Harald Voetmann er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for den merkelige, lille boka Vågen. Jeg forstår ikke en gang tittelen - og jeg er ikke helt sikker på hva hans litterære prosjekt er etter å ha lest boka. Den handler om Plinius som levde i år 23 etter Kristus. Han er en historisk skikkelse, og Voetmann har oversatt deler av hans mest kjente verk, Naturalis Historia, tidligere. Plinius var naturviter og verket ble gitt ut i 37 bind. Han forsøker å forstå og klassifisere verden. I Vågen siterer Voetmann fra Naturalis Historia og assosierer og dikter selv ut scener fra Plinus’ eget liv. Vi møter også hans nevø og en slave.
Voetmann har en litt …ehm…spesiell stil, kan man vel si. Han fyller sidene med obskøniteter, perversjoner, morbide skildringer; det er voldtekter, snørr, blod, oppkast, fostre som rives ut av mors liv, slaver som mishandles, barn som voldtas, det er mye sæd, pikk, kjøtt, ørevoks, svette, vonde lukter, trange rom, skitne kropper, piss og tja…det spares ikke på gørret. Da jeg leste boka forsto jeg raskt at jeg ikke måtte finne på å spise mens jeg leste. Da mistet jeg apetitten (god slankekur).
Boka i seg selv er ubehagelig. Da jeg leste den tenkte jeg litt som med Knausgård, at denne mannen må jo ha en større tanke bak, et slags litterært prosjekt – noe han vil oppnå. Boka er jo nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og det er hans debutbok! Noe må det være som er større en alle de kvalme ordene. Jeg går ut i fra at han ikke er nominert bare fordi han provoserer – det blir for dumt. Jeg satte i gang å lete på nettet – litterære anmeldelser, begrunnelser for nominasjonen osv. Jeg fant veldig lite. Harald Voetmann er dansk, har gått forfatterskole og har skrevet litt forskjellig tidligere, selv om Vågen er hans første roman. Jeg finner bloggen til Voetmann hv [åh ve!] og bloggen er RAAAR (og litt kul). Jeg finner to omtaler av boka på nettet (her og her) som egentlig ikke gjør meg noe klokere. Ingen av dem forsøker å plassere Vågen i en større sammenheng.
Kan hende boka bare skal leses som en skildring av en mann som forsøker å kategorisere alt i verden inn i naturvitenskaplige termer? Kan hende Voetmann forsøker å skape refleksjon rundt menneskets natur? Mennesker som ble født i år 23 har helt likt genetisk utgangspunkt som mennesker født i dag. Da Plinius vandrer rundt i år 23, så morer menneskene seg over nedslakting av høygravis kvinne på gladiatorarenaen, slaver som forsøker å rømme drepes på grusomt vis foran en hel gruppe mennesker, voldtekter av slaver og barn rettferdiggjøres. Jeg grøsser og tenker: Kunne jeg blitt sånn? Kunne min mann blitt sånn? Kunne mine barn…..?? Tankene mine gikk flere ganger til Bjørneboes Bestialitetens historie. Samtidig har Voetmann en distanse til det han skriver om. Jeg blir kvalm veldig mange ganger, men jeg blir ikke veldig emosjonelt opprørt. Kanskje det er prosjektet til Voetmann? Skape en tekst som er sanselig i negativ retning uten at vi blir emosjonelt overveldet? Eller er det formen på teksten hans? En roman står det. Joda, men boka innholder sitater, brev og dramatisk scenetekst som gjør formen annerledes. Akkurat det er jo ganske fint.
Til slutt kan jeg nevne at det er tilløp til humor i teksten. Likevel er jeg ikke overbevist. Jeg forstår ikke hva Voetmann prøver på. Jeg har vært ganske opptatt av denne boka siste uka. Jeg har diskutert den mye med mannen min, men uten at jeg har blitt klokere. Jeg forsøker å trenge forbi alle ordene og forstå hva boka egentlig vil si. Jeg lykkes ikke.
Det er ingen bok å anbefale, annet for spesielt interesserte. For meg var det ingen stor leseropplevelse, mer en kuriosa, en merkelig liten sak. Vi er flere bloggere som omtaler boka i dag, og i morgen kan du finne en samlet oversikt HER.
Ps. Jeg tror tittelen betyr «våken» og ikke «en våg» som i en bølge (det har jeg trodd helt til nå nemlig).
Jeg skjønte heller ikke tittelen, selv om jeg hadde skjønt den bokstavelig så hadde det sikkert vært noe bak som jeg ikke hadde skjønt…
Ikke skjønner jeg hvor Voetmann vil heller for å være helt ærlig, men jeg antar at han har skrevet for å overraske (kanskje?), flytte på noen grenser? Jeg vet ikke, og det irriterer meg litt. Det akkurat som om han vil fortelle noe, men så vil han ikke like vel (akkurat som om noen sier de har en hemmelighet, men ikke kan si det….).
Jeg har ikke tenkt så mye på det, men jeg ble heller ikke så opprørt over det han skriver, men kvalm ble jeg innimellom. Litt rart det dere egentlig… Blir spennende å se hva andre skriver…
Jeg rakk ikke lese denne boka, hentet den på Posten på Nyttårsaften, men har ikke fått åpnet den enda. Men neste bok begynner jeg på så fort som mulig
Må si jeg ikke fikk så veldig lyst til å lese Voetmann etter denne omtalen (høres bare ekkelt og rart ut), tror jeg bare lar den ligge jeg 
Ha en super søndag!
Nå når jeg har lest ditt innlegg skjønner jeg litt mer!
Jeg klarte heller ikke å forstå hva Voetmann ønsker, og jeg ga opp litt over halvveis.. Ble rett og slett kvalm.
Puh, glad jeg hoppet over. Hadde alle vært over seg av begeistring hadde jeg følt meg tvunget til å bestille selv.
Bøker som ikke lar seg klassifisere er alltid interessanne. Hjernen (min) vil ha logikk, sammenheng, og hvorfor, blir litt febrilsk når den selv må gjøre ting på egenhånd. Sånn sett kunne jeg likt å lese men tviler på at jeg hadde klart å se klynkende valper og døde fostre – touretteskriving.
Henger med på neste bok (hvis tiden strekker til.)
akk, så fort det går
– se forbi klynkende valper – skulle det stå.
God omtale forresten – og finfint prosjekt.
Strøket av leselisten
Godt nyttår selv
Jeg har bestilt boka, men ikke fått den enda. Tenkte jeg skulle lese den. Litt i tvil her nå…
Jeg leser dette og tenker at jeg burde blitt opprørt over det jeg leste, at jeg burde blitt kvalm.
I stedet leste jeg uten å bli engasjert på noen måte. Vet ikke om det sier mest om meg eller om boka, for ja, den inneholder mange groteske scener.
Jeg tenkte også på Bestialitetens historie mens jeg leste. Men jeg opplever det som klasseforskjell, bare ikke i Voetmanns favør. Som jeg skriver på min egen blogg: Jeg føler ikke at Voetmann vil meg noe, han vil bare være flink og tøff. Sannsynligvis er det helt feil, det er sikkert noe han vil.
Men jeg ser det ikke.
Så vittig. Så det var flere som hadde blogget, men ville ikke lese før jeg hadde lagt inn eget innlegg. Mange av de samme spørsmålene som dukker opp. Hvorfor? Hva vil mannen? Og litt de samme reaksjonene.
For min del gjorde det ikke noe at han mange ganger er drøy. Jeg ser kvaliteten i det som er skrevet. Men det gjør ingenting med meg. Dessverre.
Det er morsomt å se at vi egentlig har ganske lik oppfatning av boka alle sammen. Det hadde jeg ikke regnet med. Alle er litt sånn; joda – men hva er greia liksom… Hva vil han?
Jeg skulle gjerne sett en begrunnelse for nominasjonen. Det hadde vært spennende. Den innholder sikkert noen linjer som vi har gått glipp av. Forhåpentligvis gjør den det.
Veldig morsomt å lese alle omtalene må jeg si.
Nå har jeg også lest den, ei uke på etterskudd. Veldig merkelig bok… Holder en knapp på Grimsrud – evt Tiller så langt
[...] en nummer to og nummer tre plassering, men det er jamen ikke lett. Jeg tror jeg drar til med danske Voetman som nummer to. Boka var helt grusomt kvalm, men jeg har diskutert den så mye og bærer den med meg [...]
[...] Å følge så tett på i hans utleverende tekst som handler om å eldes. Jeg tenkte plutselig på Harald Voetmanns ‘Vågen’ mens jeg leste, og det er pussig, for bøkene er helt ulike, og Voetmann er et helt annet sted enn [...]