KNIRK

Jeg er 17 år igjen.

Helt klart.

Det var først da filmen kom, at jeg forsto at det var noe som het Twilight. Har ikke sett filmen, men tenkte jeg skulle prøve boka (Stephenie Meyer).

Jeg leste i vei, og tenkte «ja, ja…..dette er jo en ungdomsbok….greit nok….» Helt til jeg kom til side 160. Da skjedde det noe. Det som skjedde var dette:

Jeg forsvant.

Bye bye reality.

Hello vampires.

Det er jo litt flaut å innrømme – jeg er definitivt ikke i målgruppen for Twilight – men jeg løftet omtrent ikke blikket fra boka før jeg var ferdig.

Og hva var det jeg likte?

For det første er jeg, og har alltid vært, fascinert av kjærlighetshistorier hvor hovedpersonene ikke kan få hverandre. Der ligger det så mye spenning, drama og lidenskap – og jeg er som en vampyr (ha ha) når det gjelder store følelser innpakket i episke fortellinger  – jeg suger det til meg og lar meg fullstendig rive med. Litt skrint det der – det er noen ting jeg er lite kresen på. I Twilight er det kjærligheten mellom et menneske (Bella) og en vampyr (Edward) – det er et potensiale i den koblingen som Meyer tyner til det ytterste. Og ja da, det blir av og til litt vel mye følelser og litt vel mye Edwards sitt ansikt som gjenspeiler all lidenskap i verden, men pytt! Jeg er lettkjøpt.

For det andre er det vampyrene. Dette er bare rått – Meyer beskriver vampyrene så menneskelig, men likevel så utrolig umenneskelig. De er vakre – så vakre at mennesker egentlig knapt kan møte blikket deres. Først senere i boka forklarer Edward hvorfor: «And then, like a carnivorous flower, we are physically attractive to our prey.» (s. 361). Det er jo bare deilig. De tiltrekker seg byttet ved å være attraktive for nettopp det de ønsker å spise; mennesker.

Det er også fascinerende at Meyer har valgt å balansere Edwards forhold til Bella mellom to typer lidenskap: forelskelse, men også et like sterkt behov for å drikke blodet hennes. Det er kult. Han vil elske henne og drepe henne. Det blir litt kraft i den koblingen. Edward hører til en klan av vampyrer som (helst) ikke drikker blodet til mennesker, men de tørster likevel alltid etter mennskeblod – det er det de egentlig er skapt for å spise.

Og Meyer koser seg med menyen til vampyrene, som da han forklarer Bella for første gang hva han og brødrene faktisk har på menyen:

 »Why did you go to that Goat Rocks place last weekend…to hunt? Charlie said it wasn’t a good place to hike, because of the bears.»
He stared at me as if I was missing something very obvious.
«Bears?» I gasped, and he smirked. «You know, bears are not in season,» I added sternly, to hide my shock.
«If you read carefully, the laws only cover hunting with weapons,» he informed me.
He watched my face with enjoyment as that slowly sank in.
«Bears?» I repeated with difficulty.
«Grizzly is Emmett’s favorite.» His voice was still off-hand, but his eyes were scrutinizing my reaction. I tried to pull myself together.
«Hmmm,» I said, taking another bite of pizza as an excuse to look down. I chewed slowly, and then took a long drink of Coke without looking up.
«So,» I said after a moment, finally meeting his now-anxious gaze. «What’s your favorite?»
He raised an eyebrow and the corners of his mouth turned down in disapproval. «Mountain lion.»
«Ah,» I said in a politely disinterested tone, looking for my soda again.
«Of course,» he said, and his tone mirrored mine, «we have to be careful not to impact the environment with injudicious hunting. We try to focus on areas with an overpopulation of predators – ranging as far away as we need. There’s always plenty of deer and elk here, and they’ll do, but where’s the fun in that?» He smiled teasingly.
«Where indeed,» I murmured around another bite of pizza.»
«Early spring is Emmett’s favorite bear season – they’re just coming out of hibernation, so they’re more irritable.» He smiled at some remembered joke.
«Nothing more fun than an irritated grizzly bear,» I agreed, nodding.
s. 188

Jeg lo flere ganger underveis. Det er mye humor i boka, og det er godt.

Vampyrene sover ikke, de trenger ikke å puste, hjertet slår ikke og deres hud er iskald, hvit og steinhard. Og dette forelsker Bella seg i – og det er en forelskelse, en lidenskap, en seksuell tenning og en kjærlighet som fort blir løftet inn i en episk ramme; kjærlighet som er ment for evigheten.

 Jada, svulstig – det er svulstig – og det er så nam nam!

Spenningskurven går rett i taket (etter de 160 første sidene vel og merke) og følger to spor: kjærlighetshistorien mellom Bella og Edward, og forfølgelselshistorien som utvikler seg når de ikke like hyggelige vampyrene gjør sitt inntog og får teften (bokstavelig talt) av Bella. Det er lett å bli revet med, og ikke vanskelig å forstå at dette har blitt en internasjonal bestselger. Jeg gleder meg til resten – må innrømme det. Det skal bli spennende å se filmen også.

Jeg anbefaler denne boka til de som liker kjærlighet, drama og fantasy pakket inn i en tradisjonell plottfortelling. Husk; det er en ungdomsbok.

Egentlig ganske greit å lese den nå. Hadde jeg lest den da jeg var 17 år hadde jeg forsvunnet inn i den verden, og aldri kommet ut igjen. Det hadde vært litt for mye for meg tror jeg.

Avslutter med når en kamerat advarer Bella mot Edward:

 »I don’t like it,» he muttered anyway.
«You don’t have to,» I snapped.
«He looks at you like…like you’re something to eat,» he continued, ignoring me.
I choked back the hysteria that threatened to explode, but a small giggle managed to get out despite my efforts.
(s. 194)

Stikkord: anmeldelser, bok, Bokomtale, bøker, Evighetens kyss, fantastisk litteratur, fantasy, kultur, Stephenie Meyer, Twilight