Jeg har de siste to årene lest en del bøker av Alice Hoffman og jeg har likt det jeg har lest, forløpig med Illumination Night som en favoritt. Hoffman har kommet med en ny bok i år, The Red Garden, og jeg var kjapt ute og bestilte den. Jeg likte den ikke.
Denne gangen tar Hoffman oss med til Massachusetts og den lille byen Blackwell. Gjennom 14 noveller forteller hun om Blackwells skjebner gjennom tre hundre år. Vi møter byens grunnlegger, en modig ung jente som hverken frykter orkaner eller brune bjørner, vi møter den unge sårede soldaten og poeten som forelsker seg i en blind mann. Felles for alles liv er en hage hvor bare røde blomster kan gro og hvor «the truth can be found by those who dare to look». Nettopp - en litt svulstig setning ikke sant? Og sånn er boka; den er rett og slett klissete. Svulstig. Spirituell. Samtidig blir det litt kjedelig og jeg mistenker Hoffman å være en mye bedre romanforfatter enn novellist. For å være ærlig så ga jeg meg etter fire historier. Så du får ta omtalen med en klype salt – jeg har en magefølelse på at jeg ga meg litt vel fort. Samtidig er det så mange bøker der ute. Jeg har lyst til å lese mer Hoffman, for jeg liker det hun skriver, men denne lar jeg ligge.
Shh, kjente jeg ble litt skuffet nå. Har den på hurtiglån fra biblioteket, ikke lenge til den må leveres så det skulle bli min neste bok. Ikke visste jeg det var noveller heller, noe som også er skuffende.
– man, eller jeg, jeg liker noveller, men ikke novellesamlinger, føler meg alltid avbrutt og disconnected – selv om jeg egenlig likte hennes forrige samling – Black Bird? (husker ikke i farta om det var det den het)
Egentlig høres opplegget ganske blåkopi ut fra BB, bortsett fra at det der var et hus vi fulgte og ikke en by.
Spørsmålet nå: orker jeg?
Jeg er på Alice Hoffman-kjøret om dagen, men jeg har så mange av hennes tidligere romaner til gode at jeg tror jeg skal la denne få vente en god stund, spesielt etter denne omtalen.
Kunne vært veldig fint om dere leste den, overbeviste meg om noe annet sånn at jeg kunne prøve en gang til. For som sagt; jeg har litt skrudd magefølelse på at jeg ga meg så fort.
Det er med Hoffmann som med Ann Tyler og Sue Miller (og en rekke andre kvinnelige, amerikanske forfattere): de beste bøkene er best.
De hvite hestene og Stjerner lyser hvite er mine klare favoritter.
Blir litt inspirert av at det er flere som blogger om A.H – har vurdert om jeg skal ta frem igjen noen av de bøkene jeg likte best for 15-20 år siden, kanskje disse hadde vært noe.
Har hatt en runde med Sjields nå – hun holder seg fremdeles.
Uffda, jeg mener selvsagt at de første/tidligste bøkene er best..
Men de beste bøkene er jo også best.
)
Först blev jag jätteglad över att se namnet Alice Hoffman,
sen blev jag besviken när du inte gillade,
sen var det intressant att läsa kommentarerna.
Tack.