I dag er vi flere som blogger om Joe Abercrombie sin kritikerroste debut fra 2006. Boka er første i en trilogi som kalles ‘The First Law’ og sjangeren er fantasy. Jeg har hørt om boka lenge, og det bare i gode ordlag, så da var det på tide å lese selv – er boka så god som folk sier?
Ja, det er den! Bedre enn Robin Hobb! Bedre enn Scott Lynch! Dytt Brandon Sanderson ned fra seierspallen – gi plass gi plass til Joe Abercrombie! Mmmm….det er knallbra og jeg leste boka på nesten 500 sider (fantasysyndromet) på to dager – jeg satt til og med på fest inne på et soverom og leste.
Selve historien, plottet, er godt utviklet, men det er først og fremst karakterene som gir fortellingen kvalitet. Her er ingen av de gamle svart-hvitt arketypiske fantasykarakterene – disse gjøres det til og med narr av i boka:
«How’s the book?» asked Jezal.
«The Fall of the Master Maker, in three volumes. They say it’s one of the great classics … Full of wise Magi, stern knights with mighty swords and ladies with mightier bosoms. Magic, violence and romance, in equal measure. Utter shit.» She slapped the book off the table and it tumbled onto the carpet, pages flapping. (s. 146)
- Joe Abercrombie kan skrive!
Karakterene til Abercrombie er mer som antihelter, eller nei…. kanskje mer som mennesker; komplekse, relasjonelle, påvirket av erfaringer i eget liv og miljøet de er vokst opp i. Først i rekken har du Sand dan Glokta. En gang en stor kriger som har blitt en krøpling gjennom tortur, og som selv har blitt leder av Inkvisisjonen, en sjefstorturist. Vi aner hvem han en gang har vært, men møter han som den grusomste av alle. Likevel opparbeider vi en form for sympati for Glokta gjennom boka. Jeg tror det er Glokta som har gitt Abercrombie den ekstra oppmerksomheten han har fått som forfatter. Så har vi Jezal dan Luthar, en snobbete, navlebeskuende ung mann, Narcissus har gjort et godt stykke arbeid her. Jezal representerer en del god humor i boka. Vi har Ardee West og Ferro Maljinn, to svært ulike kvinner, men begge befriende uten «kom-og-redd-meg» prinsessenykker som jeg er allergisk for i fantasybøker. Og så har vi Logen Ninefingers, en legendarisk kriger og morder. Han møter Bayaz, First of the Magi. Abercrombie gjør en mesterlig jobb når Logen midtveis i boka kommer til byen for første gang. Logen som vi kjenner som villmarkens mann, farlig og i sitt rette element, blir plutselig en litt for stor, klumsete kriger som ikke trives i byen. Det er utrolig bra gjort – karakterene viser ulike sider alt ettersom miljøet påvirker dem. Vi følger de ulike karakterene separat, men etterhvert som historien utspinner seg, flettes de sammen. Jeg kan jo dele med dere Logens egen presentasjon:
“There are few men with more blood on their hands than me. None, that I know of. The Bloody-Nine they call me, my enemies, and there’s a lot of ‘em. Always more enemies, and fewer friends. Blood gets you nothing but more blood. It follows me now, always, like my shadow, and like my shadow I can never be free of it. I should never be free of it. I’ve earned it. I’ve deserved it. I’ve sought it out. Such is my punishment.”
Historien og boka er mørk, nesten sort, selv om humoren også hele veien er tilstede. Det er mye vold, og slosscenene er i detalj noen av de beste jeg har lest, selv om noen av dem kanskje blir litt for lange. Magi tar liten plass så langt i historien. I tillegg til karakterutvikling, er Abercrombies andre styrke beskrivelser, små detaljer, som gjør at du umiddelbart dras inn der det skjer: På et tak, i et smug eller i torturistens grep. Smak, lukter, lyder – alt kommer tydelig fram i Abercrombies grep.
Slutten er kanskje den jeg liker dårligst. Det er selvsagt vanskelig å skulle lage en cliffhanger, men i stedet for å utvikle fortellingen i dybden, blir de siste femti sidene en actionsekvens som James Bond ville vært misunnelig på. Men, men – greit nok. Jeg gleder meg til neste bok – den står allerede i hylla og skal på begynnes snart. At dette er en debutroman – er helt uvirkelig. Forfatteren har hjemmeside og blogg her.
Forresten – jeg har hørt noen si at Abercrombie er en blek kopi av George Martins serie ’A Song of Ice and Fire’. Jeg har ikke lest Martin. Det hadde vært spennende å høre dette kommentert av noen som har lest begge. Uansett betyr det at jeg har noe å glede meg til, både fra George og Joe. Og hvis du er en av dem som ikke har lest fantasy, men er nysgjerrig på sjangeren: Kanskje dette er boka du skal prøve (hvis du liker mørkt, røft og tøft).
Jeg er spent på hva de andre samleserne mener. Jeg lenker til deres innlegg her i løpet av dagen: Migrating Coconuts, Bokorm med skrivekløe, Venstregærning
Ja, ja, ja!
Leste denne i fjor, og var absolutt like overbevist som deg, og av de samme grunnene ser jeg. Jeg greide ikke imidlertid å stoppe for å blogge underveis, så blogget om hele trilogien samtidig (men uten spoiler-alert)
http://elbakken.blogspot.com/2010/08/joe-abercrombie-first-law-trilogy.html
Er for øvrig enig i at slutten er preget av å skulle samle mange tråder på kort tid, og sånn fortsetter det i de andre to, men helt greit synes jeg. Den uavhengige oppfølgeren, Best Served Cold, var bedre i så måte. Et tegn på at Abercrombie blir bare bedre og bedre?
Jeg har lest både denne serien og Martin, og tenkte aldri på Abercrombie som en blek kopi. Jeg tenkte derimot: Endelig noe i samme gate, og har nok disse to sammen øverst på favorittlista mi for fantasy-sjangeren.
Martin og Abercrombie har det til felles at karakterene er mennesker, på godt og vondt. Og som leser kan du aldri stole på at det vil gå bra til slutt for dem som driver historien framover, eller være helt sikker på hvem du egentlig bør holde med. Jeg liker den uforutsigbarheten.
Når det er sagt, Martins univers kjennes mye større. Tror det har å gjøre med størrelsen på prosjektet å gjøre. Abercrombie har skrevet en trilogi, og må derfor begrense persongalleriet til et antall han kan greie og følge opp gjennom tre bøker. Martin vet fra starten at han skal skrive flere bøker, og kan dermed bre seg utover på en annen måte. Martin fremstår også mer kynisk, og tar livet av folk med hard hånd, så han må jo ha flere folk å ta av
Uansett: Er nesten litt misunnelig på dere som har til gode å lese resten av dette.
Hei Elisabeth! Ja, jeg visste egentlig at du har lest begge. Takk for sammenligningen. Det må jo bli Martin etterhvert på meg også, men det er jo det megaprosjektet å starte på. Enn så lenge gleder jeg meg til fortsettelsen på Abercrombie: Before they are hanged.
Abercrombie er absolutt ikke en blek kopi av Martin. Hvis jeg måtte velge ville jeg sagt at jeg liker Martin hakket bedre, men så har jeg snart lest 2000 sider av hans serie, mens jeg ikke har lest ferdig første boken til Abercrombie enda. Jeg er uansett glad for dette samlesningsprosjektet, for det ga meg et spark bak slik at jeg kom i gang med Abercrombie. Hele trilogien skal leses ferdig før sommeren er over. I kveld skal den første boken leses ferdig. Det er utrolig deilig å ha fri og tid til å lese masse =)
Hei Labben – jeg har lagt igjen en kommentar i bloggen din – om kvinnene i boka. Og fri til å lese? JAAAAAAAAAAAAA!
Anmeldelsen din gjør meg fristet men jeg er litt usikker på om jeg skal prøve meg på denne trilogien. På en side har jeg veldig lyst men på den andre siden er jeg litt redd for at volden skal være veldig detaljert og grotesk.
Ladybug, det er ikke så ille, særlig fordi alle hovedpersonene klarer seg fint, til forskjell til fe.ks. Locke Lamora, hvor ting går ille. Derfor oppleves det ikke så ille, jeg ble ikke veldig emosjonelt opprørt, og jeg tåler lite.
Nå har jeg også fått lest de siste sidene, og det her er voldsomt bra. Eneste jeg gjerne skulle forandret litt på er vel kanskje å få inn noen litt mer sentrale kvinnelige karakterer. Forhåpentligvis får vi se mer av Ferro Maljinn i neste bok. Jeg liker Ardee West veldig godt, så det blir stas om vi får se mer til henne også.
Så flott! Bendre sent enn aldri! Jeg har akkurat fått bok nummer to i posten, så jeg er klar!
Jeg fikk dessverre ikke vært med på samlesingen denne gangen, eksamen og stress spiste opp tiden min. Men boken står i hyllen og skal definitivt leses. Kjempegøy å lese anmeldelsene, jeg gleder meg til å begynne på boken.
[...] boka i trilogien kan du lese om her og der kan du få litt mer ufyllende [...]
[...] har vært veldig begeistra for Abercrombies to første bøker i serien The First Law. Han har en sjelden god fortellerstemme, øyne for nyanser og detaljer, humoristisk vinkling og [...]
[...] er det litt å velge mellom. Jeg falt for både Joe Abercrombie og Brandon Sanderson. Abercrombie avsluttet trilogien på en måte jeg ble skuffa over, mens [...]
Ja! Elsker Abercrombie!