På Gardermoen i forrige uke kjøpte jeg denne boka, «A small personal voice».
Den innholder essays, anmeldelser og intervjuer. Alt om og av og med Doris Lessing. Jeg har bladd litt i den. Mye fint.
I et intervju får hun spørsmålet om hun har noen råd til unge håpefulle skribenter.
«You should write, first of all, to please yourself. You shouldn’t care a damn about anybody else at all. But writing can’t be a way of life; the important part of writing is living. You have to live in such a way that your writing emerges from it. This is hard to describe.» (s. 53)
Hun sier ikke noe mer. Det er interessant synes jeg. Å leve slik at det du skriver vokser fra det. Det er klart at man skriver ut fra egne erfaringer og levd liv. Men det virker som om hun mener at man aktivt skal påvirke hvordan man lever slik at det man skriver blir best mulig.
Veldig klokt sagt. Og litt mystisk, igrunn. Det minner meg om de berømte utdragene fra Rainer Maria Rilke i «Letters to a young poet». Tror du har lest, har sett deg kommentere på det et sted.
Fikk lyst til å lese denne boka.
det var nydelig sagt. det gjør det nesten enda finere at man ikke skjønner helt hva hun mener. Noe å gruble på. For hvordan skal man leve? hvordan skal man skrive? og hvordan passer det sammen? jeg tenker mye på det, uten å finne noe endelig svar.
Så intressant – och ovanligt – att läsa någon annans tankar om en Lessing som jag själv inte läst. Kul!