KNIRK

Jeg har gledet meg til å lese Desiland, debutromanen til Mala Naveen. Den kom ut på Aschehoug i høst. De som følger bloggen min vet at jeg konsumerer indisk populærkultur; musikk og filmer fra Bollywood. Jeg har også noen favoritter fra bøkenes verden; Vikram Seth er en av dem. Du husker kanskje En passende ung mann? Jeg ser noen klare paralleller mellom Seth og Naveen, men først en kort intro til boka:

Naveen gaper høyt. Hun debuterer med nærmere fem hundre sider episk fortellerstoff. Vi følger familien Mehta fra Stovner i Oslo. Mor, far og to voksne barn – alle fire malplassert i egne liv. Vi følger deres veier; mor Bharati som tviler på ekteskapet, far Shyam som vil bli poet, sønn Suraj som reiser til India for å finne seg selv og datter Mita som vil skape film, men som mest sitter på Stargate pub/kafé. Rundt dem finnes et nett av mennesker; famile, kjærester og venner.

Naveen gaper høyt, og jeg er litt usikker på om det er lurt å gape så høyt og debutere med et såpass ambisiøst prosjekt. Men – men; det skal sies – Mala Naveen kan skrive. Hun kan skape. Hun kan blåse liv i en haug med karakterer som alle løper rundt for å finne seg selv i en kaotisk verden. Derfor blir jeg allerede nå utålmodig på neste bok av Naveen – når hun får strammet seg inn og funnet en sterkere nerve i pennen sin. For det blir litt preikete, det blir litt klumsete i oppbygningen av historien – det er flere steder hun kunne tatt skikkelig balletak på leseren (ehm…), men så glipper det – hun har ikke kraft nok…enda! Men jeg tror det kommer. Språket hennes er godt nok, men bremses uttallige ganger, særlig i første halvdel av boka, av floskler og klisjeer som: «Suraj kunne ikke høre hva Monica sa, men Leyla nikket, og like etterpå reiste de seg for å gå på do. Som to indiske kale hiran, nette og spretne antiloper duvet de mot det lille toalettbygget i enden av uterestauranten. « (s. 165) Fra samme side: «Det begynte allerede å gå rundt for Suraj, menneskene rundt ham presssset seg fremover, og et sted der borte – i slow motion- så han Leyla og Monica danse forførende. Flere fulgte med på forestillingen, det var en sjelden oppvisning av skjønnhet og sex appeal.»  Eller: «De store usminkede øynene var som grumsete vinduer, bak dem lå det ord og tanker han ikke kunne tyde.» (s. 206) og «Selv 100 år etter røykelovens inntreden ville man kunne komme til puben ved Akerselvas bredd for å sniffe inn sure etterlevninger fra en tid da mennesker kunne føre samtaler eller bare være mystiske i hverandres røykvirvler» (s. 207). Det oppleves kunstig; det er som om Naveen forsøker å skrive pent eller poetisk, men konsekvensen er bare at det bremser opplevelsen av historien. Dessuten trenger hun ikke å prøve; hun har språk som holder i lange baner, når hun glemmer å være flink skriver hun veldig bra. Veldig bra. Særlig dialoger er hun god på, og det er mange fine skildringer, blant annet kinoskildringen til Shyam fra han var barn. I disse partiene minner hun meg om Seth. Hun har også et godt og utrolig godt grep om sosiolekter og etnolekter, f.eks. den fantastiske setningen på MSN Messenger som Mita skriver til broren sin: «kaos er det som skjer. jeg ble forbanna på Lalita Aunty og endte opp med å whopæsse henne. Og nå er det pæncho pæncho over hele linja. det går rykter om at lalita skal saksøke mamma og pappa.» (s. 257)

Raj Kapoor er viktig i 'Desiland'

Det er også mange morsomme referanser til Bollywood, blant annet udødelige Raj Kapoor – the show man.  

Jeg synes bokas beste partier handler om foreldregenerasjonen, særlig om faren i familien. Men også mors historie er fin; Naveen introduserer et ganske uvanlig og nytt perspektiv i forhold til forelskelse og ekteskap. Skal ikke røpe for mye. De unges historie er noe svakere, særlig den delen av brorens reise til India som omhandler Babas Children (en sekt) synes jeg er ufokusert. Hans søken og problematiske forhold til seg selv og sin egen seksualitet kunne ha vært tydeligere.

Det er altså mye bra her; men alt kunne med hell vært strammet inn. Ikke fordi frodig ikke er bra, men fordi denne forfatteren er best når hun er nøktern, og fordi at  frodig gjør at min opplevelse av boka hele tiden bremses – når jeg burde være sammen med familien Mehta, når jeg ønsker å være sammen med familien Mehta, så forhindres jeg av for mange ord.

(boka fikk jeg som leseeksemplar fra Aschehoug)

Stikkord: anmeldelser, Aschehoug, bok, Bokomtale, bøker, debutant, Desiland, kultur, Litteratur, Mala Naveen