Abonner
Poster
Kommentarer

Jeg har satt meg fast i et blogginnlegg fra Norunn i bloggen «Biblioteker og labyrinter» fra tidligere i vinter. Blogginlegget omhandlet de vonde barnebøkene, de som handler om seksuelle overgrep. Jeg anbefaler alle å lese innlegget og diskusjonen i kommentarfeltet. Utgangspunktet for innlegget var en artikkel i Stavanger Aftenblad der kunstnerisk leder for barne- og ungdomskonferansen «Maktens pluttifikasjon», Marit Torsvik Bertelsen,  mener det er en problematisk trend at voksne forfattere skriver om ting som ikke hører hjemme i barnebøker. Eller mer spesifikt; at de bruker sin egen tekst for å bearbeide egne personlige traumer.  De bruker barnelitteraturen som terapeutisk søppelkasse, sier Bertelsen. Hun har skrevet et blogginnlegg om saken her.

Bertelsen refererer til Guri Fjeldbergs bok om Astrid Lindgren, hvor Fjeldberg forteller om egne incestopplevelser. Videre nevner Torsvik tre andre bøker som hun mener føyer seg inn i denne selvterapeutiske trenden: ‘Tjuven’ av Rune Belsvik, ‘Jeg sa ikke kom inn’ av Eli Rygg og ‘Ingen tenner stjernene’ av Tor Fretheim. I diskusjonen i kommentarfeltet til «Biblioteker og labyrinter» er jeg usikker på hva jeg mener. Norunn skriver at hun som liten lette fram til de vanskelige bøkene selv, at barn ikke må skjermes og at kunst kan gjerne gjøre vondt og føles fryktelig. Jeg tenker at vi skal skjerme barn. Det er jo en av oppgavene vi har som foreldre. Men hva skal vi skjerme dem fra? Hvilke bøker trår over grensen for det som er greit?

Vel. Vel. Jeg har som sagt tenkt en del på dette, og har syntes det er vanskelig å uttale meg uten å ha lest bøkene det er snakk om, så da har jeg altså gjort det. Jeg har lånt Belsvik, Fretheim og Rygg sin bok og lest dem fra perm til perm.

Rune Belsvik sin bok ‘Tjuven’ handler om en gutt (omtrent ti år tror jeg) som stjeler penger hjemme for å betale søstra til en han kjenner for å se henne naken. Boka handler også om en gutts første møte med pornoblader og de første seksuelle erfaringene knyttet til bladene og en jevnaldrende venninne. Denne boka syntes jeg var uproblematisk i forhold til vanskelig innhold – den handler om situasjoner som alle gutter kan kjenne seg igjen i (vil jeg tro), og det er ikke snakk om overgrep, men barn på lik alder som uforsker seksualitet.

Det er annerledes med boka til Eli Rygg, ‘Jeg sa ikke kom inn’, som skildrer en jente som forteller moren sin om overgrep hun er utsatt for fra en fille-onkel. Det er et utrolig vanskelig tema, og Rygg gjør det varsomt, pedagogisk og rett på sak. Det er vond lesning, også fordi det er en bok som helt klart henvender seg til yngre barn, ikke til ungdom. Vi følger jenta fra hun forteller moren om hemmeligheten, gjennom terapien hun går til og til hun kommer til en slags erkjennelse rundt det som har hendt. Boka er tynn, lettlest og velskrevet om tema. Jeg får følelsen av at den er skrevet med en slags tanke om å hjelpe barn som har vært i lignede situasjoner.

Den vondeste boka er Tor Fretheim sin bok ‘Ingen ild tenner stjernene’ – den etterlater et vondt krater i magen når jeg har lest den ferdig. Den er myntet på eldre barn, er tjukkere og handler om barn og ungdom som lever marginale liv i Norge – det er grusomme skildringer av overgrep og av barn på flukt, og slutten gir ikke det løftet av håp som man venter på. Dette er vel den boka jeg tenker at sønnene mine ikke trenger å finne tilfeldig på biblioteket.

Bør barn skjermes fra disse bøkene, eller er det fint at barn og unge leser bøker som omhandler disse temaene?

Jeg har gjort meg noen tanker. Bertelsen referer til bøker med seksuelt relaterte temaer som hun mener barn ikke har forutsetning for å forstå. Det er interessant. Trenger barn å forstå bøkene de leser? Nei, det tror jeg ikke, men en form for gjenkjennelse er viktig. Det er en stor forskjell på om bøkene handler om seksualitet eller seksuelle overgrep. Barn kjenner igjen følelser i seg selv når de leser bøker som omhandler seksualitet, f.eks. i Rune Belsvik sin bok. Å forholde seg til seksuelle overgrep gjennom detaljerte beskrivelser er å bli ført inn i traumatiske situasjoner som ikke angår deres liv (nb, viktig, jeg snakker her om barn som ikke er eller har vært utsatt for overgrep). De fleste barn på ti år vet lite om seksualisert vold, selv om de vet hva vold er og har mange erfaringer rundt seksuelle følelser.

Det er dessuten stor forskjell på lesere. Er leseren 10 eller 15 år? Det har mye å si. Noen barn er nysgjerrige, oppsøkende og robuste, mens andre er forsiktige, redde og kan la leseropplevelser gå langt inn i sjela til de dukker opp igjen i form av feks. mareritt. Er mareritt greit?  Norunn skriver i bloggen sin at veien til helvete er brolagt med trygge bøker og at bøkene hun oppsøkte da hun var liten ga henne sterke mareritt, men at hun likevel ikke vil være dem foruten. Hun skriver hun tror bøkene ga henne verktøy til å forstå følelser de kommer til å møte i livet seinere. Det er interessant og jeg tror henne. At barn får mareritt av bøker trenger ikke alltid være negativt. Det er viktig å skrive om ting som er relevant for det livet barnet lever eller skal leve. Men seksuelle overgrep er ikke relevant for de fleste barn og unges liv. Seksuelle overgrep er et utrolig vanskelig tema fordi det handler om det ultimate tillitsbruddet, mellom et barn og voksenpersoner de har tillit til – kombinert med seksualisert vold. Det er lettere å skrive om, og forstå, bøker om krig, naturkatastrofer, mobbing fra jevnaldrende, enn denne erfaringen som er så langt utenfor det de fleste barn noensinne skal oppleve.

Jeg tror likevel det er mye viktigere at disse bøkene tross alt skrives, enn at de ikke skrives. De kommer aldri til å bli den nye Doktor Proktor, og godt er det, men det er noe med at hvis noe ikke skrives om, så finnes det ikke. Og det finnes absolutt. Jeg tror de fleste barn og unge ikke tar skade av å lese bøkene, selv om de vekker avsky, redsel og undring. Men jeg tror det er lurt at vi diskuterer det, snakker om det når de vonde bøkene kommer. At vi ikke bare sier at barn og unge skal tåle alt fordi det er kunst. Det er sprøyt. Jeg tenker det er modig av forfatterne å skrive disse bøkene, og at de har en misjon i en jungel av andre bøker. Samtidig må jeg være ærlig og si at jeg nok ikke ville gitt Rygg og Fretheim sin bok til mine egne barn.

Til slutt må jeg gå tilbake til det som var utgangspunktet for artikkelen hvor Bertelsen uttaler seg, nemlig dette med egenterapi for forfatteren. Det er litt merkelig, men det må være uttalt et sted at disse forfatterene skriver disse bøkene med erfaringsgrunnlag inn i egne liv. Bertelsen mener blant annet at Tor Fretheim  i ‘Ingen ild tenner stjernene’ arbeider seg gjennom sin egen traumatiske ungdomsopplevelse da han ble tatt på fersken av en sint far mens han og en annen gutt lå nakne i ei seng og klinte. Jeg vet ikke hva slag belegg hun har for å si det, kanskje Fretheim har vært åpen om dette. På en måte er det ikke så relevant – er ikke all litteratur hentet fra ens egen erfaringsverden? Selv om ikke alt er selvopplevd så er det en del av en erkjennelse og erfaring som man deler med hverandre. Om å være mennesker.

Vel. Jeg har ikke tid til å gå dypere inn i dette, men det har vært interessant å lese de tre bøkene. Å diskutere litteratur for barn og ungdom må vi aldri slutte med. Jeg vil gjerne høre andres tanker om saken.

17 svar til “De vonde barnebøkene – hvor går grensen?”

  1. Randi sier:

    Dette er et dilemma alle som har barn kommer opp i, enten det gjelder bøker, samtaler eller hva man tilfeldig hører/snapper opp fra TV eller aviser. Hva ønsker vi å la dem forbli uvitende om, så lenge som mulig?
    Vi vil gjerne skjerme barna våre – vil ikke skremme dem – men samtidig kan vi beskytte dem og hjelpe dem ved at de får vite at det faktisk finnes slemme, voksne mennesker, og at man ikke skal ha tillit til at alt voksne foreslår og vil ha dem med på, er greit.
    Det fine med bøker (nå har ikke jeg lest noen av disse du nevner over) er at man kan lese dem sammen med barna, og de kan tjene som utgangspunkt for vanskelige samtaler. Det å snakke om en hovedperson i en bok er kanskje lettere enn å snakke om «hva ville jeg gjort», «hvordan har jeg det med de tingene der».

    Jeg tror det er bra at det finnes bøker som tar opp kontroversielle, vanskelige tema – som barns seksualitet. Å lese historier om andre og se at man ikke er alene om opplevelser, følelser og tanker, kan være veldig viktig for selvfølelsen til den som kjenner seg utenfor og annerledes.

  2. Janke sier:

    Takk for god og viktig bloggpost. Det du tar opp er et tema som vi ikke snakker så mye om, jeg er forunt å lese at noen nevner slike bøker når de får spørsmål om den viktigste boken de har lest.
    Overgrep mot barn er noe vi på mange måter ikke forholder oss til, fordi det er så fryktelig og vanskelig å nærme seg.

    Når det gjelder egne barn tenker jeg at det er mye vi ikke vet om den hverdagen de står i. MObbing, utfrysing, fysisk vold og kanskje seksualisert vold, både fra skolekamerater og voksne, det er ingen selvfølge at barna forteller noe hjemme. Jeg tror at vi kan nå barna gjennom lesning av vanskelig tema og at de muligens åpner opp for hendelser de har opplevd som vanskelige. Men det er som du påpeker heldigvis forholdsvis få barn som opplever så traumatiske ting som de omtalte bøkene handler om, så disse bøkene er nok ikke egnet i så måte.

    Det er bra at du tar det opp, og jeg syntes blogginnlegg som dette tar blogger et nivå høyere opp. Flott. Lise!!

  3. ET sier:

    Jeg syns ikke man skal pushe slike bøker på barna, men man skal heller ikke sile dem vekk, for som Janke sier, kan barna stå oppi situasjoner som ikke hjemmet vet om. Da er det godt for barnet å vite at det ikke er alene. I tillegg er dette ting det snakkes om på nyhetene osv, og man vet ikke hvor mye barna faktisk snapper om av dette. Da er det også fint at barnet har en bok som snakker om slike vanskelige temaer på en måte som det forstår. Selv elsket jeg triste og grusomme bøker da jeg var liten. Jeg leste det dog aldri som «noe som skjedde i virkeligheten», men tok det for det det var, en fortelling (antageligvis fordi jeg ikke kjente meg igjen i det som sto). Voksne glemmer kanskje at barn leser en fortelling som en fortelling, og ikke nødvendigvis som noe «virkelig»?

  4. ET sier:

    Og en ting til: Jeg var et barn som lærte å lese tidlig, og som slukte ALT som kunne kalles en bok. Jeg slukte alle temaer, spesielt de grusomme om selvmord, mobbing av groveste sort, vold, død og sorg. Likevel er det kun én bok som gav meg mareritt, og det var «Reisen til julestjernen» – den greven ble for skremmende!

  5. Elisabeth sier:

    Et veldig godt innlegg!

    Jeg har ikke barn, og skal ærlig innrømme at barneoppdragelse ikke er et tema som opptar meg veldig til daglig. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg mener om bøker som disse du skriver om.

    Men jeg heller mot dette:
    Jeg tror det er viktig og riktig at de skrives. Kanskje kan det å lese en bok som «Jeg sa ikke kom inn» (jeg sier dette uten å ha lest boka, så vet ikke helt hvordan den vinkler det) hjelpe ett barn til å skjønne at h*n ikke er alene, til kanskje å gi personen mot til å si ifra. Som du sier er det heldigvis et fåtall barn dette gjelder, men problemet med å beskytte barn fra bøker som dette, er jo at man ofte ikke vet hvilke barn det er.

  6. knirk sier:

    Her er mange fine tanker og refleksjoner.
    Jeg er enig at denne typen bøker er veldig fine for barn som har denne problematikken i livet sitt. Virkelig. Men for de fleste barn er dette tema som ikke har relevans for deres eget liv. Bør de likevel lese denne type bøker?

  7. Ladybug sier:

    Jeg klarer ikke å lese den typen sterke bøker selv, det går så utrolig inn på meg. Når det er sagt er jeg ikke for å skjerme barn for bøker men så lenge vi velger bøker sammen her i huset så kommer jeg ikke til å oppsøke de vonde barnebøkene til min sønn.

    Ikke mye fornuftig å bidra med fra min side men det var veldig interessant å lese posten din og alle kommentarene her, knirk. Ha en god helg!

  8. akeleiedamen sier:

    Ja, husker godt blogginnlegget til Norunn om de ”trygge barnebøkene”, jeg var selv med å diskutere. Skjønner godt at du satte deg litt fast i temaet, jeg syns det er vanskelig å si noe enten eller til den problemstillingen om hva barn bør lese. En av mine grusomste leseropplevelser som barn var da jeg kom over ”Barn av Hiroshima” som Haldis Moren Vesaas hadde skrevet, basert på barns egne skildringer av det de opplevde da atombomben ble sluppet over Hiroshima. Det var som å lese om helvete på jord, men jeg klarte ikke å la være å lese den heller. Definitivt handler det om noe som INGEN, verken barn eller voksne skal oppleve. Noe helt hinsides. Det gjorde inntrykk. Det er med meg den dag i dag, og jeg angrer ikke. Angrer ikke på noe jeg har lest. Kan angre på filmer jeg så fordi jeg fikk mareritt, men ikke bøker. Kanskje problemstillingen er den samme når man lager barneteater. Da jeg gikk på drama og vi jobbet med regi ga regilæreren oss et viktig tips.
    Hun mente det måtte ligge et håp et sted, uansett hvor dyster tematikken var. Der er nok jeg veldig den dag i dag, siden jeg også er lærer. Jeg havner nok i den ”pedagogisk korrekt”-hyllen… At det er noe som skal gi håp og livsmot et eller annet sted. Men det er vel kanskje ikke noe som er mer lesefremmende enn å si at ”denne boka ække trygg! Den må du IKKE lese!” hehe. Er boka for vond tror jeg nok mine barn glatt hadde lagt den fra seg.
    Takk for flott blogginnlegg!

  9. Norunn sier:

    Takk for interessant blogginnlegg!

    Først en liten rettelse: Mitt blogginnlegg handlet ikke i særdeleshet om bøker som omhandler seksuelle overgrep. Jeg skrev generelt om «vonde bøker», selv om debatten jeg (og du) linket til vel handler om dette eksplisitt.

    I kommentarfeltet spør du om barn bør lese slike tema (underforstått: om seksuelle overgrep) når det ikke er relevant for deres egne liv.

    Jeg har flere tanker om dette. Jeg vet ikke om pedagogikk og skjønnlitteratur egentlig går så godt sammen, hverken for barn eller voksne.

    Ser jeg bort fra fagbøker tenker jeg at jeg egentlig aldri har lest en bok for å lære noe. Når det er sagt, har nok bøker lært meg mange ting, og i en slags rasjonalisering kan man (og har jeg) forsvart lesning ved hjelp av det man kan lære. Men – i alle fall i min lesning – både som voksen og barn er det ikke dette som er drivkraften.

    Jeg tenker at det er forskjell på å sensurere og det å pådytte. Også tenker jeg at man kanskje skal tenke mindre på tematikk og mer på kvalitet. Om man kun skal lese om hendelser som er relevante for ens eget liv akkurat der og da, tror jeg at man fort kan ende opp med fattig lesning.

    Hva som virker sterkest inn på barn, tror jeg heller ikke alltid er like lett å forutse for voksne. En av de bøkene jeg husker så jeg vrenger meg 20 år etter, handlet om en jente som solgte hesten sin. Et fullstendig fravær av incest, mobbing, krig og naturkatastrofer, men den dag i dag blir jeg kvalm av å snakke om den. (Og jeg ville likevel ikke vært den foruten.)

  10. Norunn sier:

    Fullstendig off topic: Når du kommenterer på min blogg og man trykker på navnet ditt for å komme til din blogg, er det ikke denne bloggen man havner på men «Bella og valpen». Jeg hadde en annen adresse før, og det samme skjedde med meg. Greit å vite hvis du vil rette adressen!

  11. knirk sier:

    Det er et veldig godt poeng Norunn – jeg husker selv når Rinaldo (hest) døde i Lisbeth Planke sine bøker – det var altså så grusomt! Et veldig godt poeng – at det er vanskelig å si hva som oppleves som traumatisk for et barn.

    Jeg forstår ikke helt overgangen din fra relevans til pedagogikk. Jeg spør ikke om barn bør lese denne type litteratur for å lære om overgrep – men hvorvidt tema som ikke finnes i barnets liv og som er så inn i hampen vonde – hvorvidt når/om vi voksne skal introdusere disse temaene for barn. Når skal vi bryte uskylden på en måte. Jeg har selv mange ganger tenkt på det mht egne barn. Når skal barn begynne å høre på nyheter f.eks? Se på nyheter? Se på nettet – Aftenposten trykket for en uke siden film og bilder av barn som blir drept i krig. Jeg synes ikke mine barn skal se det.

    Ellers jobber jeg med fortelling og læring og mener at fortellingen gir liv til kunnskap, og setter kunnskap i en sammenheng – men det er en helt annen historie. ;o)

    «Om man kun skal lese om hendelser som er relevante for ens eget liv akkurat der og da, tror jeg at man fort kan ende opp med fattig lesning.» – det er jeg ikke helt enig med deg i. Jeg mener for at lesningen skal oppfattes som meningsfull må den ha en form for gjenkjennelse i meg. Det kan handle om helt andre steder, mennesker og hendelser enn det jeg har i mitt liv, men det må ligge noe i bunn – en type følelse som jeg gjenkjenner. Det er jo derfor vi leser, er det ikke? Gjenkjennelse i relasjoner og emosjoner. Vi kan lese om smuglere i Kina på 1300 – tallet, men likevel gjenkjenne reaksjoner, relasjoner, følelser, stemninger. Litt sånn….

  12. knirk sier:

    Hæ? Bella og valpen? Det var en blogg jeg tenkte å begynne på en gang for lenge siden – takk for tipset, skal se om jeg kan rette opp i det.

  13. Janke sier:

    Pedagogikkbegrepet bør kanskje forstås vidt når man snakker om forholdet mellom pedagogikk og litteratur? Jeg tror at lesing kan utvide perspektiver, se ting fra nye måter og kjenne igjen noe i seg selv. Det mener jeg har en stor pedagogisk verdi, ikke i en snever læringsforståelse, men i en vid «dannings»-kontekst. Å lære handler i stor grad om å lære om seg selv og den verden vi er en del av. Kjenne seg igjen og forstå. Jeg tror at dette er særlig verdifullt for barn og unge som opplever ting som er utenfor «normalen» og at lesingen kan ha en pedagogisk gevinst i form av forståelse som kan brukes til noe konstruktiv. Da er vi tilbake til læring.

  14. Norunn sier:

    Jeg brukte pedagogikk snevert, for å karakterisere en tankegang som ikke er uvanlig i forhold til barn og litteratur: At barn skal lese for å lære. Punktum altså 🙂

    Jeg brukte dette argumentet selv da vi diskuterte temaet på bloggen min, at man gjennom å lese vonde ting og få vonde følelser av dette, kan få redskaper til å håndtere andre vonde følelser som uvegerlig kommer f.eks senere i livet.

    Jeg ønsket å si de færreste leser kun for å lære. Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke lærer, men at å diskutere vonde bøker utfra nytteverdi ikke nødvendigvis alltid er riktig.

    Slik sett mener jeg Jankes dannelsesbegrep er mer relevant, men at dannelsen ofte blir redusert til pedagogikk. (Og enda så glad jeg er i pedagogikk bruker jeg altså begrepet her litt nedlatende.)

    Knirk skrev:
    «Men for de fleste barn er dette tema som ikke har relevans for deres eget liv. Bør de likevel lese denne type bøker?»

    Det var i relasjon til dette utsagnet jeg skrev:
    «Om man kun skal lese om hendelser som er relevante for ens eget liv akkurat der og da, tror jeg at man fort kan ende opp med fattig lesning.»

    Og at gjenkjennbare emosjoner kan plasseres hos smuglere i Kina på 1300-tallet er jeg jo helt enig med deg i. Derfor mener jeg at følelser som vekkes når man leser om mobbing, overgrep, kidnapping, død og sykdom ikke er fremmede for en leser som selv aldri har opplevd slike ting. Og at følelsen av krenkelse, eller noe skremmende og grusomt, eller det hemmelige og det utstøtte kan føles fullstendig relevante for et barn som leser om noe det forhåpentligvis slipper å gjennomleve selv.

    Nå betyr ikke det at jeg leter frem de mest traumatiske bøkene jeg kan finne og dytter dem på alle barn i min omgangskrets. Men jeg anerkjenner at vonde bøker som kanskje gir vonde følelser, også kan gi gode – og viktige leseropplevelser for barn. Og da er spørsmålet hvor riktig det er å gå etter barn som selv leter opp slike bøker og hindre dem i å lese dem.

  15. akeleiedamen sier:

    Lesing handler vel både om å «bruke» og «sluke»….;)

  16. […] DRM-valg er viktig – og smart Chaffeys blogg: Norsk bokbransje tror ikke på ebøker KNIRK: De vonde barnebøkene – hvor går grensen? Mammadamen: Ofrer ett leveår for å bli […]

  17. Christina sier:

    BOKEN ER FAGLIG OMDISKUTERT.

    Boken til Eli Rygg, «Jeg sa ikke kom inn» anbefales av Stine Sofie Stiftelsen ved Ada Sofie Austegård å leses for alle barn, i alle aldere. Den inngår i deres konsept «Barnehagepakken», og er i følge dem solgt til mellom 600-700 barnehager i Norge.
    http://www.stinesofiesstiftelse.no/index.php?pageID=168&page=Barnehagepakken

    Stiftelsen/Austegård anbefaler alle førskolelærere å lese denne boken for å forebygge overgrep, for alle barn i barnehage, selv om foresatte/foreldre/foreldreråd ikke ønsker dette.

    Boken anbefales av BUP for barn i mellomtrinnet
    http://www.bupbarn.no/wips/1493532349/bookID/617120057/title/Jeg+sa+ikke+kom+inn/

    Forlaget Gyldendal anbefaler boken til bruk for barn mellom 9-13 år, som har blitt utsatt for seksuelle overgrep.
    http://www.gyldendal.no/Barn-og-ungdom/9-13-aar/Jeg-sa-ikke-kom-inn

    Barnehagene ved styrer er selv faglig og juridisk ansvarlige for hvordan boken/pakken benyttes og ikke stiftelsen (Barneloven, Barnehageloven og rammeplan). Barnehagen bør ta en prat med annet fagpersonell med spisskompetanse (BUP, Familiekontoret og Barnevernet) i forhold til hvordan (bokpakken og) tematikken kan formidles på best mulig måte overfor barn, og hvilke barn som faktisk dette bør fremmes for og hvilke aldersgrupper.

Post et svar