Jeg leste Dagbok av Tomas Espedal for et år siden og likte godt det jeg leste. Å lese Imot kunsten (2009) er en enda større opplevelse.
«Jeg ville skrive romaner som om de var poesi. Det var så mye jeg ville, så mye jeg ikke klarte.» (s. 150)
Tomas Espedal klarer det jeg synes svært få klarer. Han skriver poesi i fortellingsform med stor intensitet og språklig rytme. Som oftest snubler de som prøver. Det blir distansert, det blir påklistra, det blir falskt. Men Espedal klarer det på en jordnær og ærlig måte. Jeg liker det veldig godt. Det er litt som opplevelsen jeg hadde med Per Olov Enquist, uten sammenligning forøvrig, setningenen og ordene fyller meg på samme måte som et godt måltid har noe helhetlig og livgivende ved seg. Hvert ord har innhold og tyngde, helheten blir større enn delene.
Det er morsomt med mange litterære referanser, og særlig til Martha Quest som jo har gjort så stort inntrykk på meg. Det er fint å lese om hvordan Espedal har det med skrivinga og det å være forfatter. Det er ikke lettkjøpt akkurat. Ikke det at jeg tror det er lettkjøpt for noen store forfattere.
Denne boka var innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, og det er lett å forstå.
Ang. «The Hurt Locker» så var det snakk om å sette den opp etter Oscar utdelingen, i noen uker. Men jeg mener å huske at det ikke skjedde. Det var på grunn av alle Oscar statuettene den fikk at det ble aktuelt…
I mot kunsten av Tomas Espedal kjøpte Mettemor i går. Blir spennende å se om hun er like begeistret som deg
Ha en fin 17. mai
Etter noen sider til med krim er jeg i gang med Espedal, Knirk og Groskro.
Og jeg gleder meg.
Den er intet mindre enn en liten perle!