Sonja Nordenswan er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for denne boka. Den handler om tre generasjoner kvinner fra Åland og historien fortelles av Smaragda, barnebarnet. Hun nøster opp historien til sin mor som er død, samt sin mormor, som hun har vokst opp hos. Boka er skrevet stort sett i form av dialoger mellom mormor og barnebarn, og gjennom morens dagbøker fra hun var ung.
Jeg synes boka var ganske kjedelig. Særlig de første 100 sidene. Da var det nesten så jeg la den vekk. Noe skyldes innhold og handling. Mormors historie om hvordan hun fikk barn med gitaristen i det kjente bandet The Yardbirds, synes jeg er plagsomt omstendelig og veldig mursteinsgrått fortalt. Det er litt morsomt at The Yardbirds finnes på ordentlig (som Solgunn har vist oss), og at Jimmy Page som er viktig i boka absolutt er en levende mann (hvordan har forfatteren ordnet rettighetene der mon tro? Har man lov å dikte vilt og hemningsløst om navngitte personer?). Jeg tenner ikke på tematikken; 60- talls rock’n roll er ikke min greie. Jeg kan tenke meg at boka er morsommere for folk som liker og kjenner musikken. Jeg leste jo nettopp Nick Hornbys Juliet Naked, og da tenkte jeg likt om den samme tematikken.
Etter 100 sider beveger fortellingen seg over til moren. Da tar boka seg opp, men den bosetter seg aldri hos meg. Handlingsmessig liker jeg historien til moren mye bedre. Hun reiser fra Åland til Irland og møter den store kjærligheten i en IRA aktivist. Den fortellingen synes jeg er fin. Den gir også et fint bilde av moren til til Smaragda, Sandie, som føkker opp livet sitt ganske grundig.
Men så er det noe med formen til Nordenswan. Den er litt refererende, distansert, og utrolig rett fram. I seg selv er ikke det dårlig, men tidvis er det som å lese en kommunal rapport. Det blir litt som omslaget på boka. Blekt og litt uinteressant. Det er ingenting ved språket som maler bilder, som berører, som kryper innunder huden når jeg leser. Nordisk Råd skriver om boka: «Läsaren fascineras av den välkonstruerade intrigen, humorn och det klara språket men också av beskrivningen av människolivets tragik och glädjeämnen». Jo jo. Men kjedelig var det.
Vi fant ikke helt kjemien, Nordenswan og jeg.
Ps1. Vi er mange bokbloggere som skriver om Sonja Nordenswan sin bok i dag. I morgen kan du finne en samlet oversikt over omtalene her.
Ps2. Nordisk Råd har lagt ut omtaler av alle bøkene som er nominert. Det er morsomt å lese, f.eks. kan du lese om Vågen, den forrige boka vi leste som samlesning, her.
Artig hvor forskjellig en bok / tekst kan oppfattes. Du har nok rett i det med kjemien, at den må være der.
Dette er utrolig gøyt og lærerikt å være med på!
Ang. fri diktning på levende personer:
Hun håper vel boka aldri vil bli oversatt til engelsk. Hvor mange svensker trengs egentlig for å oversette ei bok?-=
Slutten ødela mye, men den var da ok på et vis, selv om jeg satt småskuffet og snurt tilbake
– men følte meg flink – jeg leste den tross alt på svensk.
Hm. Må vurdere denne når den kommer i norsk paperback. LItt i tvil..
Delen fra Belfast var noe jeg likte også. Lurer på om det ligger en anelse politikk bak noe av innholdet…
Jeg vet virkelig ikke hva som skal til for å komme i nærheten av «En dåre fri». Ikke denne, men jeg kom igjennom på svensk og fikk avsluttet så jeg føler meg kjempeflink!
Nå minte du meg på hvordan jeg mislikte starten – hadde fortrengt det fordi den tok seg opp etterhvert. Som leser ble jeg på samme måte som Smaragda irritert over at mormoren ikke kom seg framover i historien. Når både leser og jeg-person blir utålmodig, har en forfatter mulighet til å gjøre strykninger
At den vinner har jeg ingen tro på, men jeg likte deler av den for det…
Denne var bedre enn Vågen og helt sikkert mye bedre enn Innsirkling som jeg IKKE skal lese. (Bare så du vet det på forhånd altså!!)
[...] så mye og bærer den med meg enda – dessuten er det et interessant formprosjekt. Klougart og Nordenswan synes jeg begge er for tamme og kjedelige. Olsen aaju er den merkeligste – og jeg er enig [...]