Karakterutvikling. Ingenting er viktigere i god fantasy. Nå har jeg lest over 2000 sider om Fitz Chivalry, og hvis han skulle vært den samme på begynnelsen av bøkene som når siste side er bladd om, så ville det hele vært platt og kjedelig. Det som skiller god fantasy fra dårlig er karakterene. Det er skrevet nok fantasy med endimensjonale, arketypiske karakterer; kvinner som gråter, kvinner som frister, kvinner som blir hjemme, menn som reiser, menn som sloss, menn som redder verden. Jeg er litt lei av det.
Robin Hobb snakker om at man må ta vekk paraplyen som man har slått opp over hovedkarakteren sin, som beskytter han/henne, og så må man la karakteren få gjennomgå – slik at det skjer utvikling. Se hva hun sier:
Man kan ikke la hovedpersonen få en kule i skulderen, for så å komme tilbake en uke seinere – like fin som før. Alvorlig dame forresten.
Vel, uansett. Fitz Chivalry er kongens bastard, bare en guttunge når serien begynner med Assassin’s Apprentice. Deretter vokser han med prøvelsene i Royal Assassin hvor han blir kongens lojale våpen, hans leiemorder. Han ser splittelsen mellom brødrene sine, lukten av makt er sterk. I denne siste boka i Farseer trilogien må han sette ut på en reise helt alene mot The Mountain Kingdom for å finne halvbroren Verity, landets riktige konge som har blitt borte i fjellene. Verity reiste for å finne de legendariske Elderlings – et folk man vet lite om, men som har reddet kongeriket tidligere. Fitz reiser til fjellene og har med seg ulven Nighteyes som etterhvert uvikler seg til å bli en del av ham selv. De kommuniserer med via witmagic, en form for magi som er ulovlig å bruke, den kalles beastmagic.
Nighteyes tegnet av John Howe
Denne boka er den beste i trilogien. Robin Hobb er mesterlig når det gjelder nettopp karakterer. Hun er nådeløs, noen scener er helt grusomme (en ung gutt som gråter seg inn i døden etter å ha blitt forgiftet av vår kjære hovedperson), andre fantastisk morsomme (Fitz introduserer Nighteyes som en snill, gammel hund og ber han logre – dialogene mellom menneske og ulv er fantastisk underholdende noen steder). Noen av Robin Hobbs karakterer er uvanlige, f.eks. den tvekjønnede narren (The Fool) som elsker Fitz og overbeviser ham at kjærlighet og kjønn er relative størrelser. Regal er en skikkelig ondskapsfull jævel som er en verdig motstander hele veien. Magikonseptet til Robin Hobb er fantastisk, hun beskriver det utrolig godt. Bildene svømmer over netthinnen min mens jeg leser – jeg vandrer sammen med personene i boka.
Ulempen med Robin Hobb har hele tiden vært at hun oppleves som vel omstendelig noen steder. Siste boka lider ikke under dette, men hun velger en utrolig merkelig slutt på trilogien. Den er helt annerledes enn man forventer – her er ingen klimaks, mer et antiklimaks, og jeg er veldig veldig usikker på om jeg synes det blir kjedelig og at jeg er skuffa, eller om jeg synes det er kult at hun skriver seg ut av fortellingen med en helt uventet og utypisk avslutning. Etter at Fitz har fått juling hele veien gjennom tre bøker (og da snakker jeg ikke bare om fysisk juling) så forventer man en form for oppreisning til slutt – men det uteblir. Og det er jo litt kult da – samtidig som man blir skuffa. Stakkars stakkars Fitz. Det finnes mange karakterer som kommer bedre ut av det enn han.
Denne fikk jeg lyst til å lese! Er det en bok også for 12 år og oppover?
Jeg har endelig fått øynene opp for hvor gøy det kan være å lese god fantasy. Nå står «The Lies of Locke Lamora» og «Assassin’s Apprentice» for tur etter dine anbefalinger. Hvis jeg bare klarer å pause litt mellom første og andre «A Song of Ice and Fire»-bok…
Denne omtalen er så god at eg som nesten ikkje kan fordra fantasy fekk lyst til å lese boka.
Hmm, kanskje det er på tide for meg å ta opp igjen The Farseer Trilogy. Jeg har lest den første boken, men det ble aldri til at jeg skaffet meg de andre bøkene den gang. Veldig bra omtale forresten.
Janke – dette er tredje bok i en trilogi. Jeg tror ikke de er oversatt til norsk, og jeg tenker umiddelbart at de er vanskelige å lese for 12 åringer, da hun er ganske omstendelig i språket. Høytlesning eller lydbok kunne vært en idè.
Bai – «ikke fordra fantasy» – hæ? Er det mulig? Det er bare fordi du ikke har lest god fantasy.
Det er vel netopp slutten på trilogien som gjør at presset på en selv til å lese The Tawny Man Trilogien, som kommer etter «Liveship» bøkene i forfatterskapet til Hobb, øker kraftig. Får Fitz den oppreisningen krakteren fortjener? Eller er det bare mer ulykke… For ikke å avsløre for mye, så er det verdige oppfølgere på mer en en måte. Samtidg får The Fool en større rolle, noe som er en vakkert utført handling av Hobb. Men for å forstå hva The Fool er, så annbefales det på det sterkeste å lese Live Ship Traders bøkene først. Det er nesten et
«must» selv om det ikke er opplagt før langt ute i trilogien……
God fornøyelse!
Janke: Min sønn var 12 da han leste Assasin trilogien, og storkoste seg, og Hobb er nå fortsatt hans yndlingsforfatter 6 år senere. Nå er dog engelsk hans andre morsmål, men det er ikke verre en å prøve seg. Et tips er å slå opp navnene på hovedpersonene i en Engelsk – Norsk ordbok først for å forstå hva Fitz, Verity, Chivalry, Regal osv, hva navnene egentlig betyr, oversatt til norsk.
Dere har supermodne 12 åringer må jeg si…
)
Jeg forsto ikke helt at Liveship handler om Fitz videre. Hva skal jeg gjøre? Ta permisjon fra jobben for å lese Robin Hobb. Søknad innvilget? Hm…
..og der var første bok i Live Ship bøkene bestilt; ship of magic.
Farvel virkelighet!
Fin anmeldelse! Likte trilogien godt da jeg leste den (i slutten av tenårene en gang). (Men husker jeg feil når jeg trodde at Verity var Fitz’ onkel og ikke halvbroren?)
Lykke til med Liveship trilogien, jeg mener den er blant de aller beste hun har skrevet. Det er med disse bøkene Robin Hobb navnet blir mer annerkjent en det andre aliaset Megan Lindholm, og Margaret Astrid Lindholm Ogden begynner å skinne som fantasy forfatter, i mine øyne ihverfall.
De første 100 siden krever et åpent «fantsy» sinn, men så tar det helt av.
Du finner nok ikke Fitz så mye der, annet en veldig vage hentydninger, men du vil forstå mer av The Fool etterhvert, selv om det navnet ikke dukker opp ;.)
Dette var vagt, skjønner jeg når jeg leser hva jeg skriver, men en skal jo ikke røpe for mye…
Ziarah: Verity og Regal, er Fitz’s onkler, det er riktig, siden deres bror Chivalry (som abdiserer) er Fitz’s far. Når historien starter heter kongen Shrewd.
Glenn – har du lest Mistborn trilogien til Brandon Sanderson eller Joe Abercrombies Firsl Law som begynner med The Blade Itself? Hvis du har, likte du dem? Hvilken likte du best?
Hei, jeg leser nok mer en det som er sunt ja, men har levd med fantasy litteratur de siste 30 årene..
Joe Abercombie’s The First Law er meget god, litt annerledes en tradisjons fantasy og lang unna de episke forfatterne. (det er en god ting oftest) Men absolutt verdt å lese, uvanlig mye svart humor, og du blir glad i den ni-fingrede helten… Mistborn har jeg hatt stående lenge men aldri helt fått taket på, men jeg er halveis i Brandon Sanderson sin nye bok, The Way of Kings, og denne er ekstremt bra så langt, men en murstein på over 1000 sider. Det er da en blir glad i sin Kindle…
Han sier selv denne serier er noe han har båret på i mange år og jeg tror han planlegger en 10 bøker eller noe sånt i The Stormlight Archive serien. Så langt synes jeg denne nesten når opp til Steven Eriksons episke Malazaan bøker.
Om du ønsker å se på noe som er virkelig bra og som har en helt annen en normal vinkling på fantasy burde du se nærmere på bøkene til Kate Elliot, hennes «Crossroads» trilogi er en tidstyv av dimensjoner, og hun sammelingnes ofte med Robin Hobb i skrivestil. Drager og alver glimrer med sitt fravær, men det er en vinkling mot Østens mystikk som fungerer utmerket.
Hun har noen andre serier ute, men ikke på lang nær så velykket som Crossroads.
Ellers, så så jeg du planla å lese Conn Iggulden sine bøker om Genghis Khan. Det er kommet 4 bøker nå, og om du liker historiske romaner, så er både bøkene om Genghis og hans etterkommere samt de fire om Julius Cesar strålende lesning.
[...] Glem Robin Hobb! Glem Scott Lynch! Dytt Brandon Sanderson ned fra seierspallen – gi plass gi plass til Joe [...]
[...] Lise Forfang Grimnes har skrevet en veldig god anmeldelse av den tredje boka, Assassin’s quest…. Hun har også skrevet godt om de andre bøkene i serien: Assassins apprentice og Royal Assassin. (Jeg er mest enig med det siste innlegget så jeg begynner med det.) Karakterutvikling. Ingenting er viktigere i god fantasy. Nå har jeg lest over 2000 sider om Fitz Chivalry, og hvis han skulle vært den samme på begynnelsen av bøkene som når siste side er bladd om, så ville det hele vært platt og kjedelig. Det som skiller god fantasy fra dårlig er karakterene. [...]
[...] holder stilen i bok to – jeg har til gode å lese bok tre. Jeg avsluttet også Robin Hobbs The Farseer trilogi, og den likte jeg godt. Du kan følge min lesning av fantasy på en egen side. Del [...]