Dette er bok to i The Fionavar Tapestry skrevet av canadiske Guy Gavriel Kay. Bok en, The Summertree, har jeg omtalt her. Jeg var litt ambivalent til første bok, og spent på om andre bok overbeviser i enda større grad. Og hva kan jeg si?
Jeg er litt der jeg var etter første bok egentlig, men med enda større kontraster i opplevelsen. Første delen av denne boka likte jeg sånn passe, men så skrur Kay til skrustikkeren og drar til med all kraft, så loopen løper rett i taket i andre halvdel. Det er noen fantastiske scener i andre del av boka som har stor episk kraft. Styrken til Guy Gavriel Kay er plottet, historien og den verden han har konstruert. Det er virkelig stort – det må ligge vanvittig mye arbeid bak denne trilogien. Igjen merkes inflytelsen fra Tolkien; f.eks i magikeren som skifter side og alvene (lios alfar) som seiler over havet. Samtidig har Guy sin egen stemme; han er mer saftig, blant annet har seksualitet en plass i historien (både i form av sex, men også i form av mytologisk seksualitet). Det kan også nevnes at Kay tør å ta livet av hovedpersonene sine, det har man som leser selvfølgelig et tviegget forhold til – men man kan jo unektelig bli trøtt av forfattere som hele veien tyr til det jeg kaller ‘James Bond døden’.
Det er to sider ved Fionavar trilogien som trekker min opplevelse ned. Det ene er at jeg synes Kay har en skrivestil som er emosjonell og til tider svulstig. Det blir mye lange blikk og ting som ‘dirrer i luften’ hele veien. Det ødelegger for meg noe av dramaturgien i historien. Nesten hver scene, hver side, veier så tungt av emosjonell undertekst at det blir for voldsomt. Ikke minst har det en tendens til å ta piffen litt av de virkelig store scenene. Han har en poetisk og episk penn – det er sikkert meningen – men det funker litt dårlig, særlig i første delen av boka. Da vi forstår Jennifer sin sanne identitet (kul greie forøvrig) så begynte jeg nesten å fnise i stedet for å bli grepet. Det er mye «oh, my very dear» og seinere: «He could feel the straining desire run through her, and then through himself, and he said aloud, «Let us fly, and kill, my darling.»» (s. 58) og noen språklige floskler som «She tossed her head, and the red hair rippled down her back like a river».
Scene fra boka ill. Jon Howe, http://www.john-howe.com/
En annen ting er personene i boka. Som jeg skrev i omtalen av første bok, så slet jeg med å få et ordentlig bilde av personene. Og da tenker jeg ikke bare på utseende, men jeg synes mange av menneskene er uklare og utydelige. En ting er å etablere og introdusere skikkelig. Det gjør ikke Kay (gjelder ikke alle personene hans). En annen ting er å la oss bli godt kjent. I denne boka pøses det på med mange nye karakterer; en hel haug, og det gjør at vi aldri blir kjent med noen i dybden. Jeg sliter fortsatt med å opparbeide klare bilder av Kim, Paul, Dave, Kevin og Jennifer. (Eller Jennifer har jeg egentlig litt track på….det er verre med de andre). Det er veldig, veldig uvant for meg – for det har jeg ikke opplevd før i fantasyromaner. Plutselig går Loren og Kim til sengs – unnskyld meg – er ikke Loren 80 år? (greit nok det altså….men da ble ting veldig uklart igjen). Og plutselig lurer jeg på om Dave er svart? Og disse gudene; Dana, Cernan, Owein, Maugrim – jeg har ikke klare bilder av dem. Det irriterer meg!
Det er så synd når han egentlig har et fantastisk persongalleri. Det er lettere med folka fra Fionavar. Diarmuid står fram ganske så krystallklart. Aileron også. Brendel er fin. Og ikke minst Darien. Det blir spennende greier.
Så kort oppsummert: Mellom permene på disse bøkene er det MYE. Det er mye motstand, men jeg sitter igjen med en relativt stor opplevelse når jeg lukker boka. Treig start – men så forsvinner jeg. Jeg har bestilt den siste boka i serien, og kjenner jeg er klar for den.
(skrevet i juni -10)
[...] på jumboplass? The Wandering Fire (bra fantasy – fortjener ikke å være på bånn), The Bands Visit (filmomtale) og helt på [...]