Som en del av Cappelen Damms bokbloggturné har jeg lest antologien Nesten som før. Det er 11 forfattere som har skrevet hver sin lille fortelling om det å være omtrent 14 år. I går skrev Eirinsurr om boka og i morgen kan du lese hva Lady Netta synes om den.
Jeg er ikke akkurat i målgruppa for denne boka, men jeg har vært 14 år en gang jeg også. Jeg vil tro denne boka appellerer i mye større grad til jenter enn til gutter, for det handler stort sett om relasjoner mellom jenter og om forelske, mensen og pupper. Jeg synes mange av historiene er gode, selv om de selvsagt ikke griper meg i særlig grad. Men det er greit. Jeg er tross alt over tjue år for gammel. Jeg synes mange av historiene er klamme. Men så er det klamt å være 14. Jeg tror jeg hadde lest boka da jeg var 14 med stor nysgjerrighet, jeg tror jeg hadde syntes det var spennende og blitt litt sjokka, men jeg tror ikke jeg hadde gjenkjent meg veldig i boka eller tenkt at den handlet så mye om meg.
Jeg var kanskje annerledes enn alle andre. Men det er jo nettopp poenget: Alle føler seg annerledes når man er 14. Kanskje det er det jeg savner litt i boka? Det er en slags konsensus gjennom alle historiene om hvordan det er å være 14. Litt lite variasjon. Hvis jeg skal utsette noe på boka, og det skal jeg nok, så er det nettopp det: Den har litt lite spenn. Det er jenter som er tøffe i kjeften, men egentlig litt usikre. Det er kropp og forelskelse, forelskelse og kropp – det er venninner og litt mer forelskelse.
For meg handla det å være 14 om utrolig mye mer. Om hamsteren som døde. Om første tur til Oslo sentrum aleine. Om da jeg stjal penger fra mammas lomme. Om å være med morfar på jobb. Om spiritismen og hva den fortalte. Om jeg skulle bli gartner eller forfatter. Om jazzballetten som ble et ork. Om nabokona som alltid gråt. Om å sitte på en koffert på en togstasjon i Frankrike. Om å lese Maria Gripe for første gang. Men så skal denne boka handle om følelser, forelskelse. Okei. Det er jo greit det. Men likevel tror jeg at jeg ikke hadde følt at boka var skrevet for meg da jeg var 14. Lurer på hvorfor? Jeg var ikke spesielt kul da jeg var 14. Jeg var ikke spesielt interessert i gutter heller. Jeg lurer på om jeg får på følelsen av at boka er skrevet litt sånn for kule jenter? Kule, ressurssterke jenter som er (brå)modne? Jeg ville lest den, og følt at det som sto var fremmed. Men så er det fremmed å bli voksen, det er jo det.
Dette blir en merkelig omtale, jeg ser det. Men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det jeg synes mangler. Det mangler en form for ‘annerledeshet’ uten at jeg helt kan si hva. Jeg kan jo si til slutt at det var flere historien jeg likte godt, for eksempel Linde Hagerup og Annette Münch, men den som traff meg i hjertet var den siste; Den store ulykka av Lars Mæhle. Den hadde en form for blyghet, ærlighet – den forstiller seg ikke. Den var fin. Jeg ble rørt.
Men igjen; jeg er ikke i målgruppa. Og boka er god. Jeg anbefaler den gjerne; til jenter mellom 12 og 14.
SV: Takk for tips! Kate Morton er jeg litt skeptisk til da jeg ikke er så veldig glad i historiske romaner. he secret life of Pippa Lee leste jeg tidligere i høst (eller var det i sommer?) og den falt desverre ikke helt i smak. Grei nok, men ikke noe mer enn det i grunn. Ser frem til å lese One day, etterhvert.
[...] Knirk: “Det mangler en form for ‘annerledeshet’ uten at jeg helt kan si hva.” [...]
[...] Plutselig slo deg meg: Kan det være han som skrev den novella jeg likte så godt i ungdomsboka Nesten som før? Jeg gikk inn på min egen bloggomtale fra oktober i fjor. Bingo! Sitat: “Jeg kan jo si [...]