppfylle sjangerkravene for Den nye dameromanen, må man skrive om gamle hus, familierelasjoner og hemmeligheter fra gamle dager. Men Per Petterson skriver jo om familierelasjoner og hemmeligheter fra gamle dager som har betydning for nåtida. ‘Ut å stjæle hester’ er breddfull. Er det «den nye manneromanen» det da?
Hm. Interessant. Jeg er alltid på leting etter den gode kvinnelige fortelleren – som forteller de gode historiene som treffer bredt i befolkningen, og som ikke fanges opp av ord som «dameroman» eller «poulærlitteratur» eller »krim» eller «a perfect summerread!», men som vurderes og anbefales og bemerkes ut fra litterær kvalitet. Som tar kvinnes relasjoner på alvor (som Per Petterson tar mannens). En god kvinnelig forteller som har like stor litterær gyldighet og kvalitet som mannens. Doris Lessing er kanskje dronningen. (Men i Norge da?)
Uansett, tilbake til Kathrine Webb. Dette er en god roman som handler om to søstre som arver et gammelt hus (selvsagt). Det ligger ting i fortiden, særlig knyttet til en hendelse hvor deres fetter ble drept, og søstrenes forhold til nabogutten Dinny. Samtidig hører vi om en bestemor og en oldemor, begge ganske kjølige og lite hyggelige. Historien til de to søstrene i nåtid, og oldemora Caroline knyttes sammen, og boka forteller parallelt historen til Caroline på begynnelsen av 1900tallet. Webb sitt portrett av Caroline som reiser til Oklahohama, uten livserfaring, helt uten forutsetninger til å klare det harde livet, er virkelig et godt kvinneportrett som forteller en viktig historie jeg ikke har hørt fortalt på en måte tidligere. Forfatteren har gjort mye research på ekspansjonen av hvit bosetning vestover i USA på begynnelsen av 1900-tallet.
Jeg har hørt flere si at den norske oversettelsen ikke er så god, men det kan dere jo finne ut av sjøl. Jeg leste den på engelsk. Jeg likte boka veldig godt, og gleder meg til å lese bok nummer to fra Webb, The Unseen, som akkurat er sluppet i England. Jeg har kjøpt den!
Jeg synes det du skriver om «dameroman» og kvalitet, og sammenligningen til Per Petterson er interessant. Jeg skriver «dameroman» i hermetegn, fordi jeg misliker begrepet. Som du sier, er det likheter til Per Pettersons Ut å stjæle hester, en bok jeg selv synes bare var så der.
Bøker får altfor lett betegnelsen «dameroman» fordi de er skrevet av kvinner, og har kvinnelige hovedroller. Da skal liksom ikke menn like å lese dem, de blir lansert som for feminine. Sammenligningen til kiosklitteratur, som i hovedsak lanseres mot kvinner, er altfor kjapp.
Det er en fagteori som er å finne innen leser/seer-opplevelsen (avhengig om det er film eller litteratur det er snakk om) at menn bare kan leve seg inn i menns historier, men kvinner kan identifisere seg med begge kjønn – og at det er en av grunnene til at hovedpersoner stort sett er menn (fordi det selger bredere). Derfor får kvinnehistorier mindre plass, og har det med å bli uglesett (dette er selvfølgelig en mye mer massiv teori, men jeg har ikke tid eller plass til å gå inn op alt her). Men når du leser ut å stjæle hester, hvor tematikken har mange av de samme temaene som de såkalte «dameromanene», ser man at den argumentasjonen faller til grus. Er Per Petterson en større litterær forfatter en forfatterne av de såkalte kvinneromanene? Jeg ser jo at Petterson definitivt er en god forfatter, det er ikke det jeg mener, men han er definitivt ikke bedre enn mange av sine kvinnelige kollegaer.
Har du forresten lest The Blind Assassin av Margaret Atwood? Den vant Pulitzer-prisen, så vidt jeg husker (jeg har anmeldt den i bloggen min og). Og et virkelig fantastisk litterært eksempel på god «dameroman» i den stilen du nevner her.
Må innrømme at jeg ikke liker begrepet «dameroman», verken på den ene eller andre måten. Synes det er veldig stigmatiserende.
Ellers synes jeg det er helt OK å lese lette bøker innimellom. Blir litt som å se en action-film, underholdning for underholdningens skyld, noe å slappe av med.
Interessant – og argh!
Hvorfor putter vi dame- og kvinne foran «alt»? Jeg husker ta jeg fikk en liten vekker en gang da jeg skulle skrive at Sigrid Undset var en av de beste forfatterne bla bla ett eller. Først så skrev jeg at hun var en av de beste kvinnelige forfatterne, før jeg rettet meg selv og skrev at hun var en de beste. Både blant sine kvinnelige og mannlige kolleager. Det jeg prøver å si er at mye av dette har med hvordan vi ordlegger oss og at vi selv også har blitt litt preget av kvinne – og dame som man stadig setter foran ting. Det er ingenting galt i å katalogisere, men samtidig så merker man at med kvinne – og damestemplet så har hva det nå enn er plutselig fått lavere kvalitet.
Sukk – å jakte på de gode historiene fører man mange veier….
Jeg liker anmeldelser som går litt bredere ut enn bare å konsentrere seg om boken!
Har lest denne på norsk, men ikke rukket og skrive anmeldelse av den enda. Jeg hadde ikke så sans for boken, hovedgrunnen til det var blant annet at jeg opplevde den på mange områder som veldig klisjefylt, særlig i beskrivelsen av karakterenes følelser. Jeg likte heller ikke portrettet av Caroline, opplevde henne som svært bortskjemt og fikk ingen sympati overhode.
Jeg liker forøvrig ikke begrepet dameroman, opplever det som et fordomsfullt stempel. Noen vil kanskje kalle Mortons bøker dameromaner og mene det negativt, jeg mener at bøkene hennes har litterære kvaliteter ( har enda til gode å lese den siste dog)
Jeg er veldig glad i Per Petterson, og tror nok ikke K. Webb kan måle seg med ham, men poenget mitt er at ved å bruke sjangerbetegnelsen «dameroman» så tror jeg man effektivt setter stopper for å oppdage kvalitet. Når noen sier «dameroman», hva tenker du da? Nettopp. Og derfor er det håpløst å bruke den sjangerbetegnelsen.
Jenny – takk for Atwoodref – jeg har lest noe av henne for mange, mange år siden, og likte det godt. På tide å ta henne fram igjen.
Elin; jeg er veldig glad i lettere underholdningbøker, men det finnes store kvalitetsforskjeller også her. Det går an å skrive lett og skrive kvalitet.
Karin – godt poeng!
Bokelskerinnen – det er morsomt at du synes boka var klisjefylt, det synes ikke jeg. Og jeg ser at mange har imot boka fordi de ikke liker karakterene. Jeg liker heller ikke Caroline, hun har mange dårlige sider helt fra hun var ung, men desto bedre liker jeg skildringen av henne. At hun er såpass usympatisk. Det gjør portrettet enda bedre. Man trenger jo ikke like alle i en bok? En viss sympati føler jeg man må ha for noen av karakterene – men det har jeg for Beth og …..hva het søstra igjen? Altså, de to hovedpersonene.
Erica
Litt usikker på om jeg skal lese denne, og litt i tvil om hva jeg synes om dameromaner, bøker skrevet av damer, eller bøker damer leser. En dameroman havner for meg i siste kategori, og kan like gjerne være skrevet av menn. Jeg vil påstå at Alkemist-Paul skriver dameromaner, ihvertfall innbiller jeg meg det uten å ha lest en eneste.
(Per Petterson har jeg ikke lyst til å lese, har alltid gått at det er fordi han er fryktelig kjedelig og har døende mor, men kanskje er det dameroman stempele som holder meg unna.)
Vigdis Hjorth skriver fantastiske bøker som er langt fra dameromanen.
«Dameroman får deg til å tenke på kioskroman, gjør det ikke? Det har noe med kvalitet å gjøre.»
Og hva mener du så går inn i kategorien kioskroman? Jeg liker ikke hverken begrepet dameroman, kioskroman, kiosklitteratur ol. Det er stigmatiserende og nedlatende over for oss som skriver i sjangeren underholdning, populærlitteraturen.
Kioskroman begrepet er utdatert, det ble til i en tid da serieromanen stort sett bare ble solgt i kioskene. Slik er det ikke lenger. Nå selges våre bøker i bokhandel, på nett, i dagligvare osv på lik linje med krimromaner ( som blir utgitt i pocket) og landre romaner som gis ut i pocetversjon.
Jeg har ikke lest denne boken, og kan ikke utale meg om den, men jeg skulle ønske at vi slapp denne negative omtalen på våre bøker og at de ble omtalt på lik linje med andre bøker, men selvfølgelig innenfor den sjanger den tilhører.
Jeg ser ingen forskjell på bøkene som Kate Morton skriver, bortsett fra at de gis ut i hardcover, de er tykkere, men de inneholder stort sett det samme, med noen forskjeller.
Hovedpersonen er en kvinne, det er erotikk, intriger, gamle hemmeligheter og der handlingen gjerne er lagt til gammel tid. Måten de er skrevet på har elementer fra serielitteraturen. Hva som er litterær kvalitet, det blir det opp til leseren å bestemme syns jeg. Men du kan ikke sammenligne underholdningslitteraturen med Hamsun, Wsssmo eller Per Petterson ( jeg har ikke lest ham) for å nevne noen.
«Dameroman får deg til å tenke på kioskroman, gjør det ikke? Det har noe med kvalitet å gjøre»
Det gikk litt fort i stad. Mener du med det du sier over at serielitteraturen eller lettere underholdningslitteratur ikke har kvalitet?
Hvor mange serieromaner har du lest siden du skriver dette?
Ingalill – godt poeng! Alkemist-Paul: Utvilsomt!
Anne Marie –
Tusen takk for gode tilbakemeldinger. La meg si det først: JA! Jeg har lest mange serieromaner. Hele min litterærere gnist ble tent av Margit Sandemo. Det kan du lese om i en bloggpost som jeg postet juni i fjor:
http://knirk.no/2010/06/margit-sandemo/
Her vil du se at jeg reagerer på en av innleggene som jeg opplevde som nedlatende ovenfor kiosklitteraturen. Da jeg leste kommentarene dine høyt for mannen min, måtte vi le litt. Ikke av det du skriver, men fordi det blir litt rart, fordi jeg alltid har stått steilt på at ‘kiosklitteratur’ også er litteratur som må tas på alvor, og at det innenfor den sjangeren også er store kvalitetsforskjeller. Og at litteratur må bedømmes ut fra sin sjanger. Jeg leser blant annet mye fantasylitteratur, og er også veldig opptatt av det samme der.
Jeg har også lest mye annen serielitteratur, seinest Frid Ingulstad sin serie «Sønnavind». Jeg har ikke lest noe du har skrevet.
Jeg er helt enig i at bøker må vurderes ut fra sjangeren, og jeg er helt enig i at det er stor forskjell på kvalitet innenfor en sjanger. Det er hele poenget mitt med innlegget, at det kan være stor forskjell på kvalitet innenfor en sjanger, og jeg mener da at å gi en sjanger navnet «dameroman» er uheldig.
Så sier du egentlig at det er det samme med «kioskroman», slik jeg forstår deg. At det er et uheldig begrep og at det er en betegnelse som ikke viser at også innefor denne sjangeren er det store kvalitetsforskjeller. Kan hende det er uheldig av meg å bruke begrepet «kioskroman». For meg har ikke det samme nedsettende vibber som «dameroman» har (det er også knyttet til kjønn på en helt annen måte). Jeg skal ta med meg innspillene dine og kalle det «serieromaner» eller «underholdningslitteratur» fra nå av. Hvilken sjangerbetegnelse bruker du selv?
Men så er det en annen sak, og det er at jeg mener at det er en kvalitetsforskjell på serieromaner og Kate Morton (og du tar feil når du sier at Kate Morton skriver om erotikk, det gjør hun ikke. Hennes bøker er forbausende frie for mann/kvinne kjærligheteshistorier, og blottet for erotikk, uten at det har noe å si for kvalitet).
Kvalitet kan jo bestemmes på to måter:
1. Som jeg er opptatt av i bloggen min, og som jeg bruker som rettesnor for mine omtaler: Den subjektive opplevelsen av å lese en bok. Leserens opplevelse der og da. I så måte kan lesere ha mye større glede av å lese en serieroman enn en bok av Kate Morton. Det er helt subjektivt og således kan man bare si hva man selv synes.
2. Ut fra en større litterær diskurs. Dette er på en måte den pågående diskursen om litteratur i samfunnet, hvor blant annet anmeldelser i aviser osv. kommer. Her må man ha handre kriterier for kvalitet enn et subjektivt syn. Dette er veldig vanskelig, jeg er INGEN ekspert, men gjør meg mine tanker. Derfor dette innlegget.
Og – jeg synes det er forskjell på kvalitet når det gjelder serieromaner og Kate Morton. Jeg synes blant annet hun språklig er mye bedre. Jeg synes også karakterene i serielitteraturene er mindre komplekse, og handlingen ofte enklere. Så kan det diskuteres hvorvidt det forringer kvaliteten.
Det er en annen diskusjon.
Men jeg forstår argumentasjonen din rundt begrepet «kiosklitteratur» og vil gjerne bruke et annet, mer passende begrep i framtida.
Takk for svar. Jeg bruker underholdningslitteratur/ serieromaner litt om hverandre. Men jeg foretrekker underholdningslitteratur. Skal innrømme at jeg ikke er så godt kjent med Kate Morton, jeg har to av bøkene hennes, ( Den glemte hagen og En svunnen tid) Jeg begynte å lese Den glemte hagen, men den fenget meg ikke, men jeg bør kanskje lese de to bøkene ferdig, så jeg ikke sier noe feil.
Men uansett…det er vanskelig å skrive enkelt, slik bøkene i en serieroman er. Men selvfølgelig er det forskjell på seriene, noen er bra, noen er ikke så bra.
Jeg leste selv Margit Sandemos serie Isfolket på slutten av 80 tallet. Den gangen slukte jeg den ( jeg har bøkene ennå i en litt nyere utgave) men da jeg skulle lese den om igjen for ikke så lenge siden fenget den ikke like mye. Hvorfor vet jeg ikke, siden jeg leste serien tre ganger.
Mitt ønske er at media og litteraturanmeldere slutter å bruke betegnelsen kiosklitteratur, men jeg tror vi må vente lenge på det. Det er mye snobberi her i landet når det gjelder bøker, men til syvende og sist er det hva leserne vil ha som betyr noe.
Hei Anne Marie -
Jeg har tenkt en del på det, at bøker oppleves spesielt til ulike tider i livet. Jeg har f.eks. oppdaget Doris Lessing de seneste årene, og kunne ikke ha lest henne ti år tidligere. Bøker som framstår som magiske i ungdomsårene, tåler ikke alltid gjenlesning tjue år senere. Men ingen kan ta bort den opplevelsen man hadde den gangen.
Takk for gode innspill – jeg skal ta de med meg.
Jeg synes dette har blitt en spennende ordutveksling. Tidligere i dag snakket jeg med en annen person om Camilla Läckberg. Jeg begynte og lese «Isprinsessen» da den kom ut i Norge, men gav meg etter et par sider. Den fenget ikke overhode. Siden hun får så mange gode tilbakemeldinger fra krimfans, bestemte jeg meg for å gi henne en sjanse til og har begynt igjen nå. Denne gangen fenger boken meg. Min litteratursmak har blitt mye bredere med årene. Jeg var mye mer ensidig i valgene mine da jeg var yngre.
Det er fint å lese bredt tenker jeg. Läckberg har jeg prøvd et par ganger, men det fenger ikke. Og ja – ordvekslinger er jeg veldig glad i på bloggen – blir ofte for sjeldent. Husker i fjor da NRK var interessert i oss bloggere, så var det et av temaene de tok opp flere ganger: Om det ble diskusjoner, eller om alle var en stor, glad, enig familie. Nå er vi ikke veldig kranglevorne, vi bokbloggere, men meningsutvekslinger er veldig bra. Man blir klokere av det også!
Ja, jeg mente ikke med «lette underholdningsbøker» at de nødvendigvis var av dårlig kvalitet eller at jeg er altetende. Mine lettleste bøker er gjerne vampyrserier og liknende, eller enkelte «chick lit»-bøker (selv om det jammen meg er stor forskjell innen den genren også). Jeg tror dog man skal trå varomt med å si «denne boka er bra, og denne ikke», fordi man opplever bøker forskjellig. Selv har jeg lest Ut og stjæle hester, ei prisbelønnet bok i mange land. For meg var boka et eneste stort gjesp, den ga meg ingenting. Jeg opplevde den som innholdsløs, og ikke engang språket ga meg noe ekstra. Allikevel roses den opp i skyene, gjerne av «eksperter». (Jeg har vel skrevet et blogginnlegg om dette på ett eller annet tidspunkt).
Poenget mitt er, hva som er ei god bok for meg, er ikke nødvendigvis ei god bok for deg. Derfor liker jeg ikke begrepet «dameroman». Jeg synes det er stigmatiserende, og brukes ofte på en negativ måte. Det liker jeg dårlig.
Ja. Ja til alt dere skriver. Og takk for tips om både Atwood og oppfølger!
Elin – dette er jeg helt enig i. Leserens opplevelse er veldig viktig, og sjangere er ulike.
Fant forresten ut at jeg skrev feil, Atwoods bok fikk Booker-prisen, ikke pulitzer-prisen. Synes den er et strålende eksempel på såkalt «damelitteratur» som holder stor litterær kvalitet og som faktisk fikk respekt og gode omtaler.
[...] noen ravsmykker som det viser seg har en tragisk historie bak seg. Dette er lettlest, men kjekt. Knirk hadde for en tid siden en refleksjon om “dameromaner” og denne vil kanskje falle i en [...]
NRK leser månedens bok for første gang nå i oktober og vi har valgt «Barnepiken»av Kathryn Stockett som en representant for den moderne dameromanen, om det i det hele tatt kan kalles en sjanger. Forlegger Arve Juritzen (Cecilia Samartin m.fl.) mener begrepet er snobbete og sjikanerende. Si gjerne hva dere mener om det på bokbloggen til NRK: http://bit.ly/rmIBO2
Fine betraktninger, Knirk….
(PS Barnepiken ser jeg ikke som «fatalt» damete…fikk jeg nok mer utav enn f.eks Glassblåseren fra Muran og Øya…. sikkert fordi jeg har beskjeftiget meg litt med Civil Rights Movement og amerikansk kultur….Helene Uri har forresten en morsom vri på «dameroman» i noen av sine bøker: Honningtunger, og nå den siste Kjerringer)
[...] forrige boka til Katherine Webb, The legacy, likte jeg veldig godt. Derfor var forventningene ganske store til den nye boka hennes, The [...]
[...] jeg oppsummerer, ser jeg at det blant annet handler om «dameromaner» (begrepet jeg er skeptisk til). Hverken Lucinda Riley, Katherine Webb eller Alice Hoffman levde opp til forventningene med bøker [...]