Fantasyforfattere utvikler ofte en sykdom. Den heter jeg-må-skrive-verdens-lengste-bok-syndromet. Under fem hundre sider er for pyser. Helst over 1000, og gjerne mer enn en trilogi. Serien kan være uendelig og bøkene bli tjukkere og tjukkere. Bare se på Harry Potter. Den første boka var på 222 sider, neste på 366 sider. Bok nummer tre var på 466 sider, neste på 636 og så toppet det seg med Order of the Phoenix med 766 sider.
Måtehold og edrulighet er ikke fantasyforfatteres fremste egenskap. Jeg tror behovet for å forklare verden blir stor. Det er jo et helt univers som skal tegnes. Vi må få den rette stemningen og de rette bildene. Jeg mener at man likevel ikke trenger å bruke en halv side til å beskrive et rom eller en klesdrakt. To setninger kan være nok og er det gode setninger så sitter bildet som støpt i leserens hode. For i fantasylitteratur så skal man inn i bildene, det skal skapes og hele boka blir som en kino i hodet. Ikke like viktig i all litteratur, men fantasygenren trenger bildene. Det er jo en forlengelse av de gamle eventyrene, og å høre noen fortelle eventyr har jeg hørt bli kalt «fattigmannskino». Du trenger ikke å betale for å se hele filmen, den er i hodet ditt. For lange og omstendelige beskrivelser kan virke mot sin hensikt. Detaljrikdommen dreper bildet.
Robin Hobb er en god forfatter
Vel, nok om det. Jeg leste første bok i The Farseer Trilogy i fjor og synes den var sånn passe. Royal Assassin er bok nummer to og tipper 750 sider. Liten skrift og ingen avsnitt. Noen ganger trenger man så mange sider for å bygge opp dramaturgien i historien, for å gi store løft når det virkelig gjelder. Robin Hobb kunne med fordel kutte to hundre sider med beskrivelser og unødvendige detaljer. Men når det er sagt, så likte jeg denne boka mye bedre enn den første. Nå har jeg blitt kjent med bastarden Fitz som er kongens leiemorder og jeg kjenner universet. Robin Hobb har mange utrolig kule grep (magikonseptet spesielt som skiller mellom den høyverdige Skillegenskapen og den ulovlige Witegenskapen), og det er noen uforglemmelige scener i boka (blant annet slutten). Hobb skal også ha skryt for gode karaktererskildringer. Det er en av de tingene som for meg tipper så utrolig mange fantasybøker feil vei (den sterke helten, og den sårbare kvinnen….hjælp, hvor er spybøtta). Robin Hobb skriver ganske komplisert fantasy. Plottet er ikke spesielt avansert, men hun er omstendelig. Jeg hadde slitt med skrivemåten hennes da jeg var yngre.
Jeg har allerede kjøpt tredje bok i serien. Jeg har begynt å frykte at dette kanskje ikke er en av de seriene som ender godt. Hm…fæle saker. Neste bok er siste bok og den er på….la meg se…750 sider!
Robin Hobb gir unektelig assosiasjoner til en mann i trikot og med en grønn hatt på hodet..
Hvilken aldersgruppe passer disse bøkene til?
Takk for bra innlegg – klokken er enda ikke ni om morgenen og jeg har lært noe allerede, det er en god start på dagen.
Fint med litt nostalgi på morgenkvisten. Dette var en koselig påminner! Husker jeg elska den serien der da jeg gikk på videregående
Var spesielt fascinert av måten Fitz kommuniserer med dyrene på.
Meg selv for ti år siden er forøvrig sjokkert over at du klarte å la det gå et helt år mellom første og andre bok i serien
Men det har kanskje med alder å gjøre, jeg vet ikke om jeg ville hatt tålmodighet til å pløye igjennom dem med samme entusiasme i dag. Man ser jo bøkene på en annen måte etter to bachelorgrader i litteratur og noen flere år med lesing bak seg 
Sitat: «Fantasyforfattere utvikler ofte en sykdom. Den heter jeg-må-skrive-verdens-lengste-bok-syndromet.»
Hehe…! Takk for morgenens første latter
Du er definitivt inne på noe med den sykdommen…
Jeg har, mye av den grunn, litt høy terskel for å begynne på en fantasy-serie selv om det er en av favorittsjangrene. Det kan fort vekk bli lett å prioritere et par tynnere bøker isteden.
(Det er det som er så fint med Kindle, der ser alle bøkene like store – eller små – ut!)
Jeg får litt skrekken av og til av massive fantasyverk men kan forfatteren skrive så er det som regel ikke noe problem å komme gjennom boken i en fei. Som du sier så kan man jo beskrive ting ihjel og akkurat det er en av de tingene som kan finne på å irritere meg grenseløst når jeg leser en bok. Beskrivelser er vel og bra, opptil et visst punkt hvor det tipper over og blir alt for mye.
Du er forresten den andre norske bokbloggeren som jeg har fått med meg at leser Hobb denne uken
Camilla som har bloggen «Sverdet i steinen» leser, noe jeg tror, er en annen trilogi av samme forfatter.
Hobb er en forfatter som jeg setter på min liste.
Janke: Robin Hobb er så vidt jeg vet ikke oversatt til norsk. Så man må være habil på engelsk. Jeg hadde nok slitt på videregående skole også, men jeg ser at Ziarah slukte dem da hun var på videregående. La meg si 14 + med gode engelskkunnskaper.
Ziarah: Jeg synes ikke den første boka var så bra, så da gikk det vips! et helt år før jeg leste neste. Nå ligger treern ganske langt framme i bunken så det blir nok ikke så lenge å vente.
Ladybug: Skal sjekke Camilla. Tror ikke jeg kjenner bloggen.
Robin Hobb har blitt meg anbefalt mange ganger, men foreløpig har jeg ikke fulgt anbefalingene. Vet ikke om jeg kommer til å gjøre det heller, men likte omtalen din.
Dagens overraskelse for meg var likevel at det bak navnet Robin Hobb skjuler seg en kvinne. Se så, da lærte man noe nytt i dag også.
Takk for kommentar på bloggen min
Artig å finne en med felles interesser, du er den første jeg vet om utenom meg selv som har lest Trudi Canavan og Robin Hobb. Ser ut til at vi mener mye av det samme også. Jeg elsker Canavans bøker, men har hatt samme opplevelse som deg når det gjelder Hobb: de lange, omstendelige beskrivelsene kan være litt kjedelig men når man først er kommet godt i gang med historien er det verdt det.
Jeg skal definitivt følge mer med på bloggen din
Det syndromet var egentlig ganske presist beskrevet.
Jeg leser Song frå Eirabu akkurat nå og har vel en følelse av at Kristine Tofte har et snev av det syndromet også.
Fantasysyndromet du skildrar er velkjent, men eg vil seie at Hobb har ei svært mild utgåve av dette. Ho klarar å begrense seg til trilogiar. Ein skal ikkje snakke stygt om dei døde, men Robert Jordan kunne ha lært noko av henne der…
Eit anna fint trekk med Hobb, er at ho i nye trilogiar (Livshiptraders, trilogien og The Fool og dei siste bøkene hennar) vender attende til den verda ho allereie har skapt. Ein får dermed tusenvis av sider ein kan kose seg med om ein vil vere i universet, men ein treng ikkje lese alle bøkene/trilogiane for å få ei fullverdig historie. Flotte greier!
Hei Steinar.
Jeg har skjønt det først de siste dagene, at Robin Hobb har flere serier som tar utgangspunkt i samme verden. Jeg har også hørt at bøkene blir bedre og bedre. Hm…. Det er mye å glede seg til!
Robin Hobb har en trilogi som står helt utenom universet hun har skapt med, Farseer, Fool og Liveship Traders bøkene.
I trilogien Soldiers Son har hun i mine øyne gjort det kunsttykke å levere et fantastisk stykke litteratur uten noen av fantasy litteraturens mange fallgruver. Det er ikke mye magi, men allikevel er det der hele tiden. Du kommer til å hate at du må sympatisere med Nevare. De fleste Hobb fan liker ikke denne serien, nettopp fordi den er så annerledes, men jeg mener det viser hvor versatil en forfatter, Robin Hobb er.
Hei Glenn! Takk for tips. Jo mer jeg leser av Hobb, jo bedre liker jeg henne. Har ikke hørt om Soldiers Son, tar med tipset videre.
[...] når serien begynner med Assassin’s Apprentice. Deretter vokser han med prøvelsene i Royal Assassin hvor han blir kongens lojale våpen, hans leiemorder. Han ser splittelsen mellom brødrene sine, [...]
[...] sider (ja, det er jo en fantasyforfatter) gikk unna i en fei - jeg klarte ikke å legge fra meg boka. Nam nam [...]
[...] gi plass til Joe Abercrombie! Mmmm….det er knallbra og jeg leste boka på nesten 500 sider (fantasysyndromet) på to dager – jeg satt til og med på fest inne på et soverom og [...]
[...] bloggen Knirk. Hun har også skrevet godt om de andre bøkene i serien: Assassins apprentice og Royal Assassin. (Jeg er mest enig med det siste innlegget så jeg begynner med det.) Karakterutvikling. Ingenting [...]