Dette var nedtur. Skikkelig provoserende kjedelig. Jeg får kløe samtidig som jeg sovner. Boka er vente, blinke av Gunnhild Øyehaug.
Dette er min opplevelse av boka:
For det første drukner fortellingene i den språklige formen til forfatteren. Det er så mye språk, og språket er så «flinkt» – sikkert akkurat sånn man lærer å skrive på skrivekurs fortiden - og jeg blir sur av det.
Lange setninger uten komma avløses av korte setninger. Avsnitt som begynner med setninger i parantes – gæærn forfatter altså – og selvsagt er ingenting kronologisk, men vi hopper litt hit og dit, og det er så mange tanker (tenker folk så mange idiotiske tanker?), og dette hadde i og for seg vært helt greit hadde det ikke vært for at det er så utrolig kjedelig. Forfatteren har et nyansert, variert og ordrikt språk. Litt sånn søtt og distansert på en gang.
Problemet med dette er at jeg aldri kommer nærme de personene boka handler om. Det er så mye distanse – både språklig – det er slitsomt å forsøke å lete fram menneskene i historien bak alt språket (jeg aner at det nok egentlig hadde vært ålreit å bli kjent med Sigrid og Kåre). Men distanse også fordi jeg opplever at forfatteren presenterer flere av personene lett ironisk ved å hele tiden gjøre litt narr av de:
«Ho tenker på at ho eigentleg har ganske lyst på eit slikt smykke som Charlotte i Lost in Translation har kring halsen, der ho tassar ikring i si for store herreskjorte: ein diamantmånesigd. Ein diamantmånesigd som på ein hemmeleg, men intens måte skin som hennar eige indre. For det er det som er saka med Charlotte. Ein får ikkje heilt tak i henne, men ho skin, litt slik som Sofia Coppola. Og litt slik som Sigrid og. Sigrid skin nemleg også, som tidlegare nemnt, sterkt, hennar indre er også lysande, men det er ikkje så mange som har sett det enno, dette hennar hemmelege, gneistrande lys. Viss ho hadde eit slikt smykke, kunne ho ha det som eit hemmeleg teikn om at ho sjølv veit, og er. Det ho er, som skin. Og at det er ein månesigd, er berre endå meir symbolsk, i og med at det altså ikkje er ein fullmåne som skin med heile tydelege seg, nei, det er berre ei stripe av månene som er opplyst, resten ligg i mørker. Slik det er, tenker Sigrid og får tårer i auga. Ho: Svært mykje av henne ligg enno i mørker. Ein dag kjem ho til å skine som ein fullmåne, men for tida er ho berre ein månesigd».
s. 81
Det er så……åh, jeg finner ikke ordene….bra jeg ikke er litteraturanmelder, men det blir litt flosklete, svulstig, latterlig og teit. Ja, og det er vel Sigrid som i dette øyeblikket er svulstig, latterlig og teit, og det er dumt at hun blir framstilt sånn for jeg får ikke lyst til å lese mer om henne.
Flere ganger underveis i boka tenkte jeg at det egentlig er jeg som er dum. Det er noe jeg går glipp av her. Det er noe jeg ikke forstår som andre forstår. Boka har jo blitt hypet så vanvittig opp – alle liker den. Kjenner mange som virkelig hadde en stor leseropplevelse her. Så du kan jo forsøke.
Jeg kunne skrevet noen fine ting om boka også, men tror ikke jeg gidder. Jeg ga meg etter 150 sider.
Gjesp.
jeg er helt enig! jeg hadde tenkt å poste et innlegg om denne boka for noen uker siden, men så fikk jeg meg liksom ikke til det. jeg tenkte: er det bare jeg som er en jevngammel, misunnelig tøyte som hakker på andre fordi jeg ikke får det til selv? Jeg skriver, men har langt igjen. Jeg merket at det ble vanskeligere å kritisere en en jevngammel norsk jente enn en opphausset, utenlandsk eldre og/eller avdød person, evt. yngre men utrolig patetisk.
Øyehaug er ikke patetisk. Det er mye bra der. Det er mange skarpe observasjoner. det jeg misliker, er nettopp det: at det der så skarpt, men helt uten følelse. Som du sier: vi kommer ikke inn på personene. Kanksje er det meningen. Men for meg blir det meningsløst å bli minnet om alt det iiiiiiinderlige fra 20-årene uten å kunne føle det. den intense gleden. den usannsylige smerten. tilstedeværelsen. Hun gjentar at det er så iiiiiiinteeeeeeenst, så iiinderlig, og så er det ikke det. Det traff ikke, rett og slett. For at en bok skal fenge, må den treffe. en annen ting jeg mislikte sterkt, er at hun allerede svært tidlig i boka forklarer tittelen, omtaler den direkte. Dette skjer flere ganger mot slutten også. Jeg liker at tittelen forblir uforklart. At man må lete litt selv. For tittelen er nemlig veldig fin. Det skal hun ha. Den treffer!
Jamen så fint at vi opplevde den boka litt likt. Det er jo ikke å komme fra at når man sitter og vrir seg og synes en bok er kjedelig så er den på en måte akkurat det….kjedelig…for meg. Men jeg lurer ofte på, når jeg misliker det alle liker, om det er meg det er noe galt med. At jeg har litt tungt for det. Jeg er ofte dårlig på å forstå det som står mellom linjene – litt sånn som må ha det med teskje – og det er faktisk litt håpløst av og til. Jeg sliter ofte med lyrikk – det er bare mange rare ord satt sammen på en rar måte. Ha ha. Men øvelse gjør kanskje mester.
Har fått inntrykk av at mange har den oppfatninga av boka der. Har ikkje lest den og har ikkje planar om det heller. Har lese eit par dikt av ho som eg ikkje vart så veldig begeistra for så eg hell meg nok unna ei stund til. Rart at slike bøker som folk har problemer med å lese blir hovudbok i bokkluben…
Tror jeg har hatt omtrent samme opplevelse av boka som deg, og som heklehatt også. Uansett så orka jeg ikke mer etter litt over hundre sider. Kjente meg bare forvirret og irritert. Får litt følelsen av at den er en slags «in-bok»
En liten digresjon: Babyen min liker å bla i bøker, og noen bøker liker han å rive i også. Han har vært spesielt hissig mot Vente, blinke.
Ha ha, det var veldig morsomt med den babyen! Godt å høre vi er flere som ikke var overbegeistra for boka – så føler jeg meg ikke så rar!
He, he. Jeg ga opp etter bare 100 sider, knirk. Synes du var flink jeg.
Lille søsters kommentar her fikk meg til å sprute ut i latter. Kul baby! Litteraturkritiker i bleier liksom.
Herlig omtale. Styrker min mistanke. (Jeg har hennes «Knutar» og har bladd i den et par ganger, men ikke orket å lese i den.)
Hei Tehme, takk for hilsen – både her og på en annen side. Jeg ble glad da du sa du likte bloggen min. Hvor kommer navnet Tehme Melck fra? Det tenker jeg på hver gang jeg ser (kalle)navnet ditt.
Jeg synes det er veldig interessant og lese det dere skriver, for jeg hadde en udelt positiv opplevelse av boka. Men jeg skjønner jo hvor vi er uenige når du skriver «og det er så mange tanker (tenker folk så mange idiotiske tanker?)»
Tankene var det som gjorde boka bra for min del, for ja: det finnes folk som tenker så mange tanker. Første halvdelen av boka var jeg litt lite imponert for jeg tenkte bare at, pøh dette kunne jeg jo skrevet selv. Og akkurat slik er den. Hun skriver med like mange tanker, digresjonen, referanser til filmer og bøker som jeg tenker. Og jeg synes boka var fantastisk.
Jeg er veldig glad i te med melk …
Tehme Melck – VELDIG GØY! Det likte jeg.
Frøken Radiofjes – jeg skrev ikke at jeg undret meg over at folk tenker mange tanker, men mange IDIOTISKE tanker. En viktig distinksjon der. Men – det var selvsagt litt sleivete formulert av meg.
Uansett; problemet mitt er først og fremst den språklige formen som gjør det vanskelig å nå fram til personene.
[...] så har jeg et noe anstrengt forhold til norsk samtidslitteratur. Det kan du for eksempel lese om her og her (Avstand2 var jo et hederlig unntak). Jeg leser ikke norsk litteratur fordi jeg tror at jeg [...]
[...] jeg tenker at språket er et irriterende hinder for å nå fram til det boka egentlig handler om (Vente, blinke er et eksempel på det for meg). Så er det de bøkene som sies at språket er helt nydelig, og det [...]