KNIRK

Janne S. Drangsholt debuterer denne uka med boka ‘Humlefangeren’. Den handler om Rakel som har reist til Japan, desillusjonert og trist etter brudd med kjæresten. I Tokyo treffer hun den mystiske Saeki, som sliter med ettervirkninger etter at han var til stede da undergrunnsbanen i Tokyo ble utsatt for terror i 1995. Snart blir Rakel trukket inn i hendelser som bringer henne inn i vanskelige relasjoner, både til Saeki, men også til andre.

Historien er spennende og lett å følge. Miljøet er troverdig, jeg vil tro at forfatteren kjenner Japan godt. Å knytte historien til terrorisme i Japan heller enn til mer vestlige hendelser, gir fortellingen en annen dimensjon som kler boka. Drangsholt knytter også inn filosofiske og åndelige tema knyttet til verdens forgjengelighet og lidelse, men også mer konkrete kulturelle tema som f.eks. japanske skrifttegn. Hun har også en del fine betraktninger om livet, som denne, hvor hovedpersonen får en uventet invitasjon: «Dessuten skal man ta vare på det som dukker opp flere ganger, tenkte jeg. Enkeltstående hendelser og navn er tilfeldige. De er det ikke meningen at man skal beholde. Men det som til stadighet stiger ut av den endeløse strømmen av inntrykk, det er en gave.» (s. 156)

Det som bremser min opplevelse av denne boka er språket. Språket er ikke med på å løfte historien, det glir på en måte ikke helt av seg selv, det er ikke integrert inn i historien, men det virker som om Drangsholt av og til sliter med å skape flyt. Særlig en del av dialogene er tunge og stivbeinte. Det er også mange ord som er ‘utenpå’ heller enn ‘inni’, som gjør at Drangsholt ikke helt klarer å få fram dybden i relasjonene og personene. På en og samme side flyter ord som ‘triumferende’, ‘jublet’, ‘glimrende’ , ‘herlige’, ‘glimrende’ en gang til, ‘elsket’, kjærlighet’, ‘fantastisk’, ‘lykkefølelsen svulmet’ for å beskrive et måltid (s.148) – det er noe med at det blir mange utenpå-ord for å beskrive en stemning. Hun prøver litt for mye - det kunne vært gjort bedre og enklere for at jeg som leser skulle blitt dypere fanget i teksten.

Stikkord: anmeldelser, bok, Bokomtale, bøker, Humlefangeren, Janne S. Drangsholt, kultur, Litteratur