Denne boka fikk jeg tilsendt av forlaget, via forfatteren selv, og det var en utrolig hyggelig gest. Jeg synes det er stort å få fine bøker i posten. Bare sitte og holde i boka og være glad for å ha fått den. Bøker er pene. Denne er veldig pen. Jeg så stjerna ved Gunnar sitt navn med en gang, og slo opp på siste side umiddelbart. Jeg liker kjærlighet.
Boka heter Avstand2 (i annen – jeg klarer ikke å finne en knapp på tastaturet som lager et sånt lite totall….) og er skrevet av Monica Isakstuen Stavlund.
Det er flere bloggere som har skrevet om den vet jeg, men jeg har med vilje ikke lest andres omtaler. Først litt om boka sakset fra omtalen på Tiden forlag:
Aleksander blir oppringt av en kvinne som påstår at hun var gift med hans far og at denne mannen nettopp er død. Dette er et pussig budskap, ettersom Aleksander har vokst opp i visshet om at faren døde før han ble født. Aleksander oppsøker kvinnen, og i huset hun bor i finner han en hel etasje som er dekket av hundrevis med bilder av ham selv, fra sjuårsalderen og fram til i dag.
Hvorfor har faren fulgt etter ham og tatt bilder men aldri kommet fram – og hvem kan nå fortelle sannheten om det som skjedde?
Nåvel, hva skal jeg så si om denne boka?
Jeg kan jo begynne med å si at jeg har et noe anstrengt forhold til mye norsk samtidslitteratur. Lesere av denne bloggen har sikkert lagt merke til at jeg nesten bare leser engelsk litteratur. La meg samtidig si at jeg ikke har peiling på litteratur – objektivt sett. Det jeg sier på denne bloggen er konsekvent min opplevelse av å lese en bok. Hvordan jeg opplever det. Subjektivt. Ingen omtale som kan sies å være gyldig for flere enn meg selv. Det er meg og Aleksander, Fanny, Marianne og August. Finner vi tonen, liksom. Klarer jeg å være med disse folka gjennom det de opplever? Blir deres opplevelser mine – på ett eller annet nivå?
Til det kan jeg si ja.
Det er kraft i forholdet mellom de ulike menneskene. Da jeg leste Morgenbladet trakk de fram farsrelasjonen i denne boka. For meg handler ikke boka om farsrelasjoner, men om Aleksander sitt forhold til moren. Det er utrolig godt skildret. Det er vondt langt inn i margen. Det er nyansert, det er troverdig, det er fint. Episodene fra han var liten er fæle. Jeg er mor til to små gutter og det gjør inntrykk å lese om mor og sønn i denne boka. Aleksander sin naive tanke om å skjerme Fanny fra hans vonde barndomsminner finner jeg også (dessverre) høyst troverdig.
Jeg liker Aleksander. Men enda bedre liker jeg Fanny. Hun treffer meg med en gang. Hun er sterk, fin og klok. Av en eller annen grunn blir jeg skuffa når jeg hører hun er lege. Jeg var sikker på at hun var hjelpepleier – lege blir for…..tja…. samme det! Jeg tror jeg har mer tillit til hjelpepleiere enn lege. Dessuten virket hun ikke som en lege i begynnelsen.
Det er en detalj, glem det.
Men; det er altså fine personer vi møter i boka.
I tillegg er forfatteren drivende god til å skrive dialog. De er naturlige, de er nammenam å lese, og de gjør boka lettlest (ikke i betydningen av dårligere kvalitet) på en god måte.
Jeg har også lyst til å trekke fram at jeg liker Stavlunds spark til helsevesenent og psykiatrien. Hun klarer å legge inn noen gode innlegg om utilstrekkelighet og uverdighet. Det gir boka en mikroskopisk politisk tvist som jeg liker. Det gjør forfatteren litt synlig, og det liker jeg veldig godt.
Det er noe med språket jeg sliter litt med. For meg virker språket bundet, kontrollert og nesten tøylet ned i en form som sikkert mange liker. For meg blir det av og til noe kraftløst og fargeløst (når det er sagt så er det alltid dette jeg sliter med i norsk samtidslitteratur – jeg opplever at formen ofte hindrer fortellingens egen kraft i å nå leseren. Dette handler selvfølgelig om meg selv og mine litterære preferanser).
Jeg hadde egentlig skrevet en lengre blogginnlegg hvor jeg kommenterer noen scener, men det blir litt for detaljert. Det får ligge på pc’en min.
Uansett, kort oppsummert:
Dette er en bok som handler om forholdet mellom en psykisk syk mor og hennes sønn. Boka var fin. Utrolig mye bedre enn den siste norske boka jeg leste (vente, blinke). Stavlund kan skrive. Hun kan skrive som bare det!
Jeg gleder meg allerede til neste bok.
Dette er den andre anmeldelsen jeg leser om denne boka, og jeg tror jeg må sette denne på ønskelista til jul! I tillegg må jeg si du alltid skriver så bra blogginnlegg – alltid interressant å lese hva du skriver
Ha en fin lørdag!
Bra! Jeg har kommet en tredjedel uti, og liker den godt. Pussig nok ble jeg også skuffet over at hun var lege. Ikke at det er så viktig, men.
Gleder meg til å fortsette!
Jeg leste anmeldelsen til Janke for noen dager siden og den var så bra at jeg fikk lyst til å løpe til bokhandelen umiddelbart, og med din anmeldelse i tillegg så er det jo ingen tvil om at det bør gjøres rimelig snart
Jeg slutter meg i rekken! Dette er en bra bok som fortjener å bli lest.
Jeg ble ikke skuffet over at hun ble lege. Men jeg trodde hun var sykepleier.
Så fint at du også vil anbefale boka (jeg er jo selv hemningsløst begeistret for den). Er ikke enig i det du sier om spåket, men det er kanskje fordi jeg , i motsetning til deg, er en stor fan av norsk samtidlitteratur?
Morsomt å høre at andre også ble overrasket over at Fanny var lege. Jeg kjeftet straks på meg selv for at jeg automatisk tenkte at en kvinne som jobber på sykehus er sykepleier/hjelpepleier, men når jeg tenker etter så var det kanskje også det at Fanny virker veldig lite «legeaktig».
Hva er egentlig legeaktig? Det lurer jeg på, altså. En gang (veldig tidlig i arbeidet med boka) så jeg nemlig for meg at Fanny var hjelpepleier, men det varte kort og jeg fikk det ikke til å stemme. Kanskje er det allikevel noe der som henger igjen..? Hmm.
Hei Monica.
Jeg kan bare svare for meg selv, men det var jo litt artig at flere har tenkt seg Fanny som ikke-lege.
Jeg har jo ingen rasjonell begrunnelse for at jeg ble litt skuffa over at hun var lege. Jeg bare fikk inntrykk av at Fanny er en handlingens kvinne. Og veldig hverdagsklok. Det er teite beskrivelser, men det er en intuisjon mer enn en artikulert mening, hvis du skjønner.
Leger tilhører akademia, og akademia gjør meg ofte slapp. Det er ikke noe «på den ene siden….» og «på den andre siden…» med Fanny. Hun er bare så utrolig bra og tenker så klart (selv om hun bærer på mye usikkerhet). Det kan jo selvsagt leger også gjøre, men de har så mange omveier og vurderinger og …tja…jeg tenkte Fanny som mye «enklere» og med enkel mener jeg ikke dum – tvert imot! Hun var min favoritt av alle karakterene i boka.
Jeg tror denne intuisjonen min handler om egne fordommer egentlig. Det handler ikke om at Fanny er kvinne og derfor tenker man automatisk på hjelpepleier og ikke lege. Mer tvert i mot.
Dette ble rotete. Det er vanskelig å sette ord på.
Uansett; Fanny ruler.
Spennende å høre. Og gøy at du liker Fanny. Jeg liker henne godt selv. Og sånt er ikke alltid lett å sette ord på!
Har du sett at anmeldelsene våre ligger på tiden forlag? HVis du går på tiden, trygger på avstand2, så ligger det på høyre siden. Festlig!
Janke; det var morsomt!
Takk for at du tipset meg.
[...] jeg et noe anstrengt forhold til norsk samtidslitteratur. Det kan du for eksempel lese om her og her (Avstand2 var jo et hederlig unntak). Jeg leser ikke norsk litteratur fordi jeg tror at jeg ikke [...]
[...] 2009 skrev jeg om den skjønnlitterære debuten til Monica Isakstuen, Avstand2. Jeg likte boka godt, men synes språket virket noe bundet og kontrollert. Det var som om noe av [...]