“Fat Charlie wondered what Rosie’s mother would usually hear in a church. Probably just cries of ‘Back! Foul beast of Hell!’ followed by gasps of ’Is it alive?’ and a nervous enquiry as to wheather anybody had remembered to bring the stakes and hammers” (s.117)
Da var det på tide å hilse på Neil Gaiman. Det ble et morsomt bekjentskap.
Boka handler om Fat Charlie som har en far som gjør alt han kan for å gjøre sin sønn flau. Men så viser det seg at faren egentlig er edderkoppguden Anansi. Inn på scenen vandrer også en ukjent bror med guddommelige egenskaper, men uten moralske hemninger. Her er det duket for forviklinger!
Det er to ting som er kult med boka (eller det er sikkert flere ting, men jeg har tenkt til å nevne to). Det ene er at Gaiman kombinerer en helt syk fortelling som han selv har skapt med tradisjonelle fortellinger fra Afrika og Mellom-Amerika. Jeg kjenner Anansi og fortellingene om ham fra før. Anansi representerer det som kalles trickster tales, som ikke helt har en norsk mytologisk/eventyr parallell (det nærmeste vi kommer i sjanger er kanskje skrøner, og den skikkelsen som ligner Anansi mest er vel Loke). Anansihistorier er veldig morsomme fortellinger. Gaiman gjør en så utrolig bra jobb når han bruker Anansi og de andre arketypene fra afroamerikansk folklore; Hyene, Apekatt, og ikke minst Tiger. Han lar Fat Charlie møte de i en parallell verden, noe som ligner Platons idèverden. Det er utrolig kult laget. Han har også med Bird Woman, det tror jeg er hans egen oppfinnelse. At han kaller Anansi og de andre for guder er nytt for meg. Jeg har aldri oppfattet disse figurene som guder, men så er heller ikke min kunnskap på området spesielt stor.
Det andre jeg skulle nevne var…..hva var det egentlig? Jo! Personene. De er råbra. Fat Charlie og broren Spider. De gamle damene som har noen skikkelig okkulte interesser og evner. Gamle Anansi selv. Og selvfølgelig, også arketypisk, Svigermor from hell. Herlig!
Fortellingen er morsom, noen dødpunkter midtveis, og Neil Gaiman virker av og til noe hyper.
Men dette var bra! Gleder meg til neste bok.
Takk til alle som har anbefalt Neil Gaiman.
Denne ligger i bokhylla vår, ulest for min del. Alltid greit med et hint slik at man kan finne skatter i sin egen bokhylle også:-)
Så morsomt at du har lest Neil(alltid på fornavn med de jeg er litt forelsket i…)! Foreslår at du leser American Gods som neste bok;-).
Her strømmer det på med gode tips, – har ikke lest noe av mannen, men det virket veldig spennende.
Anansi Boys er veldig bra ja. Vil igrunnen anbefale alt av Nei Gaiman: American Gods, Neverwhere, Coranline, og kanskje spesielt Good Omens som han skreiv saman med Terry Pratchett.
Hei alle; takk for kommentarer.
Good omens er et godt tips. Takk.
Bokdama; har allerede lest American Gods. Omtale kommer snart. Jeg legger ut omtaler jeg har skrevet i løpet av sommeren i kronologisk rekkefølge. ;o)
Jeg røper ikke hva jeg tenkte om Am. Gods. Da beholder jeg deg kanskje som leser av bloggen min. Hurra!
He he, jeg er nok trofast følger uansett;-)
Neil Gaiman er min store litterære forelskelse, og ulikt andre forelskelser, deler jeg ham gjerne med andre.
Alt er verd å lese. Jeg har ledd mest av Good Omens, og Neverwhere har fascinert meg enormt. Den er VELDIG annerledes enn – ja – det meste! Akkurat nå har Graveyard Boy en høy stjerne. Vakker! For oss fortellere er novellesamlingene et must. Mye inspirasjon å hente! Jeg misunner alle som har bøkene hans til gode! Stardust er MYE bedre som bok enn som film.
Jeg likte ikke Sandman Vol. 1 – Preludes and Nocturnes av Gaiman(grafisk novelle) ei heller Good Omens som han har skrevet i samarbeid med Pratchett. Tror rett og slett ikke Gaiman skriver litteratur for meg
anansi boys, artig bok og er heilt enig i det du seie:
«Fortellingen er morsom, noen dødpunkter midtveis, og Neil Gaiman virker av og til noe hyper.»
for meg virka det ut som den mannen der enten er sprø eller har en ganske merkelig og stoooor fantasi, men så er det vel kanskje det som skal til for å bli forfatter:P
[...] guder som for eksempel Kali, vi møter mange ukjente guder fra slavisk mytologi, og vi møter igjen Anansi. Alle disse gudene (sammen med en haug andre) er karakterer i boka til Gaiman. Disse gudene er i [...]
[...] 22, 2010 av knirk I fjor leste jeg Anansi boys og American gods av Neil Gaiman. Jeg likte begge godt, selv om ingen av de bringer meg inn i den [...]