I år som i fjor kommer noen av de store leseropplevelser på tampen av året. The Lies of Locke Lamora er en av dem. Boka bekrefter hvorfor jeg er stor fan av sjangeren ‘fantastisk litteratur’ eller ‘fantasy’. Det er så mye søppel i fantasyhyllene, så det gjelder å ha øynene oppe for perlene. Som denne. Boka er skrevet av amerikanske Scott Lynch og utkom i 2006. Den har stått i hylla mi i flere år, anbefalt uttallige ganger av andre som liker fantasy. Det er jo merkelig hvor lang tid det har tatt meg å få lest den. Kanskje grunnen er at alle anbefalinger alltid har vært fulgt av en liten advarsel: «den er blodig» «det er mye vold» «forfatteren dreper hovedpersoner med lett hånd». Jeg ser i etterkant at disse advarslene stemmer. Boka er ganske brutal noen steder, men først og fremst er den vanvittig GOD. Jeg får lyst til å lese den en gang til.
Møt Locke Lamora, en tyv i byen Camorr. Han har ferdigheter utover det vanlige; han kalles bare for The Thorn of Camorr. Ingen kjenner hans egentlige identitet. Bare vi lesere samt hans fire sammensvorne tyver, sammen er de The Gentlemen Bastards. De stjeler fra de rike; enorme mengder gull som de lagrer uten å vite hva de skal bruke det til. Locke Lamora er først og fremst en forkledningens mester; han kan ta en hvilken som helst personlighet og gjennom dager og uker kan han være et annet menneske. Alt han kan, har han lært av Chains, læremesteren – f.eks. dialekter til perfeksjon, kotyme ved hoffet i ulike land, hvordan bonden vurderer avlingen sin – tja – Locke Lamora kan være hvem som helst.
Møt også The Gray King og Capa Barsavi, to menn som styrer underverdenen i Camorr. De er tyver, pirater, mordere – ja, så har vi The Spiders og The Midnighters, de er greven av Camorrs egne menn. Magi får etterhvert en plass i boka; gjennom The Bondsmagi of Karthani, magikere som kan leies for en vanvittig sum med penger, og som utfører hva oppdragsgiverern måtte ønske. Gjennom å kjenne offerets egentlige navn kan de påføre smerte og kontrollere bevisstheten til folk. Vi blir kjent med bondsmagikeren som kalles The Falconer.
Alle disse personene møtes gjennom Scott Lynch sitt fantastiske plott i denne mursteinen av en bok. Den er velskrevet, velplottet og den bugner av morsomme karakterer og burlesk humor. Scott Lynch klarer det få andre klarer; han skriver blodig alvor med mye god (men svart) humor. Oj, oj, oj – det er så bra. Dette er kvalitetsunderholdning. Jeg har allrede kjøpt oppfølgeren som kom i 2007 Jeg er fullt klar over at alle sier at Lynch ikke klarer å følge opp debutsuksessen sin, men jeg må jo prøve. Filmrettighetene er visst kjøpt opp for lenge siden av Warner Brothers.
Boka er oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke. Den heter Løgneren Locke Lamora og ble utgitt på Cappelen Damm i 2009. Engelsken er ganske krevende i originalboka, med veldig mange navn på alt mulig, og jeg tenkte flere ganger underveis at denne boka må være vanskelig å oversette. Jeg er opptatt av oversettelser. Derfor brukte jeg en halv time i bokhandleren her en dag, bare for å se hvordan oversetteren har valgt å gjøre det. Det jeg så virket svært lovende. Jeg sto der og tenkte at jeg kanskje burde ha lest boka på norsk, og det er sjeldent jeg vurderer. Derfor kan jeg anbefale boka både i original og i oversatt utgave.
Jeg har anbefalt boken med linjen: «Ringenes herre møter Scarface». Den er virkelig bra, om bare Guy Ritchie kunne laget filmen. En «Lock, stock and two smoking barrels»-aktig fantasy film, det ville vært virkelig bra.
Bjørn
Jeg har en følelse av at jeg har sett denne boken mange ganger – coveret virker veldig kjent. Men jeg tror aldri jeg har lest om den før, nå fikk jeg lyst til å lese den. Jeg ble så nysgjerrig på hovedpersonen. Men leseren vet hvem han er og følger ham?
Syns også denne boka var veldig bra, og er som Bjørn einig i at Guy Ritchie kunne laga ein flott og blodig film av denne. Warner Brothers har kjøpt filmrettane, så vi får sjå kva som skjer.
Har også lest toaren «Red seas under red skies» utan å vere fullt så begeistra, men har likevel godt håp om at fortsetjinga skal vere bra. Det er visst planlagt sju bøker, iallfall ifølge Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/The_Lies_of_Locke_Lamora
Jepp, Labben – vi vet hvem han er hele veien fordi han er hovedpersonen.
Det er planlagt sju bøker, men han godeste Scott Lynch er visst ikke helt i form i følge hans egen blogg på nettsida hans. Han har visst en depresjon. Håper han blir bra så han kan fortsette å skrive. Det er sikkert ikke enkelt å leve opp til en fortsettelse etter å ha skrevet The Lies of Locke Lamora.
Jeg har aldri fått dreisen på fantacy-sjangeren, og det gjør meg kanskje håpløst umoderne?
Men det hender jeg leser omtaler innen sjangeren som gir meg lyst til å lese fantacybøker likevel, slik som dette innlegget ditt.
Å ja! Likte denne supergodt! Litt Oceans Eleven. Litt Ringenes herre. Litt av alt som er gøy, egentlig!
Jeg liker fantasy, men hver gang jeg har lyst til å lese noe nytt, blir jeg bare stående foran hyllene uten å ane hvor jeg skal begynne. Tror jeg skal begynne med å se etter denne neste gang, ser ut til å være min type fantasy det her.
Denne fikk jeg veldig lyst til å lese – takk for tips!
[...] Kommentarer « The Lies of Locke Lamora – Scott Lynch [...]
Har denne påbegynt på nattbordet og skal etter å ha lest dette begynne på den igjen ganske snart. Jeg kom liksom ikke videre da jeg begynte, men må gjøre et nytt forsøk. Det er jo ofte endel å sette seg inn i i starten av fantasybøker. Det er jo et helt univers som skal fremstilles.
Jeg leste denne boken for noen år siden, og den var rett og slett glimrende. Det må her sies at bok nr.2 «Red Seas Under Red Sky» er enda bedre, og jeg gleder meg som en unge til at bok 3 nå snart kommer. Scott Lynch sine bøker er glimrende, på høyde med George RR Martin, Steven Erikson, Joe Abercrombie, Patrick Rothfuss, Chris Wooding og R Scott Bakker. Alle fantastisk gode forfattere innenfor denne sjangeren vi alle bør lese.
Hei Harald. Det var morsomt at du sier at toern er enda bedre! Alle jeg har snakket med sier at toern er en skuffelse. Jeg skal snart i gang med den. At treern er på vei, er en god nyhet.
[...] boka selv om hun også er nødt til å bevege seg blant adelen. Sånn sett minner boka meg litt om Locke Lamora. Plottet senterer seg rundt klasseforskjellene i landet, der adelen framstår som de onde og [...]
[...] Glem Robin Hobb! Glem Scott Lynch! Dytt Brandon Sanderson ned fra seierspallen – gi plass gi plass til Joe Abercrombie! [...]
[...] i Fargo (en del assosiasjoner der kanskje?) og dette er hans debut. Boka får meg til å tenke på Scott Lynch og Joe Abercrombie av ymse årsaker. Både fordi vi snakker om ‘thieves’ – alltid [...]