Jeg har lest Zulmir Be?evi?s Svenhammeds journaler som en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Du kan følge omtalene bakover ved å begynne med Les Mye som blogget om boka i går. I morgen er IngaLill sistemann ut. Boka er oversatt fra svensk, er rykende fersk og har fått mye positiv oppmerksomhet.
Svenhammeds journaler er en oppvekstroman, kort og lettlest, som handler om å bo på feil side av motorveien og være annerledes. Svenhammed er ikke svensk, men han er også helt annerledes enn ungdom flest. Dette handler ikke bare om å være annerledes i etnisk forstand, men også annerledes som menneske. For hvem kjøper seg dress i ren mafiastil og giftering for å fri til jenta du er forelska i når du er 16 år og knapt har vekslet et ord med den utkårede? Jeg lurer på om det er søkt, men så synes jeg Be?evi? følger opp denne klønetheten gjennom hele boka. Svenhammed er virkelig en outsider. En raring. En hard nøtt. En poet.
Don Martin - et godt valg
Jeg har vært opptatt av oversettelser tidligere. Jeg har vært frustrert over oversettelsen av After Dark av Murakami, jeg har undret meg over oversettelsen av Barnepiken, jeg har frydet meg over Kiffe Kiffe i morgen. Jeg har stor respekt for oversetterens gjenskapning av en tekst. En ting er å finne de riktige ordene, utøve den tekniske siden av å transformere en tekst fra et språk til et annet. Noe helt annet er å gjenskape stemningen, feelingen, konteksten og situasjonen gjennom oversettelsen. Det må av og til være utrolig vanskelig. Det hjelper ikke å være god i begge språkene når du jobber, men du må kjenne den verdenen som blir beskrevet og skal oppleves av leseren. Gjennom språket skal du skape identitet, relasjoner og situasjoner som er troverdige. I Svenhammeds journaler har Cappelen Damm valgt å bruke Don Martin som oversetter. Det er modig tenkt. Don Martin er rapper i Gatas Parlament som utmerker seg med sin samfunnskritiske hip-hop og rap. Han er også radiovert og tekstforfatter. Jeg synes valget er utrolig bra, og han oversetter Svenhammeds journaler med stil, selvsikkerhet og damp. Det oser språkkunst av verket. Applaus for det.
Likte jeg boka? Ja. Det gjorde jeg. Men ikke i starten. Det holder ikke at boka er tøff og hip og kul og tidsriktig og skrevet av en med bakgrunnsbeina planta i en annen kultur. Det er først når Svenhammeds journaler treffer den såre strengen at kontrastene skaper kvalitet i teksten. Det at Svenhammed er annerledes utover etnisk annerledeshet er med på løftet. Så kan man jo spørre seg hvordan målgruppa (ungdom) vil ta i mot Svenhammed. Der er jeg litt usikker. Særlig starten av boka er beintøff, det tar tid å bli kjent med Svenhammed som menneske. Jeg tror at jeg selv ville følt motstand mot boka da jeg var 16 år. Men også nysgjerrighet og spenning. Hvilken følelse som ville fått overhånd er jeg usikker på. Jeg tror at for en del ungdom i Norge så er det lang vei fra deres egen hverdag til Svenhammed sin. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis demografiske forhold, men en lang vei mellom oppfattelsen av hva virkelighet er. Lang vei mellom to individer. Ungdom jeg jobber med i Skedsmo ville kanskje hatt større gjenkjennelse enn de jeg jobbet med i fjor i en bygd på vestlandet. Men aldri si aldri. Folk er forskjellige og gnist finner man de underligste steder.
Det var en fin amneldelse. (psstt, det er min tur i morgen). Synes det er fint at du setter fokus på at det ikke bare er innvandrerbakgrunnen som gjør han anderledes, men at han er en raring
Oj, sløve meg, tenkte det slutta på lørdag. Jeg har oppdatert.
Spørsmålet er vel heller hvorfor han er «rar», ikke _om_ han en raring…
Jeg er mer der at jeg syns man _skal_ konsentrere seg litt om at dette handler om en gutt med innvandrerbakgrunn, fordi det faktisk fins veldig lite litteratur rundt dette. Når det er sagt syns jeg gjenkjennelsesfaktoren er viktig, for all del, for å ikke fokusere så altfor mye på «dem» og «vi» – Men at «vi» alle har litt «dem» i oss.
Liker så godt å lese hva du skriver, også om denne boken, selv om jeg ikke alltid er like enig med deg!
Don Martin? Det gikk meg faktisk hus forbi, morsomt å vite
Hei ellikken,
det er godt man ikke alltid er enig.
Jeg tenker at denne boka blir enda bedre fordi den handler både om innvandring, men også om noe som er bredere enn det, jfr. å være annerledes/rar. Det betyr ikke at den ene historien er mindre viktig enn den andre, men de bidrar til at historien blir….hm…’tjukkere’ hvis du skjønner. Jeg synes også at det er vanskelig å skille ting fra hverandre. Hva er kulturelt betinget og hva er Svenhammed selv – det er selvsagt en skikkelig blandings. Som du sier: Vi alle har litt dem i oss.
Bra setning. Den skal jeg tenke litt på.
[...] This post was mentioned on Twitter by Kristin Jobraaten, Anette S. Garpestad. Anette S. Garpestad said: Knirk om Svenhammeds Journaler http://bit.ly/clJkqZ
[...]
[...] var det Knirk sin [...]
Vi alle har litt dem i oss, kan kanskje også sies med John Donne, en samtidig av Shakespeare. No man is an island.